Grønlandssel, selart i familien ekte seler (Phocidae).

Hannene er størst; de kan bli 1,7 m lange, og har en gjennomsnittsvekt på om lag 135 kg. Gamle hanner er gulhvite med svart hode, og har en stor, svart, salformet flekk på hver av sidene («salsel»). Sett ovenfra minner disse flekkene om en harpe (derav det engelske navnet «harp seal»). Også gamle hunner har salflekker, men med mindre kontraster i fargetegningen enn hannene. Yngre dyr er grå med uregelmessige, svarte flekker.

Ungene, som blir født med en langhåret, hvit fosterpels (kvitunger, «whitecoats»), patter i 8–12 dager og blir så forlatt av mødrene. To–tre uker etter fødselen begynner hårfellingen (lurv), og et par uker senere har ungene fått den samme grå, korthårede og svartflekkede pelsen som ungdyrene (svartunger, gråing).

Grønlandsselen er utbredt i arktiske og tilstøtende områder av det nordlige Atlanterhavet. I februar–mars samles grønlandsselen i store flokker på drivisen i Gulf of St. Lawrence, utenfor Newfoundland- Labrador, ved Jan Mayen og i Kvitsjøen, der ungene blir født. Paringen foregår i sjøen når hunnene forlater ungene. Hårfellingen foregår i de samme områder eller noe lenger nord, der ett år gamle og eldre dyr samles i store, tette flokker på isen i april–mai. Resten av året foretar grønlandsselen lange næringsvandringer til nordligere områder. Flokker påtreffes ofte ved Svalbard og det nordlige Barentshav om sommeren og høsten, gjerne i forbindelse med konsentrasjoner av lodde og annen fisk.

En sjelden gang foretar de næringsvandringer som kan ha karakter av rene invasjoner. Dette skjedde siste gang i slutten av 1980-årene; da vandret flere hundre tusen dyr fra Kvitsjøområdet, hovedsakelig ungdyr, innover norskekysten etter en kraftig nedgang i loddebestanden. Grønlandssel er ved slike vandringer påvist så langt sør som Skagerrak.

Grønlandsselen er den viktigste selarten for kanadisk, norsk og russisk selfangstnæring. Bestanden ble sterkt redusert på grunn av overbeskatning frem til midten av 1960-årene. Fra 1971 er fangsten kvoteregulert etter internasjonale avtaler på alle fangstfelt, og senere har bestandene økt igjen, og man regner med at det i alt finnes 2–3 millioner dyr. Som følge av internasjonalt press i 1980-årene har fangsten avtatt sterkt. Den norske fangsten utgjorde i 2003 ca. 7500 dyr, hvorav en tredel ble tatt i Østisen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.