Grønlandssel er en selart i familien ekte seler (Phocidae). De kan kjennes på salformede flekker på hver av sidene. Grønlandsselen har tradisjonelt vært den viktigste selarten for norsk, canadisk, grønlandsk og russisk selfangstnæring.

Grønlandssel kan bli 1,9 m lange og veie nærmere 200 kg. Gamle hanner er gulhvite med svart hode, og har en stor, svart, salformet flekk på hver av sidene («salsel»). Sett ovenfra minner disse flekkene om en harpe, derav det engelske navnet «harp seal». Også gamle hunner har salflekker, men med mindre kontraster i fargetegningen enn hannene. Yngre dyr er grå med uregelmessige, svarte flekker.

Ungene blir født med en langhåret, hvit fosterpels (kvitunger, «whitecoats»). To–tre uker etter fødselen begynner hårfellingen (da kalles de lurv), og et par uker senere har ungene fått den samme grå, korthårede og svartflekkede pelsen som ungdyrene (svartunger, gråing).

Grønlandsselene kan bli over 30 år gamle. De er først og fremst knyttet til områder hvor det finnes drivis, men kan i deler av året også påtreffes i åpent farvann. Grønlandsselene er utpregete flokkdyr. I sjøen svømmer de ofte i ansamlinger (også kalt selvøer) på hundrevis av dyr når de er på vandring, men i beiteområdene splitter de gjerne opp i mindre grupper på noen titalls dyr. De legger seg aldri opp på land; deres eneste faste underlag er drivis der de kan forekomme i flokker på mange tusen dyr.

Grønlandsselene spiser både krepsdyr og fisk. Krill og amfipoder er særlig aktuelle byttedyr om sommeren og tidlig om høsten, mens flere fiskearter (særlig lodde og polartorsk) står på spisekartet seinere om høsten og utover vinteren. Dette næringsvalget preger selenes dykkemønster. Om sommeren dominerer dykk grunnere enn ca. 100 m, der krepsdyrene i hovedsak finnes, mens selene i resten av året også foretar en rekke dypere dykk ned til 400 meter.

Ettersom tilgangen på mat varierer mye med årstid er det vanlig at arktiske dyr, grønlandssel inkludert, bygger opp energireserver i perioder med god mattilgang. Grønlandsselenes matinntak er særlig intenst i perioden juni–oktober, da de legger opp et betydelig spekklag. Fettreservene utgjør en viktig energikilde i perioder med mindre næringstilgang, inkludert tidsrommet mars-mai når dyrene har sine yngle- og røyteperioder, da matinntaket hos grønlandssel er spesielt lavt. De kjønnsmodne hunnene har også en intens spiseperiode mellom yngle- og røyteperioden, slik at de kan kompensere for det høye energiforbruket de har hatt i dieperioden. Grønlandsselene er som magrest i juni. En voksen hunnsel vil kunne øke kroppsvekten fra 80 kg i juni til 145 kg i oktober, en økning på 81,5 %.

Alder ved kjønnsmodning ligger vanligvis innenfor intervallet 4–8 år, men det er observert variasjoner som antakelig både kan knyttes til endringer i bestandsstørrelse og endringer i økosystemets bæreevne.

Dyrene blir gjerne tidligere kjønnsmodne når næringstilgangen er god, blir det mindre mat øker alder ved kjønnsmodning. Hunnenes formeringsevne varierer på samme måte: i år med god næringstilgang kan 90-100% av de kjønnsmodne hunnene produsere unger, er næringstilgangen dårlig kan denne andelen komme helt ned i 40%.

I yngleperioden i februar til mars samler grønlandsselhunnene seg i store flokker for å føde ungene på isen. Grønlandsselungene er passive i hele dieperioden, da de stort sett bare ligger på isen og spiser og sover. Ungene veier rundt 10 kg ved fødselen, og har ved avvenning om lag 12 dager senere økt kroppsvekten til godt og vel 35 kg.

I dieperioden er det vanlig at de voksne hunnene forlater ungene en eller flere ganger om dagen. De voksne hannene holder seg gjerne i egne flokker i utkanten av yngleområdene. Paringen skjer i sjøen umiddelbart etter at hunnene har forlatt ungene for godt.

Selv om ungene går i vannet og begynner å fange og spise av de dyrene som lever under isen nesten umiddelbart etter avvenning, må de i de første månedene tære på energireservene i spekklaget som ble bygd opp under dieperioden. Først i august, når kroppsvekten er nærmere halvert, er de i stand til å ta til seg næring nok til at energireservene kan bygges opp igjen.

Grønlandsselen er i dag utbredt i de arktiske delene av Nord-Atlanteren fra Karahavet i Nordvest-Russland i øst, til Newfoundland, Canada i vest. Artens utbredelse er først og fremst knyttet til områder hvor det finnes drivis, men dyrene kan i store deler av året også påtreffes i åpent farvann.

Basert på informasjon om atferd og genetikk deles grønlandsselene inn i tre ulike bestander. Disse har atskilte yngleområder der de samles i februar-mars på drivis. 

  • Nordvestatlanterbestanden samles i St. Lawrence-bukta og utenfor Newfoundland, Canada.
  • Vesteris- eller Grønlandshavbestanden samles i Grønlandshavet mellom Jan Mayen og Grønland.
  • Østis- eller Kvitsjøbestanden samles i Kvitsjøen og det sørøstlige Barentshavet.

Røytingen foregår i de samme områder eller noe lenger nord, der ett år gamle og eldre dyr samles i store, tette flokker på isen i april–mai.

Utenom yngle- og røyteperioden drar flokker av grønlandssel ut på lange beitevandringer.

Den store bestanden i Nordvest-Atlanteren har hele sitt utbredelsesområde utenfor norske farvann, og de beiter i de arktiske områdene mellom Canada og Grønland.

Vesterisbestanden bruker områdene rundt Svalbard og de nordlige delene av Barentshavet som beiteområder i den siste halvdelen av året. Ellers holder disse dyrene seg i Grønlandshavet og Danmarkstredet (mellom Island og Grønland).

Østisbestandens har en nordoverrettet beitevandring om våren og tidlig om sommeren, slik at dyrene om sommeren og høsten forekommer sammen med vesteris-selene både i åpne farvann og langs driviskanten ved Svalbard og i resten av det nordlige Barentshavet. I november trekker imidlertid østis-selene sørover igjen, og i hele perioden desember–mai er bestanden normalt konsentrert i de sørøstlige delene av utbredelsesområdet.

En sjelden gang foretar de næringsvandringer som kan ha karakter av rene invasjoner. Beskrivelse av slike selinvasjoner finnes både for perioden 1763–1765, flere år på 1890-tallet, i 1902–1903, og seinest i perioden 1986–1988. Ved den siste invasjonen vandret flere hundre tusen dyr fra Kvitsjøområdet, hovedsakelig ungdyr, innover store deler av norskekysten etter nedgang i bestandsnivå for viktige byttedyr som lodde, polartorsk og ungsild. Selene var i disse årene preget av underernæring.

Konsekvensen av slike beitevandringer var store konflikter med fiskerier, både fordi det innebar økt press på kystressurser, særlig torskefisk, og fordi tusenvis av sel gikk i garn og druknet.

Beinmateriale fra arkeologiske utgravninger viser at det forekom grønlandssel både på norskekysten og i andre deler av det Nord-Atlanteren for mange tusen år siden. Dette var i en tid med helt andre klimatiske forhold enn i dag, slik at både selenes utbredelse og generelle vandringsmønster kan ha vært annerledes. Eksempelvis fantes det i steinalderen (for om lag 4500 år siden) en egen liten bestand av grønlandssel i Østersjøen, muligens som følge av en invasjon fra norskekysten. Denne bestanden forsvant imidlertid for rundt 3000 år siden.

  • Nordvestatlanterbestanden er anslått å være på rundt 7,5 millioner individer.
  • Vesterisbestanden består av rundt 650 000 individer.
  • Østisbestanden teller i dag rundt 1.4 millioner individer. Den årlige ungeproduksjonen gikk betydelig ned etter 2004, årsaken til dette er ikke klarlagt. 

Grønlandssel overvåkes fordi bestandene kan påvirkes av fangst og fordi arten er isavhengig og kan påvirkes av klimaendringer. 

I de to første tiårene etter annen verdenskrig var beskatningen av grønlandssel i både Østisen og Vesterisen altfor hard. Bestandene avtok derfor i størrelse helt fram til slutten av 1960-tallet, da fangstene ble regulert. I kombinasjon med avtakende fangstinnsats utover 1970-tallet virket reguleringene positivt på bestandene, som øyeblikkelig begynte å vokse.

Svartunge - slik ser grønlandsselungen ut når den har røytet av seg den kvite ungepelsen etter ca 3 uker. Det er slike avvendte årsunger som er det mest attraktive fangstobjektet for selfangerne nå.

Svartunge av Tore Haug. CC BY SA 3.0

Grønlandsselen har tradisjonelt vært den viktigste selarten for så vel canadisk som norsk, grønlandsk og russisk selfangstnæring. Den kommersielle norske fangsten av grønlandssel drives i dag kun på feltet i Vesterisen. Fangstinnsatsen er lav, og i 2017 deltok kun en norsk fangstskute.

I Vesterisen har det vært drevet fangst av grønlandssel helt siden 1700-tallet. Norske fangstfolk kom ikke med i aktiviteten før midt på 1800-tallet, mens russiske fangstskuter deltok i perioden 1955-1994. Fangsttrykket var størst i 1870- og 1880-årene, noe som bidro til at bestanden antakelig var på et historisk lavmål ved århundreskiftet. Reguleringstiltak ble innført allerede i 1876, men det var først i 1971 at det ble innført kvoter i fangsten. Da hadde fangstutbyttet vært avtakende fra 35 000–40 000 dyr rundt 1950 til under 20 000 dyr i 1970. Etter 1980 har fangsttrykket vært lavt med et gjennomsnittsnivå på mellom 2 000 og 10 000 dyr, først og fremst årsunger.

Selv om det også gis årlige fangstkvoter for både Norge og Russland i Kvitsjøen og Østisen (drivisområder i Barentshavets sørøstlige deler) har det ikke vært drevet fangst på disse feltene etter 2008. Fram til 1982 deltok også norske selfangere i grønlandsselfangsten ved Newfoundland, Canada.

I Kvitsjøen og i Østisen har Russiske og norske selfangere drevet fangst av grønlandssel siden slutten av 1860-årene. Fangsttrykket på østisbestanden var hardt helt fra begynnelsen av 1900-tallet og fram til midten av 1960-tallet. Fangstene avtok imidlertid fra et nivå på rundt 170 000 dyr like etter den andre verdenskrigen til rundt 80 000 på begynnelsen av 1960-tallet. Midt på 1960-tallet ble det innført strenge reguleringstiltak, inkludert totalkvoter. Kvotene har variert mellom 35 000 og 80 000 dyr. Fra slutten av 1980-tallet og fram til 2008 var imidlertid fangstinnsatsen så lav (35 000 – 40 000 dyr tatt årlig, de fleste årsunger) at kvotene ikke ble tatt. Etter 2008 har det ikke vært fangst i Østisen.

Dagens forvaltning av fangsten skjer gjennom Det internasjonale råd for havforskning (ICES). 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.