Norges berggrunn på land faller geologisk i fire hoveddeler:

I tillegg finnes det et lite felt av jura-krittbergarter (ca. 175–140 millioner år gamle) på Andøya, og tilsvarende unge bergarter på bunnen av Beitstadfjorden.

På kontinentalsokkelen utenfor landområdet og deler av Svalbard er det tykke avleiringer fra Jordens middeltid (mesozoikum) og nytid (kenozoikum). Jan Mayen er bygd opp av geologisk ganske unge, vulkanske masser. Her var det vulkanske utbrudd så sent som i 1885 og 1970.

Store deler av landet er bygd opp av bergarter som ble dannet i Jordens urtid eller prekambrium; grunnfjell. Bergartene i grunnfjellet er overveiende gneiser, granitter og andre dypbergarter, omvandlede sedimenter og vulkanske bergarter. De største forekomstene finnes i Sør-Norge. Det finnes også prekambriske enheter innenfor den kaledonske fjellkjede på Vest- og Nordvestlandet, i Trøndelag, Nordland, Troms og på Finnmarksvidda. De eldste grunnfjellsbergartene er i Finnmark og LofotenVesterålen.

Sør-Varanger opptrer opptil 2900 millioner år gamle gneiser og forholdsvis lite omdannede sedimenter og vulkanske bergarter. Her er Bjørnevatngruppen (Bjørnevassgruppen) med blant annet konglomerat, kvartsitt og glimmerskifer samt kvartsbåndede jernmalmer som har gitt grunnlag for Norges største jerngruve (A/S Sydvaranger). Jernet antas konsentrert ved utfelling fra varme løsninger som strømmet ut fra vulkanske sprekker på havbunnen. Bjørnevatnforekomstene hviler på en prekambrisk formasjon av gneis, granitt og migmatitt. En serie av konglomerat og grønnstein over Bjørnevatngruppen er dannet ved sedimentære og vulkanske prosesser som var knyttet til en periode med foldning og bergartsomvandling for 2400–1800 millioner år siden.

I Lofoten og Vesterålen er det 2200–1700 millioner år gamle dypbergarter (gabbro, anortositt, mangeritt, granitt), som har trengt inn i eldre gneiser og omdannede sedimentære bergarter.

Grunnfjellet i Sør-Norge er mindre enn 1800 millioner år gammelt. Det inndeles i tre hovedområder: Det nordvestre gneisområdet, Det sørøstnorske grunnfjellet og Det store sørnorske grunnfjellsområdet.

Berggrunnen i Det nordvestre gneisområdet, «Gneisregionen», har fra Nordhordland til Nord-Trøndelag ligget langs vestranden av den store baltiske jordplaten som under den kaledonske fjellkjedefoldningen for omkring 400 millioner år siden kom i klemme da den kolliderte med en vestlig jordplate. Berggrunnen ble stuvet ned på stort dyp og stedvis gitt en helt ny (kaledonsk) struktur og omdannet slik at her nå finnes forekomster av spesielle høytrykksbergarter som eklogitt og granatperidotitt. Mange av de granittiske bergartene i dette området kom opprinnelig på plass for omkring 1600 millioner år siden, men ble oppvarmet på nytt, utklemt til gneis, omdannet og kanskje også blandet sammen med yngre berggrunn under den kaledonske fjellkjedefoldningen. I gneisene opptrer marmor, olivinstein og gabbroer med konsentrasjoner av magnetitt og ilmenitt (titanjernstein), som har vært, eller fremdeles blir utvunnet.

Det sørøstnorske grunnfjellet betegner området som avgrenses av svenskegrensen i øst, Oslofeltet i vest og senprekambriske sedimentære bergarter («sparagmitt») i nord. Sør i området finner man iddefjordsgranitt (østfoldgranitt) som har vært benyttet til gatestein og monumentstein, f.eks. i Vigelandsparken i Oslo. I den nordøstlige delen av området, i Trysil, finnes en lite omdannet, rødbrun sandstein (trysilsandstein) sammen med vulkanske bergarter (ca. 1300–1500 millioner år gamle). Trysilsandsteinen er av kontinental opprinnelse og har velbevarte bølgeslagmerker og tørkesprekker.

Det store sørnorske grunnfjellsområdet er delt i Kongsberg–Bamblefeltet, Telemarksuiten og Egersundsfeltet. Granittene i det store sørnorske grunnfjellsområdet er aldersbestemt til intervallet 1100–900 millioner år. Flere av disse granittforekomstene er blitt brukt blant annet som bygningsstein. Telemarksuiten omfatter en tykk pakke av omdannede sedimenter og lavaer fra 1100–1500 millioner år tilbake. Opprinnelig sandstein er nå omdannet til kvartsitt, som noen steder har bevart bølgeslagsmerker, regndråpeavtrykk og kanskje endog fossiler.

Kongsberg–Bamblefeltet består av gneiser og opprinnelige, men nå omdannede overflatebergarter som marmor og kvartsitt. Gneisene er intrudert av basiske bergarter og gjennomsatt av yngre granitter. Ved Kongsberg har sølvførende «fahlbånd» og kalkspatrike ganger gitt grunnlag for bergverksdrift.

Egersundfeltet opptrer foruten gneis og granitt, anortositt og andre dypbergarter pegmatitt med forekomster av kvarts og feltspat, og gabbro-noritt med nikkelholdig jernmalm. I Sokndal er det store forekomster av ilmenittmalm. I Kvinesdal var Knaben gruve basert på forekomster av molybdenitt i gneis-granitt.

Over grunnfjellet finner man i Finnmark og på Østlandet tykke avleiringer av sandstein, skifer, kalkstein, dolomittstein og konglomerat. Disse omfatter feltspatrike sandsteiner (i Skandinavia kalt «sparagmitt») og tillitt (morenekonglomerat) som antas å ha blitt dannet under en istid (Varangeristiden) for ca. 650 millioner år siden.

Ved Gardnos i Hallingdal er et ca. 5 km bredt, rundaktig område med gjennomknuste og delvis oppsmeltede bergarter antatt dannet ved et stort meteorittnedslag i senprekambrisk tid. En yngre, stor nedslagsstruktur, Mjølnir, er lokalisert under havbunnen i Barentshavet nord for Øst-Finnmark.

Det store grunnfjellsområdet med påhvilende senprekambriske sedimenter ble utsatt for forvitring og erosjon og etter hvert slitt ned til en plan flate (det subkambriske peneplan) nær havnivået. Ved innledningen til kambrium steg havnivået over hele verden, og havet trengte langt inn over erosjonsflaten, som ble dekket av tykke lag av slam, leire, silt, kalkslam, kalkstein og sand.

Den kaledonske fjellkjede ble dannet ved at to store jordplater med kontinenter støtte sammen. I denne prosessen ble bergarter fra begge plater skjøvet og foldet sammen. Skyvedekker på opptil flere hundre kilometers bredde la seg over yngre sedimenter. Den kaledonske fjellkjeden består derfor av sedimenter fra senprekambrium og kambrosiluriske sedimentære bergarter sammen med dypbergarter størknet fra steinsmelter som trengte frem på dypet, gammel, vulkansk havbunn og innskjøvne flak av prekambriske bergarter. Deformasjonen og omdannelsen av bergartene tiltar mot vest i den kaledonske sonen, som strekker seg fra Jæren gjennom hele landet til Varangerhalvøya. I randområdene i øst og sørøst finnes svakt omdannede, fossilførende lag fra kambrium, ordovicium og silur (kambrosilur) og senprekambriske sedimentbergarter.

I mer sentrale deler av fjellkjeden er tilsvarende sedimentbergarter omdannet til fyllitt/glimmerskifer, kvartsitt og marmor, og her kan det også opptre sedimentære bergarter og vulkanitter som ble avleiret på dypt havvann. Særlig bemerkelsesverdig er grønnstein- og grønnskiferforekomstene ved Karmøy/Hardangerfjordområdet, Bergensfeltet, Sunnfjord og Trøndelag, som antas å ha sin opprinnelse ved undersjøisk vulkanisme. I Nord-Norge er det mektige lag av marmor og glimmerskifer.

I begynnelsen av devon hadde de nye fjellene liten beskyttelse av vegetasjon, og nedbrytingen gikk hurtig. Steinmateriale, grus, sand og slam ble avsatt på elvesletter og i innsjøer mellom fjellene. Disse sedimentene som nå fremtrer som breksje, konglomerat, sandstein og siltstein, har sin hovedutbredelse i devonfeltene på Vestlandet der de bygger opp store fjellpartier (blant annet. Hornelen-området, Håsteinen, Kvamshesten og Lihesten) og en stripe langs ytre Nordmøre mot ytre Trondheimsfjord. Devonavsetningene markerer slutten på fjellkjededannelsen, og den kaledonske fjellkjede ble tært ned i løpet av devon og karbon.

Oslofeltet strekker seg fra Langesund i sør til Brumunddal i nord og er sunket inn i forhold til grunnfjellet på begge sider. Innenfor det innsunkne området er det bevart tykke avleiringer fra kambrium, ordovicium og silur. De er foldet og skjøvet under den kaledonske fjellkjededannelsen, men har stedvis bevart rikelig med fossiler. Ved slutten av karbon trengte havet atter en gang inn over landet. De eldste senkarbonske og permiske sedimentene som ble avleiret her inneholder fossiler av fisker og nåletrær.

Over de sedimentære lagene følger permiske lavastrømmer (særlig av basalt og rombeporfyr i tykkelse som til sammen kommer opp i flere km). Smeltemasser størknet også under overflaten til dypbergarter (gabbro, larvikitt, nordmarkitt, drammensgranitt, lardalitt og nefelinsyenitt-pegmatitt) som i dag dekker omkring 60 % av arealet i Oslofeltet. Gjennom samspillet mellom smeltemassene som trengte frem i dypet og de vulkanske prosessene på jordoverflaten ble det dannet store, runde «propper» i jordskorpen. Proppene sank inn – trolig under enorme vulkanske utbrudd – og finnes nå som mange ringformete eller runde kalderastrukturer i Oslofeltet f.eks. Bærumskalderaen.

Av mesozoiske avsetninger er de fra jura-krittområdet på Andøya best kjent. I dette lille feltet, bare 2 km bredt og 8 km langt, er det bevart en ca. 1000 m tykk lagpakke av sand- og leirstein med kull-lag. I tillegg til planterester og små marine fossiler har Andøyfeltet gitt et nesten komplett skjelett av en stor fiskeøgle.

Lag fra jura kan tidligere ha dekket kystområdene også lengre sør i landet. Dette fremgår av funn av bergarter fra jura i et lite, nedforkastet felt i Beitstadfjorden i Nord-Trøndelag og langs spalter i gneisunderlaget under sjøbunnen ved Bjorøy ved Bergen.

I løpet av Jordens mellomalder ble landets berggrunn slitt ned, og i tidlig tertiær var landskapet tilnærmet flatt med brede daler og avrundede høydepartier. I tertiær og kvartær hevet den norske landmassen seg opptil et par tusen meter, og dette fikk avgjørende betydning for den videre utvikling av landformene. Hevningen, som foregikk i flere faser, var størst i vest; erosjonen fikk best tak her, og vannskillet flyttet seg nærmere kysten. Elver som tidligere hadde rent sørøstover, fikk nye løp slik at vannet nå ble ført i motsatt retning (se agnordaler). Den gamle landoverflaten ble bevart stedvis som flate fjelltopper og fjellvidder mellom dypt nedskårne daler.

Utenfor kysten er kontinentalsokkelen bygd opp av overveiende sedimentære bergarter fra karbon, perm og senere. Disse avleiringene ligger på et underlag av samme type som på land og dekker havbunnen utenfor skjærgårdsområdet og mesteparten av havbunnen under Barentshavet mellom Finnmark og Svalbard eller lenger øst. Av særlig betydning er permisk steinsalt, som kan ha trengt opp gjennom de yngre avleiringene og gitt «feller» for forekomster av olje og gass. Avleiringer fra tertiær opptrer lenger fra kysten, der de i særlige forsenkninger kan ha tykkelse på flere km.

Klimaet ble kaldere mot slutten av tertiærtiden, og i kvartær (siste 1,8 millioner år) ble det en rekke nedisninger av landene på høye breddegrader. Isbreene dannet da sammenhengende, kilometertykk innlandsis over den norske landmassen og områdene omkring. Mellom de kalde periodene var det tider med mildere klima (mellomistider). Med isbreene ble erosjonen på landoverflaten forsterket, og de eldre elvedalene ble fordypet og utvidet til fjorder og U-formede daler, mens høydepartiene ble meislet ut med botner, egger og tinder. Isbreenes virkning på landskapet var bestemt ved strukturen og hardheten i den gamle berggrunnen.

Størstedelen av det morene- og breelvmaterialet som danner dagens terrengformer, ble avsatt under siste istid og spesielt under siste brefremstøtet for omkring 20 000 år siden og tiden like etterpå. Bunnmorenen består av materiale av alle kornstørrelser, fra fint steinmel til store blokker og dekker den faste berggrunnen nesten over alt.

En rask klimaforbedring for ca. 10 000 år siden førte til at innlandsisen smeltet raskt, og det ble dannet strie breelver som eroderte i morenematerialet under og foran isen. Breelvene fikk av den grunn stor løsmaterialføring (breelvmateriale eller glasifluvialt materiale) som ble skyllet ut foran breen. Breelver som har erodert i morenemateriale, har som oftest et flettet løp pga. stor materialføring kombinert med sterkt skiftende vannføring. I de områdene hvor innlandsisen smeltet ned, ble store deler av breelvmaterialet avsatt i tunneler som elvene smeltet ut under isen. Avsetningene stod igjen som høye og smale rygger i terrenget (eskere).

Under pauser i avsmeltningen eller kortvarige perioder med klimaforverring ble brefronten liggende lenge på samme sted; i perioder med midlertidige fremstøt samlet det seg store masser av sand og grus langs randen av innlandsisen. Disse israndavleiringene tegner seg nå som en rekke av rygger og moer.

Finsand eller siltavleiringer fra de bredemte sjøene utgjør et karakteristisk trekk i flere av de store østnorske dalførene.

Overalt hvor breene har dekket landskapet, finner man store steinblokker som isen plukket løs fra berget og fraktet et kortere eller lengre stykke. Topper og vidder er også gjerne dekket av store blokker som er sprengt ut av berggrunnen ved frysing og tining (frostsprengning); blokkmark. Nedre grense for blokkmarken synker fra nærmere to tusen meters høyde i sentrale og østlige fjellstrøk til bare noen få hundre meters høyde ved havet lengst i vest.

I høyereliggende strøk av landet sees gjerne morenerygger som representerer avsetninger fra nåtidens breer, og langs bratte fjellsider opptrer urer dannet ved at steinblokker løsner fra skrentene ved frostsprengning. Under skar i bratte fjellsider kan det skylles ut blokker og grus som samler seg som forholdsvis steile vifter. Materialtilførselen til slike «alluviale vifter» skjer ofte under kraftige regnskyll hvor blokkstrømmer ødelegger alt på sin vei.

Landet var presset ned under tyngden av ismassene, og da isen smeltet og brefronten gikk tilbake, trengte havet inn over lavlandet. Løsmateriale, særlig finkornet breelvmateriale, ble avsatt i sjøen. Jo finere materialet var, jo lenger ut ble det fraktet. Da landet så hevet seg etter istiden, kom mye av dette atter på tørt land som sand- og leirgrunn, avsatt særlig i områdene rundt Oslofjorden, men også et stykke opp i flere av de største dalførene. Disse såkalte marine avsetninger finner vi helt opp til det høyeste nivå havet har nådd, den marine grense (opptil 200–220 moh.). Leirmassene ble utsatt for betydelig erosjon da landet hevet seg etter istiden og er ofte dypt nedskåret med mange furer og render, for det meste med et V-formet tverrprofil med smal bunn og bratte sider (ravinelandskap).

Torvmyrene representerer noen av de yngste løsmassene over den faste berggrunnen. Slike avleiringer er særlig tykke og vidstrakte på strandflaten langs vestre deler av landet. Noen steder er myrene gjengrodde innsjøer, og mellomstadier i utviklingen fra vann til myr sees ofte. På Andøya i Vesterålen finnes det største sammenhengende myrområdet i Nord-Europa.

Under den raske nedsmeltningen av ismassene ved slutten av siste istid ble det skyllet ut store masser av sedimenter på kontinentsokkelen og skråningen utenfor. Noen steder hopet de seg opp så tykt og raskt at de ble ustabile. Dette var særlig tilfelle med avleiringene på kontinentskråningen, der de kunne rause utover som gigantiske undersjøiske skred, for eksempel Storeggaskredet for 8200 år siden. Skredet grov ut en grop der Ormen Lange-feltet er i dag, og førte til en katastrofal flombølge (tsunami) som skyllet inn over kysten.

I Sør-Norge har man fjellpartier over ca. 1000 moh. som en bred akse sør–nord mellom Setesdals-/Ryfylkeheiene og fjellstrøkene i de indre deler av Sunnmøre; lenger nord har aksen en sørvest–nordøstlig retning. Fjellområdene består dels av store, sammenhengende og relativt lite kuperte vidder som er rester etter det før-tertiære eller yngre, utjevnede slettelandet (se paleisk overflate), og dels av ville fjellområder med store høydeforskjeller der landformene er et resultat av erosjon etter landhevningen.

De høyeste fjellene finnes i det sentrale området, først og fremst i Jotunheimen, der harde, prekambriske overskjøvne dypbergarter (gjerne gabbro) har holdt stand mot erosjonen. De alpine former skyldes istidens botnbreer, som har skåret seg dypt inn i fjellmassivet og etterlatt egger og tinder der botnbreene møttes og gikk over i hverandre. Der hvor harde bergarter er blitt skjøvet over løsere berggrunn, er det blitt dannet fjell av en spesiell karakter. I Sør-Norge har man flere eksempler på slike skyvedekker som danner høye fjellområder med en markert brattkant over skyvegrensen, for eksempel Hallingskarvet, Hardangerjøkulen og flere av Hemsedalsfjellene (Skogshorn, Reineskarvet m.fl.).

Berggrunnen over store deler av det nordlige Østlandet utgjøres av sandsteiner, «sparagmitt», som tilhører den eldste lagrekken over grunnfjellet (jf. Hedmarkgruppen). De hardeste partiene med kvartsittskifer danner høye fjellpartier som Rondane. Sparagmitten finnes også som skyvedekker over løsere berggrunn, f.eks. i åsene nord for kambrosilurområdet på Hedemarken. På Østlandet, hvor landblokken har relativt svakt fall, er dalene dype og lange. De følger formodentlig før-kvartære forsenkninger eller svakhetssoner i terrenget, som senere er blitt videre utformet av breer. De har derved fått U-formet tverrprofil. Et karakteristisk trekk ved flere breutformede daler er de såkalte hengende sidedaler, som ligger på et høyere nivå enn hoveddalen (f.eks. Hemsedal i forhold til Hallingdal). Stort sett blir dalene mer åpne jo lenger ned de når, og høydene mellom dem blir lavere og ligger under skoggrensen. I sørøst går dalene til slutt over i mer slettelignende landskap som f.eks. Solør, Romerike og Ringerike. Vest for Oslofjorden går de utpregede dalene stedvis helt til kysten.

Bergartstype, struktur og oppsprekningen av berggrunnen har vært bestemmende for dalenes retning og form. Et eksempel på dette er Gudbrandsdalens trange løp gjennom den harde, lyse kvartsittskiferen og «Rostenkonglomeratet» nord for Otta i motsetning til det åpne dalføret gjennom den mørke og bløtere sandstein («sparagmitt») sønnenfor. Hallingdalens knekk ved Gol skyldes formodentlig at de omdannede sedimentære og vulkanske bergartene som fortsetter fra Telemark, har annen strøkretning enn gneisen ovenfor. Den relativt bløte berggrunnen av skifer og kalk mellom Mjøsa og Skiensfjorden har virket til å jevne ut landskapet, men lavlandet i disse bygdene er likevel sterkt oppstykket av skogkledde åser som består av Oslofeltets harde dypbergarter. Grunnfjellets kvartsittmassiver danner isolerte høyfjell, som Gausta, Blefjell og Norefjell i det sørøstlige Norge.

Løsmassene i dalene er vanligvis morene- og elveavsetninger. Morenematerialet danner gjerne et bedre jordsmonn enn den utvaskede elvegrusen i dalbunnen og blir derfor i større grad dyrket. Dette er grunnen til at bosetningen i østlandsdalene for det meste ligger oppe i liene og ikke i dalbunnen. I liene i øvre deler av Østerdalen og Gudbrandsdalen finner man sand fra slutten av istiden, avsatt i bredemte sjøer eller langs vannløp under isen. Mange steder har breene gravd sterkt i dybden og formet innsjøbassenger, ofte demt opp av mektige morene- eller deltaavsetninger (sand og grus) fra siste del av istiden (f.eks. Mjøsa, Øyeren, Randsfjorden, Tyrifjorden, Sperillen, Norsjø). Sand og grus avsatt foran isbreen under tilbaketrekningen utgjør et særlig landskapselement i de sørligste deler av Østlandet. Det finnes flere «trinn» av slike, og særlig kjent er Raet som går et stykke innenfor kysten på begge sider av Oslofjorden fra Moss og Horten, henholdsvis mot sørøst og sørvest. Lenger nord, f.eks. ved Gardermoen og Hauerseter, bygde breelvene ut svære brefrontdelta av sand og grus til et nivå som lå litt over havnivået den gang.

Vannskillets beliggenhet og landblokkens slake fall mot sørøst er bakgrunnen for de lange elvene og vassdragenes store nedslagsfelt på Østlandet. Størstedelen av landsdelen har avløp til Oslofjorden, hovedsakelig gjennom Glomma og Drammenselva, hvor nedslagsfeltet utgjør i alt 3/4 av østlandsfylkenes areal (med unntak av Telemark og Vestfold). På søndre del av Østlandet har man to hovedvassdrag, Skiensvassdraget og Numedalslågen, med utløp ved henholdsvis Porsgrunn og Larvik, begge med utspring på Hardangervidda.

Berggrunnen på Sørlandet hører i sin helhet til grunnfjellet. Strøkretningen nord–sør er bestemmende for retningen av hoveddalene i fylket, i de østre deler sterkt modifisert av forkastninger i grunnfjellet sørvest–nordøst parallelt med kysten. Landskapet hever seg langsomt nordover og når i begge Agderfylkene godt over 1400 moh. Den lave, flate kystbremmen på Lista er avsatt under istiden og utgjør et særegent element i landskapet.

Her følger dalene og fjordene sprekkdannelser i berggrunnen. Retningen er gjerne enten parallell med kystlinjen (nord–sør sør for Stad og nordøst–sørvest nord for Stad) eller vinkelrett på denne retning. Dette er særlig fremtredende i gneisstrøket fra og med Nordhordland til og med Nord-Trøndelag. Fjordenes retning er sterkt påvirket av strøkretningen og berggrunnens hardhet, jf. for eksempel Boknafjordens åpne, ytre del og dens rettlinjede armer mot nord og øst.

Dalene i vest har i meget større grad enn dalene i øst vært utsatt for elveerosjon før istidene, og dermed ble forholdene lagt til rette for en meget sterkere iserosjon, slik at fjellvidda er mer eller mindre forsvunnet. Bare restene står igjen som toppnivået av spisse tinder eller bratte, smale fjell. Fjordene er undersjøiske fortsettelser av de bre-eroderte, U-formede dalene. De har sine største dyp langt innenfor munningen, der de i mange tilfeller har en undersjøisk bergterskel. En rekke hengende daler munner ut høyt over fjordsiden.

Vestlandet har betydelige vannkraftressurser som følge av topografi og nedbørsforhold. De brede, nedre deler av dalene har mange steder vært helt oppfylt av elveavsetninger. Etter som isen smeltet, vannføringen i elvene ble mindre og landet hevet seg igjen, har elvene gravd nye, smalere leier i de postglasiale avsetninger og dannet terrasser i disse. Terrassene er grunnlag for jordbruk og bosetning. Av spesiell betydning for jordbruk og bosetning er istidsavsetningene på Jæren. De danner en slette ca. 60 km lang og 10–15 km bred.

Her følger dalene stort sett retningen av den kaledonske foldning (sørvest–nordøst). De bløte bergartene i undergrunnen er sterkt nedtæret, særlig rundt Trondheimsfjorden, og her har man større, sammenhengende områder av lavland. Disse områder er i vesentlig grad dekket av marine leiravsetninger.

I Nordland og Troms går de fleste store daler parallelt med foldningsaksen og kystlinjen. Topografien er i det hele sterkt preget av den kaledonske foldning med veksling mellom motstandsdyktige dypbergarter og gneismassiv i bratte høye tinder og mer nedskårne skiferbergarter, noe som har ført til det sterkt oppskårne landskap med daler, fjorder, sund og øyer. Først på Finnmarksvidda kommer det prekambriske underlaget igjen frem i dagen som et peneplan under de kaledonsk overskjøvne bergartene. I nord reiser de overskjøvne yngre, lagdelte bergartene seg med en tinderekke, gaissene, over peneplanet. Dette når helt ut til Finnmarkskysten som et platå, ca. 300 moh., og ender i stup, næringer, ned mot havet. Grunnfjellet finnes ellers i isolerte områder lenger sør, f.eks. i de aller innerste strøk av Troms og innenfor Narvik, men det er her hevet i betydelig høyde under den tertiære og senere landhevning. Ved Narvik har det senere blitt utsatt for kraftig erosjon, slik at det nå utgjør et temmelig vilt landskap.

Strandflaten er særlig fremtredende mellom Møre og Vesterålen og danner en hylle mellom ca. 30 m under og 30 m over havflaten. Der hvor strandflaten ligger under havflaten, har vi et grunt farvann, med mange båer og skjær; ligger den over havflaten, danner den flatt lavland langs kysten. Øyer som Vigra, Smøla, Frøya, Vega og Andøya tilhører helt eller i vesentlig grad strandflaten. I de fleste tilfeller danner strandflaten bare en mer eller mindre bred brem rundt øyene og langs fastlandskysten. Bosetningen i disse kyststrøkene er i dominerende grad knyttet til strandflaten. Utenfor strandflaten strekker kontinentalsokkelen seg ut til Egga, som ligger i en avstand av 40 km fra land utenfor Vesterålen og 200 km utenfor Helgeland og Møre.

Norske forhold er også beskrevet blant annet i artiklene 

  • Skjeseth, Steinar (1996) Norge blir til : Norges geologiske historie.
  • I. Ramberg, I. Bryhni og A. Nøttvedt (red.) (2006): Norges geologi. Norsk Geologisk Forening. 
  • Reidar Müller (2014) Det som ble Norge. Oslo: Aschehoug.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.