Nordsjøfastlandet

Den sørlige delen av Nordsjøen er relativt grunn. Over store områder er ikke dybden større enn 50 meter. På havbunnen finnes tidligere strandvoller og spor etter eldre elveløp. Elbens løp kan for eksempel følges helt til norsk sektor i nord. Under siste istid var store mengder vann bundet opp i isbreene, slik at havnivået for 20 000 år siden lå omkring 100 meter lavere enn i dag. Dessuten ble områder som lå umiddelbart på utsiden av iskanten, presset oppover. Som en følge av disse forholdene, var deler av Nordsjøen tørt land.

Da innlandsisens utbredelse var på det største, strakte Nordsjøfastlandet seg fra den engelske østkysten til Holland, Nord-Tyskland og Danmark – et område på størrelse med dagens Storbritannia. Så vel Doggerbank som Lille og Store fiskerbank var tørrlagt og deler av Nordsjøfastlandet. Den grunne Vikingbanken var en stor øy på grensen mellom det som i dag er britisk og norsk sokkel i Nordsjøen. Store elvesystemer drenerte ut gjennom Nordsjøfastlandet. Elben løp i en bue opp til Skjern Å ved Vejle, mens Themsen var en bielv til Rhinen.

I dette landskapet holdt mennesker til. I løpet av de siste hundre år har det flere ganger hendt at fiskefartøyer har fått opp redskaper av flint eller bein i Nordsjøen, og likeledes knokler og støttenner av mammut. Herfra kom sannsynligvis de tidligste innvandrerne til norskekysten.

De vidstrakte landområdene i Nordsjøfastlandet var av stor betydning for datidens mennesker. Ikke minst bør sjøfangsten ha spilt en vesentlig rolle, selv om man tradisjonelt har oppfattet befolkningen her først og fremst som reinjegere. Alt i den milde allerødperioden, tiden for rundt 14 000–12 000 år siden, var korteste avstand fra Norge sørover til Nordsjøfastlandet blitt så liten som 70 kilometer, og i kalde vintrer kunne reinsdyr – og mennesker som hadde dem som viktige byttedyr – trolig komme til den nylig blottlagte Sørlandskysten over en islagt Norskerenne. Så vel på Lista som på Jæren er det påvist trekullstøv i pollenprøver fra denne perioden.

Den fortsatte landhevningen etter istidens slutt førte i atlantisk tid (perioden cirka 9000–6000 år før vår tid) til en dramatisk forandring av kystlinjene. Samtidig økte havnivået på grunn av avsmeltningen av innlandsisene, ikke minst den store breen som hadde dekket store deler av det nordamerikanske kontinentet og Grønland. I de nordlige deler av Skandinavia var landhevningen så kraftig at landet sakte steg av hav, men i sør var det motsatte tilfellet – og store strekninger av Sør-Skandinavia ble oversvømmet. Øresund og de danske beltene oppstod, og saltvann strømmet inn i Østersjøområdet. De siste gjenværende delene av Nordsjølandet ble overskylt, og Nordsjøen, Den engelske kanal og Irskesjøen ble dannet. I det stadig varmere havvannet fantes levevilkår for den varmekjære Tapes-muslingen, som har navngitt denne havstigningen eller transgresjonen (Tapestransgresjonen).

I Norge peker Lista i Agder seg ut som et område som i denne sammenheng har mer til felles med Sør-Skandinavia enn Norge for øvrig. Oslofjorden og Trondheimsfjorden lå relativt nær innlandsisens sentrum, og trykket fra isbreen var dermed relativt kraftig i disse områdene, og med en tilsvarende sterk landhevning etter at isen trakk seg tilbake. Trykket fra isen var relativt mye mindre på sørvest- og vestkysten. Mens det høyeste havnivået etter istiden lå så høyt som cirka 220 meter i Osloområdet, var det på Vestlandet ikke høyere enn rundt 45 meter noe sted. Lavest var havnivået på Lista. Der stod havet – før Tapestransgresjonen – inntil sju meter lavere enn dagens nivå.

Store områder som i dag er sjøbunn, var med andre ord tørt land for om lag 9000 år siden. I dette sjøområdet, utenfor Lista og kysten vest og øst av Lista, har det i de senere år blitt gjort flere interessante arkeologiske funn. Dels dreier det seg om steinalderboplasser som i dag befinner seg under havets overflate, og dels dreier det seg om spesielle gjenstandsfunn. Til de siste hører en vakkert dekorert hakke av hvalbein som for noen år siden ble funnet i havnebassenget i Kirkehavn på Hidra utenfor Flekkefjord. Dette redskapet er C14-datert til 9500 år før nåtid.

I 1994 ble det gjort oppsiktsvekkende funn ved Hummervikholmen i Søgneskjærgården, der en nesten hel hodeskalle (Søgnekvinnen) og annet benmateriale tolkes som rester etter en gravlegging for rundt 8600 år siden.

Oversvømte boplasser blant annet i Danmark har gitt funn av gjenstander av tre, skinn og annet organisk materiale som forteller en annen og mer fargerik historie om de første innvandrerne i Skandinavia enn boplassene på land gjør. Under vanlige arkeologiske steinalderundersøkelser er det bare i spesielt heldige tilfeller at organisk materiale er bevart. De oversvømte boplassene utgjør dermed et svært interessant forskningsmateriale.

• istid
• landhevning og landsenkning
• siste istid
• steinalderen i Norge
• steinalder under vann
• Søgnekvinnen
• tapestiden