Norges sjøkrig under andre verdenskrig

Ved krigens slutt tjenestegjorde 7366 menn og kvinner i den norske marinen. 2238 av disse var om bord på militære marinefartøyer, mens ytterligere 1651 tjenestegjorde i Sjøforsvarets skytteravdeling for handelsflåten (SSH), det vil si som skyttere i den sivile handelsflåten. Det ble dessuten opprettet kystartilleriavdelinger med i alt 496 mann, hvorav 23 forsvarte Sørøya fra februar 1945. I tillegg ble det også opprettet et eget kvinnekorps som tjenestegjorde innen sanitet, forpleining, administrasjon og samband.

Den sivile norske handelsflåten fraktet i løpet av krigsårene 75 millioner tonn olje og 70 millioner tonn tørrlast og sto for den viktigste krigsinnsatsen fra norsk side – hele 19 prosent av all olje og 6,5 prosent av de resterende allierte krigsforsyningene ble ført fram av norske skip. Denne innsatsen ble anerkjent på alliert hold. Winston Churchills parlamentsekretær, Philip Noel Baker, uttrykte i april 1942 at «norske tankskip er for slaget om Atlanterhavet det samme som Spitfire-flyene var i slaget om Storbritannia». I en tale i desember 1941 uttalte sjefen for USAs sjøfartsdirektorat at den norske handelsflåten var verdt en million mann for den allierte krigføringen.

Men Norge betalte også sin del av prisen for seieren i sjøkrigen. Under den tyske invasjonen av Norge havnet mange av Marinens daværende flåte på 63 skip i kamp mot tyskerne, og flere fartøyer, deriblant panserskipene «Eidsvold» og «Norge», ble senket i forsøket på å stanse invasjonsstyrkene. 13 norske marineskip klarte å seile over til Storbritannia, og dannet stammen i gjenoppbygningen av Marinen i eksil. Gjenoppbygningen av Marinen gjorde at 118 krigsskip førte det norske flagget i perioden 7. juni 1940–8. mai 1945, og av disse gikk 20 tapt. Til sammen 933 mann ga sitt liv i Marinens tjeneste etter den tyske invasjonen i Norge.

Handelsflåtens tap var enda større, både med hensyn til skip og i antall menneskeliv. Allerede før 9. april 1940 mistet handelsflåten 55 skip på til sammen 120 742 bruttotonn i krigsforlis, og 377 norske sjøfolk døde. Etter det tyske overfallet og fram til freden gikk det ned ytterligere 432 skip på til sammen 1 849 229 bruttotonn. Med disse døde 2208 norske og 906 utenlandske sjøfolk.

Ved krigsutbruddet var den norske handelsflåten verdens fjerde største med sju prosent av verdens tonnasje. Norske rederier hadde 1987 skip over 100 bruttotonn, til sammen 4 899 813 bruttotonn. I tillegg kom 2290 mindre skip. Den norske flåten var også en av verdens mest moderne. Norske redere hadde kommet godt ut av krisen i 1930-årene og hadde kontrahert flere nye skip. Over 60 prosent av tonnasjen var dieseldrevet, mens store deler av verdenstonnasjen fortsatt var dampdrevet med lavere fart og mindre lasteevne. I 1939 hadde Norge 19 prosent av verdens tanktonnasje, i alt 247 skip, og etter krigsutbruddet i 1939 ble det hyppig bygd nye skip.

Tonnasjeavtalen av november 1939 med Norges Rederiforbund sikret Storbritannia førsterett til å bruke handelsflåten. Den ble inngått med regjeringens samtykke, men ble i Tyskland sett som tegn på at Norge ikke ville holde seg nøytralt. Etter angrepet på Norge 9. april 1940 sikret tyskerne seg de fleste norske skipene som lå i tyskkontrollerte havner, til sammen 830 000 bruttotonn. Etter å ha erklært seg som regjeringssjef den 9. april, sendte Vidkun Quisling dagen etter melding til alle norske skip i åpen sjø om å søke norsk, tysk eller nøytral havn og avvente ordre. Samme dag gikk det ut svar om å ignorere Quislings melding, noe samtlige skip gjorde. Resten av flåten på 4 000 000 bruttotonn havnet på allierte hender. Blant disse var nesten alle moderne tankskip og de beste lastefartøyene, bemannet med 25 000 sjøfolk. I mai 1940 undertegnet alle sjefer på disse skipene en lojalitetserklæring til eksilregjeringen.

Større strid sto det om 29 skip som befant seg i svensk havn da Norge kapitulerte. Svenske myndigheter tok beslag (kvarstad – derav betegnelsen kvarstadbåtene) i dem, og både tyskerne og de allierte krevde dem utlevert. Det oppsto intern strid på svensk side, og tyskerne truet med å blokkere Sveriges adgang til Nordsjøen. Det ble lagt press på norske redere om å overgi skipene til tyskerne. Mens striden pågikk, fikk fem skip britiske kapteiner, og de ble fylt med 25 000 tonn stål og kulelagre. Mannskapet ble utvidet med nordmenn som ønsket å komme i alliert tjeneste. De forlot svensk havn under kommando av den britiske kaptein George Binney og var vel framme på Orknøyene i januar 1942.

Med en kjennelse i alliert favør fra svensk høyesterett gikk ti skip fra Göteborg. Men i de lyse sommernettene var de lett bytte for tyskerne. Åtte skip ble senket, 19 mann ble drept, og 233 havnet i tysk fangenskap, der de ble behandlet som kriminelle. 43 av dem døde av sykdom og mishandling. Flere norske skip som lå i franske kolonihavner, ble beslaglagt, og over 700 norske sjøfolk ble internert etter at Frankrike kapitulerte. De fleste ble senere satt fri av de allierte.

Norske handelsskip deltok i evakueringen av Dunkerque i mai–juni 1940 og i overføringen av britisk hjelp til Hellas etter den italienske invasjonen i november 1940. Videre bidro de med troppetransporter etter det tyske angrepet på Hellas 6. april 1941, samt evakuering av den samme ekspedisjonsstyrken etter at den allierte motstanden brøt sammen.

På slutten av unionstiden med Sverige var marineoppbyggingen preget av svensk frykt for russisk invasjon og gryende norsk selvstendighetstrang. Slitasje og behov som meldte seg under første verdenskrig, førte til anskaffelser som ble fullført i løpet av 1920-årene, først og fremst Sleipner-klassen av jagere og B-klassen av ubåter. I tillegg besto Marinen ved krigsutbruddet av lett bevæpnede eldre marinefartøyer og rekvirerte skip som tjenestegjorde som vaktskip. Fra 1933 ble kystartilleriet overført fra Hæren, og forsvarsgrenen ble offisielt hetende Sjøforsvaret. Marinens flyvåpen var i realiteten en egen forsvarsgren sammen med Hærens flyvåpen allerede fra gjenoppstandelsen på alliert jord (se norsk flyvåpen under andre verdenskrig).

I alt 13 marinefartøyer klarte som nevnt å komme seg til Storbritannia før den norske kapitulasjonen i juni 1940. Først var jageren «Draug», som dro over 11. april med det tyske skipet «Main», tatt som prise (det tyske mannskapet lyktes i å senke «Main» under overfarten). Her ble «Draug» oppdatert før det ble satt til å eskortere konvoier på østkysten av Storbritannia til november 1943. «Fridtjof Nansen», «Nordkapp» og «Honningsvåg» ble sendt til Island for å patruljere. Her kom også det første tapet i alliert tjeneste da «Fridtjof Nansen» gikk på et skjær og sank i november 1940. Mannskapet på 67 klarte å redde seg i land og ble plukket opp av «Honningsvåg» fire dager senere. Norske skip deltok i dragkampen om Svalbard, der patruljeskipet «Isbjørn» ble senket av tyske fly i mai 1942.

Da hvalsesongen var over i Sørishavet, fikk marinen tilskudd av mannskap og skip som ble konvertert til patruljefartøyer eller minesveipere. Andre egnede fartøyer ble rekvirert der de måtte finnes, og omdirigert til Canada, hvor de ble bygd om. Mannskapene deltok selv i arbeidet og fikk trening ved Camp Norway, etablert i november 1940. Samlet mannskapsstyrke i juni 1940 var på 600 mann. Deretter ankom mange fra handelsflåten, noen tok seg over Nordsjøen og andre via Sverige. Flere kom fra Svalbard, og noen ble med allierte styrker etter raid langs kysten.

I Canada måtte alt bygges opp fra grunnen. Her ble det utdannet artillerister til marine- og handelsfartøyer, i alt over 1000 mann. Senere ble det tilsvarende utdanning i USA og Skottland. I tillegg kom to rekruttskoler. Bortsett fra faget radiotelegrafi måtte norsk personell gå på britiske skoler for spesialisering og teknisk utdanning. Marinen fikk også sin andel av innkalte da verneplikt ble innført for nordmenn i Storbritannia og senere i resten av den nøytrale og allierte verden.

Flåten vokste raskt, og mange skip kom rett fra verftene. I løpet av tiden i eksil opererte Marinen tolv jagere, sju korvetter, 30 MTB-er, ni motorlaunchere, fire ubåter, fire ubåtjagere, 38 minesveipere, tolv patruljefartøyer og to depotskip.

Den norske marinen fikk fra britene fem amerikanskfinansierte jagere av Town-klassen, typen som Churchill kalte «cheap and nasty» – billige for britene og ubehagelige for tyskerne. De ble oppgradert med blant annet asdic og radar. Jagerne deltok ikke i de transatlantiske konvoiene, men eskorterte skip som skulle til Gibraltar og Azorene. De deltok også i offensive operasjoner i Den engelske kanal. «Glaisdale» og «Eskdale» deltok eksempelvis med i jakten på den 4300 tonn tunge hjelpekrysseren «Komet» utenfor Le Havre i oktober 1942. I kanalen var de tyske E-båtene den store svøpen, og under konvoieskorte i kanalen ble «Eskdale» senket av torpedoer fra disse skipene. 25 av besetningen omkom, mens 155 ble reddet. Disse ble senere mannskap på jageren «Stord».

«Svenner» og «Stord» var av den langt større S-klassen på 2400 tonn og 363 fot. «Stord» ble overtatt i august 1943 og «Svenner» i mars 1944. De inngikk i en britisk flotilje med base på Orknøyene. Disse drev stort sett fjerneskorte for konvoiene i Atlanterhavet og Nordishavet, klare til å gripe inn dersom større tyske fartøyer forsøkte å nærme seg.

Den 10. april 1940 foreslo britene at norske handelsskip skulle seile under britisk flagg (se flaggstat). Dette ble avvist, men man var allerede i gang med å etablere et tett samarbeid med britene, og her spilte Norges ambassadør i London, Erik Colban, og skipsreder Ingolf Hysing Olsen sentrale roller. Fra 13. april ble norske skip dekket av samme krigsskadeerstatningsordninger som britiske skip mellom allierte havner, under forutsetning om at ingen nøytrale havner ble anløpt innimellom. Colban instruerte norske konsulater og legasjoner om at skip ikke måtte anløpe nøytrale havner og ikke ta til følge telegrammer fra redere som sto under tysk press i Norge, og ellers forholde seg til allierte marinemyndigheter. Olsen og Colban sto 18. april bak etableringen av The Norwegian Shipping and Trade Mission (Nortraship).

22. april vedtok regjeringen «Provisorisk anordning om Norges skipsfart under krig». Den sikret bruksrett og kontroll over alle skip over 500 tonn til alliert krigsinnsats. Leder for Nortraship ble skipsreder Øyvind Lorentzen. Organisasjonen var verdens største rederi så lenge den eksisterte. Den stod under forsyningsdepartementet, men fikk fullmakt fra regjeringen til å administrere handelsflåten. Nortraship fikk snart et kontor i New York og etter hvert 50 underkontorer rundt i verden.

Høsten 1940 mottok Norge en del minesveipere fra britene. Noen av dem opererte i Middelhavet og i Persiabukten, men de fleste hørte til minesveiperdivisjoner i Storbritannia. Høsten 1944 ble fem minesveipere sendt til det nylig frigjorte Kirkenes. En strekning som ble sveipet grundig den ene dagen, kunne bli minelagt natten etter fra fly eller raske overflatefartøyer. Også minesveiperne hadde tap. Norge mistet «Nordhav II» 10. mars 1945 etter å ha blitt torpedert av en tysk ubåt. Fem mann døde i angrepet. Samme måned ble en norsk minesveiperdivisjon opprettet med fire amerikanskbygde fartøyer. Fram til 7. mai sveipet de miner og patruljerte Den engelske kanal. De ble angrepet av en tysk ubåt som på tross av ubåtsjef Karl Dönitz’ ordre torpederte og senket en av dem. Ti sårede overlevde, mens 22 gikk ned med båten.

Allerede i april 1940 tok man initiativ overfor britene for å bevæpne handelsflåten, men i begynnelsen var det vanskelig å få tak i skyts og personell. Arbeidet startet i mai og omfattet også bygging av fundamenter og magasiner på skipene. På slutten av året hadde 774 handelsskip fremdeles bare 157 kanoner og 322 maskingeværer på deling. Noen sjøfolk nektet å forlate havn på grunn av manglende beskyttelse, men fra slutten av 1942 stilte norske skip på lik linje med britiske i våpenfordelingen, som skjedde på bakgrunn av skipenes verdi og overfartens risiko. Som regel var det på lastefartøyene to kanoner til forsvar mot ubåter og et par luftvernmitraljøser. Skip som ble brukt i landgangsoperasjoner, fikk høyere prioritet. Etter at USA kom med i krigen i desember 1941, fikk norske skip mer amerikansk skyts, som jevnt over var av større kaliber. I alt ble det montert 3279 kanoner og 3815 maskingeværer på norske skip.

I begynnelsen var det prekær mangel på utdannede skyttere. Norske skip fikk en del britiske skyttere, men de manglet selv kanonmannskap, og fra høsten 1942 ble 600–700 av i alt 1100 britiske skyttere kalt tilbake. Skytterskoler for handelsflåten ble etablert i flere land, og rekruttene var stort sett frivillige sjøfolk som etter endt rekruttskole fikk åtte ukers skytterutdanning. Det ble utdannet 195 offiserer og 1798 menige skyttere, noe som ikke på langt nær var nok.

20. juli 1941 ble Sjøforsvarets skytteravdeling for handelsflåten (SSH) opprettet i Skottland. Avdelingen fikk ansvar for rekruttering, øving og fordeling av skyttere. Skytterne inngikk i begynnelsen som oftest i mannskapet, men ble siden rene tillegg da det kunne oppstå konflikter med overordnet befal som ikke godtok at vedlikehold av våpen ble prioritert. Skytterne tilhørte sjøforsvaret og bar marineuniform. Men mye av skytset ble bemannet av vanlige sjøfolk som fikk bare begrenset utdanning. Andre beskyttelsestiltak var sperreballonger og utstyr for avmagnetisering til vern mot magnetiske miner. 72 skip fikk paravaner (slept etter skipet for å utløse miner), og noen få fikk akustisk torpedovarslings- og røykleggingsutstyr. Det ble bygd ekstra beskyttelse rundt kommandobroene. Da Japan kom med i krigen i 1941, befant plutselig 150 norske skip seg i en ny krigssone, uten bevæpning. Disse ble liggende i havn til SSH fikk organisert bevæpning og opplæring av skyttere.

Det ble montert skyts og annet utstyr for 500–600 millioner 1945-kroner. Trolig senket norske handelsfartøyer fire ubåter og skjøt ned nesten 50 fly, men bekreftelser er vanskelige ettersom flere enheter bekjempet samme mål. Det viktigste var at bevæpningen medførte en risiko for fienden som forsøkte å senke skip. Ubåtene måtte som oftest angripe i neddykket tilstand og bruke dyrebare torpedoer i stedet for dekkskanoner, og fly måtte slippe bomber fra større høyde. Bevæpningen hadde trolig også en god innvirkning på sjøfolkenes moral.

Marinens aktive tjeneste besto hovedsakelig i konvoieskorte. Taktikken fra første verdenskrig ble tatt opp igjen av britene da en ny krig brøt ut. De mest moderne passasjerskipene var så hurtige at de var nærmest usårlige overfor ubåtangrep, men datidens handelsskip var ofte tregere og lette ofre. Handelsskip dannet ofte boksformasjoner, der eskortefartøyene seilte i ytterkantene. Eskorten var mye raskere enn handelsskipene og krysset derfor i et mønster for å dekke et størst mulig område. I første omgang gikk konvoier hovedsakelig fra ulike deler av det britiske imperiet. I mars 1941 undertegnet Storbritannia og USA Lend–Lease-avtalen som tillot eksport av krigsmateriell og strategiske råvarer, noe som økte konvoifarten over Atlanterhavet.

Konvoien SC 104 var bare en av mange konvoier over Atlanteren, men kan stå som et eksempel på hvordan overfarten artet seg. 3. oktober 1942 la 48 handelsskip ut fra New York på en 18 dager lang ferd over 3100 nautiske mil til Storbritannia. De inntok en formasjon på ti kolonner, og første etappe ble eskortert av amerikanske skip og fly. På Newfoundland ventet en ny eskorte med to britiske jagere og fire norske korvetter. De overtok konvoien 10. oktober. Korvettene patruljerte på sidene, mens jagerne la seg i front. Akterut seilte redningsskipet. I to dager hadde de flydekning, men så var de overlatt til seg selv i Atlanterhavet – de tyske «ulveflokkenes» jaktmarker.

11. oktober fanget de opp radiotrafikk fra 13 tyske ubåter. Neste dag svingte konvoien 20 grader mot nord for å avlede fienden før den gjenopptok opprinnelig kurs etter 20 nautiske mil. Men tidlig om morgenen 13. oktober ble to norske og ett britisk skip senket. Bare ti mann ble plukket opp. 3–4 tyske ubåter var nå i konvoiens umiddelbare nærhet. En av dem ble oppdaget og tatt under ild, men tyskerne klarte å dykke.

Med dagslyset opphørte torpederingen, men klokken 22 påfølgende kveld ble ytterligere to britiske skip senket og ett hvalkokeri hardt skadd. En jager fikk visuell kontakt og forsøkte å vedre ubåten. Tyskerne dykket med 14 synkeminer etter seg, men med uvisst resultat. Jageren fikk selv så store skader at den avbrøt eskorten. En norsk korvett fikk også radarkontakt, trolig med samme ubåt, men uten resultat. I løpet av natten ble ytterligere fem handelsskip sendt til bunns, deriblant det skadde hvalkokeriet.

Korvetten «Potentilla» hadde reddet flere overlevende fra det stormpiskede havet. De talte nå like mange som skipets eget mannskap, hvorav flere var hardt skadd. I løpet av 14. oktober fikk eskorten flere radar- og asdickontakter. Ved 10-tiden forsøkte korvetten «Montbretia» å ramme en ubåt de fikk øye på. Ubåten klarte å dykke, men det ble observert flere kanontreff. Kort tid etter åpnet også korvetten «Acanthus» ild etter å ha sett en ubåt på 350 meters hold. Den siste britiske jageren hadde større hell i 13.30-tiden, da den klarte å senke tyske «U-619». Til tross for ytterlige kontakt klarte konvoien seg gjennom natten uten tap, og neste morgen ble de møtt av et fly – de var igjennom Atlanterhavsgapet og fikk igjen hjelp av allierte.

Natt til 16. oktober fikk konvoien og flyeskorten ubåtkontakt fem ganger uten resultat, men tyskerne kom heller ikke på angrepshold. Klokken 14.00 fikk imidlertid jageren asdickontakt i front på omtrent 1800 meter og tvang ubåten «U-353» til overflaten med ti synkeminer. Den ble så satt under kanonild, vedret og angrepet med ytterligere fem synkeminer. Under ild fra flere handelsskip i konvoien hoppet det tyske mannskapene på sjøen. Klokken var litt over 15.00. Ubåten var i ferd med å synke, men tre mann fra jageren hoppet om bord og sikret seg det meste av papirene. Sju tyskere gikk ned, mens 19 overlevende ble plukket opp. Også jageren hadde fått skader og måtte avbryte eskorten. Bare de fire norske korvettene var igjen.

Om kvelden skiftet konvoien på ny kurs for å forvirre ubåtene, men fikk igjen kontakt til tross for at det nå var tåke. Like før midnatt fikk en korvett kontakt på radar og snart også visuelt. Den tyske ubåten ble tatt under ild. Før den rakk å dykke, var den blitt overøst med åtte synkeminer. Oljeflekker ble observert, men ingen skade bekreftet. Trolig fikk man kontakt med samme ubåt bare 40 minutter senere. Dette skulle også bli den siste gangen, og 20. oktober fikk de norske korvettene avløsning fra kysteskorten. Åtte av 48 handelsskip kom ikke fram, mens to tyske ubåter ble senket og flere skadd.

En kortfattet historie om handelsflåten under andre verdenskrig blir fort oppramsing av statistikk. Den får ikke fram angsten den enkelte sjømannen opplevde hver dag, og ikke minst natt, om bord i løpet av krigsårene – skrekken da det først smalt, kampen for å komme i livbåtene og frykten for en ensom død i de iskalde bølgene. M/T «Glittre» lå i Boston 9. april 1940. Hun hadde deretter gått i konvoifart over Atlanterhavet. Skipet gikk fra Liverpool 11. februar 1943 i en konvoi med ballast og 600 tonn drivstoff til eskortefartøyene. Om morgenen 23. februar befant konvoien i seg midt i Atlanterhavet på høyde med Irland. Månen skinte fra klar himmel, og vinden var moderat vestlig. Klokken 06.15 GMT ble skipet torpedert av «U-628» som ikke ble oppdaget til tross for at sju mann var på utkikk.

Annenmaskinisten og motormannen ble drept i maskinrommet, mens kokken døde da lugaren ble smadret i eksplosjonen. Torpedoen hadde også ødelagt hovedmotoren og styresystemet. I tillegg ble maskinrommet oversvømt og radioen satt ut av funksjon, slik at det ble umulig å sende nødsignal. De overlevende forlot skipet rundt 06.35, men to av livbåtene ventet en stund ved skutesiden for å se om «Glittre» kunne bli reddet. Hun sank imidlertid sakte, men sikkert. Da hoveddekket var i vannlinjen, trakk de siste livbåtene seg unna. Kort tid etter ble «Glittre» truffet av enda to torpedoer fra «U-603». Hun brakk i to og sank. Etter tre timer i livbåtene ble 34 overlevende plukket opp. 26. februar kunne de gå i land på Newfoundland. Tre andre norske skip i samme konvoi ble senket, mens fem kom velberget i havn.

Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen den 22. juni 1941 (operasjon Barbarossa) begynte ishavskonvoiene, i alt 78, til de nordrussiske havnene Murmansk og Arkhangelsk (Murmanskkonvoiene). Trusselen fra tyske fly og sjøstridskrefter basert i Norge gjorde at konvoiene gikk så langt mot nord som mulig, helt nord til Bjørnøya. De fire siste Murmanskkonvoiene gikk i januar–april 1945, og «Stord» var med som eskorte på den nest siste som ankom Murmansk 25. april uten å ha lidd tap.

Men i julen 1943 var jageren «Stord» med i fjerneskorten som senket den tyske slagkrysseren «Scharnhorst», etter at en tysk flåtestyrke under ledelse av «Scharnhorst» hadde gjort et forsøk på å angripe en alliert konvoi som var blitt observert av tyske rekognoseringsfly to dager etter at den hadde forlatt havn. Tyskerne tok opp forfølgelsen, og «Scharnhorst» la ut fra Altafjorden med sine jagereskorter. Uvær gjorde at eskorten måtte snu, og tyske fly ble satt på bakken, men «Scharnhorst» fortsatte. Annen juledag barket slagkrysseren sammen med fire britiske kryssere og slagskipet «Duke of York» i det som har fått navnet «Slaget ved Nordkapp». Mens «Scharhorst» var låst i en artilleriduell med de tyngre skipene, gikk «Stord» og tre andre jagere inn og avfyrte 55 torpedoer. Trolig traff elleve av dem, og det tyske skipet gikk ned klokken 19.45. Kun 36 mann av mannskapet på 1900 ble reddet.

Jagerne «Lincoln» og «St. Albans» og ubåtjageren «King Haakon VII», deltok også i konvoieskorte langs østkysten av Canada og USA. Norske eskortefartøyer senket og skadet flere tyske ubåter, men britene var strenge med å tilkjenne en vellykket senking. «St. Albans» hadde delt senkningen av «U184» med to britiske fartøyer i august 1941, og korvetten «Potentilla» ble tilkjent én ubåt. Konvoifarten var heller ikke risikofri for eskorten, og 19. august 1941 mistet Norge en av sine jagere da «Bath» ble senket av den tyske ubåten «U204». 83 mann gikk ned sammen med skipet.

De to motortorpedobåtene (MTB-er) som var under bygging i Storbritannia 9. april 1940, gjorde patruljetjeneste i Den engelske kanal etter at de var blitt ferdigstilt. Én sprang lekk og ble tatt ut av tjeneste i september 1940, og den andre ble ødelagt i juli 1941. Marinen fikk snart nye MTB-er og opererte i alt 30 ulike båter av denne typen krigen igjennom – utskiftningen var stor grunnet skader, havari og slitasje. De første modellene var preget av problemer. D-klassen var et stort framskritt da den kom høsten 1942. Åtte av disse utgjorde en MTB-flotilje med base på Shetland. I oktober 1941 hadde man klart å taue den eldre «MTB-56» inn til kysten, der den la seg på lur og torpederte og senket et tysk handelsfartøy. Den nye D-typen kunne nå fram til Norge for egen maskin, og flotiljen seilte som oftest to og to inn til norskekysten, der de kamuflerte seg og spanet på eller angrep tyske konvoier. I tillegg landsatte eller hentet de agenter og brakte forsyninger til hjemmefronten, eller plukket opp flyktninger. Operasjonsområdet strakte seg fra Vestlandet til Frohavet i nord.

Overraskelsesmomentet var viktig, og ante båtene at de ble observert på vei inn, ble oppdraget avbrutt. Flere av besetningsmedlemmene hadde vært loser før krigen og utnyttet sin lokalkunnskap om kysten. I januar 1943 støttet sju norske MTB-er et britisk-norsk kommandoraid som ødela Stord gruver. Våren 1944 var flotiljen igjen i Den engelske kanal som ledd i forberedelsene til invasjonen i Normandie. Her angrep de tysk skipsfart og var i kamp med flere E-båter (litt større enn de allierte MTB-ene) og minesveipere. I september var de tilbake i Skottland og gjenopptok operasjonene på norskekysten. Mot slutten av krigen tjenestegjorde 500 mann ved flotiljen.

I juni 1945 kunne MTB-ene sette kurs for Norge for godt. 20 av mannskapene hadde da mistet livet, og åtte båter hadde gått tapt. Hvor stor skade de gjorde, er vanskelig å avgjøre, men tyskerne måtte avse store styrker til å patruljere og sveipe miner langs norskekysten. Samtidig ble mannskapene stemplet som kriminelle av Adolf Hitler og risikerte henrettelse dersom de ble tatt til fange, noe som skjedde med de sju mennene fra «MTB 345» som ble overmannet 28. juli 1943.

I juni 1940 lyktes det å få ubåten «B1» over til Storbritannia etter at den først var blitt senket av eget mannskap. Her ble den brukt til trening av mannskap og som markør i øving på ubåtjakt. Senere opererte marinen to ubåter av U-klassen og en av V-klassen. De inngikk i en britisk flotilje med base i Dundee. I mars 1942 kom ubåten «Uredd» (se U-klassen), som rakk å senke to tyske fartøyer før det selv forsvant under et tokt i Fugløyfjorden sør for Bodø i februar 1943. «Ula», som var av samme type, ble operativ i juni 1943, og «Utsira» i november. De norske ubåtene drev stort sett patruljevirksomhet i Nordsjøen og Norskehavet, men i den lyse årstiden unngikk man den norske skjærgården. De norske ubåtene senket i alt ni handelsskip, to ubåter (pluss én ubekreftet) og ett vaktfartøy. De utførte også spesialoppdrag som landsetting av agenter og frakt av våpen og forsyninger til hjemmefronten.

De mest kjente av alle marinens fartøyer under krigen var nok Shetlandsbussene, ikke minst takket være filmen Shetlandsgjengen (1954), og og med blant andre skipsføreren Leif A. Larsen («Shetlands-Larsen»), som spilte seg selv. I 1940 tok flere nordmenn seg over til Storbritannia i fiskeskøyter. Høsten samme år ble mange rekvirert og satt til å frakte personell og materiell til Norge og ta med flyktninger tilbake. Oppdragsgiver var som regel Special Operations Executive (SOE), som også omfattet Kompani Linge. Shetlandsbussene hadde base i Scalloway på Shetland. Bevæpningen var skjult under fiskeredskaper og tønner på dekk. Shetlandsbussene opererte fra Sunnhordland til Troms og unngikk å seile om sommeren, da nettene var for lyse. Første sesong gjorde de 13 turer. Annen sesong september 1941–mars 1942 ble det gjort 40 turer, og i august 1942–mai 1943 ytterlige 36.

Ti skøyter gikk tapt, og 44 mann mistet livet før tyskerne skjerpet vaktholdet langs kysten i 1943 da fiskeskøytene ble avløst av tre amerikanskbygde ubåtjagere. Kamuflasjen som sivile fiskefartøyer var byttet ut med fart og ildkraft, men oppdragene var stort sett de samme. Disse gjorde ytterligere 116 turer inn til norskekysten. Skøytene og ubåtjagerne reddet til sammen 373 flyktninger fra Norge, satte i land 192 agenter og brakte inn rundt 400 tonn våpen og forsyninger til hjemmefronten. En mindre, norsk avdeling førte åtte fiskeskøyter fra en base i Peterhead og gjennomførte rundt 30 tokt i 1941–1943. De landsatte også flere agenter på norskekysten.

Med USAs inntreden i krigen i 1941 eksploderte det allierte behovet for skipstonnasje. Tropper og materiell ble overført til Storbritannia som forberedelse til landgangen på kontinentet. Våren 1944 samlet den allierte invasjonsstyrken seg i Sør-England, og flere norske handels- og marinefartøyer skulle delta. Jagere deltok i bombardementet av invasjonsstrendene. Tre korvetter samt patruljebåten «Nordkapp» eskorterte landgangsflåten, mens mineleggere var med på røykleggingen. En flotilje deltok ikke i selve invasjonen, men oppholdt tyske E-båter med angrep langs kysten av Nederland. Invasjonen ble støttet av 45 norske handelsfartøyer. Seks av dem gikk helt inn til stranden på selve invasjonsdagen (D-dagen), og flere norske skip ble losset ved de prefabrikkerte havnene som ble slept over. Uvær og havari av havnen ved St. Laurent førte til at kapasiteten på det gjenværende anlegget ved Arromanches var så sprengt at blant annet to norske fartøyer som brakte inn forsyninger i de påfølgende dagene, måtte seile inn på høyvann, slik at de ble tørrlagt på lavvann. Deretter ble de losset, før de seilte ut igjen ved neste høyvann.

Invasjonsdagen forløp ikke uten norske tap. Tyske torpedobåter fra Le Havre oppdaget en bombardementstyrke der «Stord» og «Svenner» inngikk. De avfyrte torpedoer og traff «Svenner», som gikk ned i løpet av 20 minutter. 219 mann omkom, mens 185 ble reddet. Tyskerne stakk av under dekke av røykteppet som britiske fly akkurat var i ferd med å legge ut. Etter en kort tur til Portsmouth patruljerte «Stord» igjen utenfor Normandie og utførte to synkemineangrep på ubåter og var flere ganger i kamp med E-båter. Fram til 22. juni løste den norske jageren i tillegg ulike ildoppdrag for allierte styrker på land. «Stord» ble angrepet av fly og tysk artilleri uten å bli truffet, men 24. juni gikk den trolig på en mine og måtte i havn for reparasjoner. «Glaisdale» var også i hardt vær i de påfølgende dagene etter invasjonen. Etter å ha eskortert flere bølger med landgangsbåter gikk den på patrulje fra 10. juni. Under oppdraget ble den flere ganger angrepet av tyske E-båter og beskutt av tyske kystbatterier som holdt ut ved Le Havre. Men 23. juni utløste «Glaisdale» en akustisk mine og var ute av drift resten av krigen. I august deltok «Stord» som eskorte for de britiske hangarskipene hvis bombe- og torpedofly angrep det tyske slagskipet «Tirpitz» i Altafjorden. «Tirpitz» ble endelig senket av britiske Lancaster-bombefly den 12. november 1944.

I april 1944 hadde marinen fått en korvett som erstatning for en som var nedslitt. Etter å ha deltatt i fire konvoier til Gibraltar gikk den inn i en eskortestyrke, der den fikk selskap av tre andre norske fartøyer da disse hadde avsluttet operasjonene utenfor Normandie. De norske korvettene fortsatte sine konvoieskorter, men fikk snart erfare risikoen dette innebar, selv uten fiender. Natt til 21. oktober ble korvetten «Rose» pårent av den britiske fregatten «Manners», og sank etter kort tid. Tre mann omkom og 72 ble reddet. To norske korvetter og to minesveipere ble i november 1944 satt under sovjetisk kommando. Oppdraget var å sette i land norske soldater i Båtsfjord etter at tyskerne hadde begynt evakueringen av Finnmark i oktober. Underveis ble det observert et lysglimt på land, og korvetten «Tunsberg Castle» gikk nærmere for å undersøke. En voldsom eksplosjon rev plutselig opp akterenden fram til skorsteinen. En time senere forsvant baugen. Fem mann ble drept og to såret under selve eksplosjonen.

4. mai 1945 beordret Hitlers etterfølger, storadmiral Karl Dönitz, alle tyske ubåter å vende tilbake til havn. Det hindret ikke at de etterpå senket en norsk minesveiper og handelsskipet «Sneland» før sjøkrigen i Atlanterhavet var over for tusener av norske sjøfolk. Den 13. mai kom kronprins Olav til Oslo med en jagerflotilje bestående av den norske jageren «Arendal» og tre britiske jagere. «Stord» var med i eskorten av resten av kongefamilien, som ankom Oslo 7. juni 1945 om bord på den britiske krysseren «Norfolk». For de mange norske sjøfolkene i Stillehavet var ikke krigen over før Japan kapitulerte den 15. august 1945.

• andre verdenskrig
• krigsseiler – andre verdenskrig
• krigsforlis med norske handelsskip
• Murmanskkonvoiene
• Norge under andre verdenskrig
• Norges forsvar under andre verdenskrig
• Nortraship
• Sjøforsvaret
• sjøkrig