Tysk 88 mm kanon.

Yngve Jarslett. Begrenset gjenbruk

Skyts, fellesbetegnelse for skytevåpnene haubits og kanon.

Haubits er et forholdsvis kortrekkende skyts som med sine høye, krumme kulebaner og bratte nedslagsvinkler kan virke mot mål bak høyder. Det anvendes vanligvis flere ladninger, alt etter avstanden til målet. Rørets lengde er 20–30 ganger kaliberet. Er rørlengden og skuddvidden noe større, blir skytset ofte kalt kanon-haubits. Moderne haubitser kan skyte med utgangsvinkler fra minus 2–3° og opp til ca. 70°. Haubitser hadde man allerede i det glattløpede skytsets tid. De forsvant med innføringen av de riflete kanoner i siste halvdel av 1800-tallet, fordi man mente at de riflete våpen kunne overta haubitsens rolle. Krigene på 1900-tallet viste imidlertid behovet for krumbanevåpen, særlig i land med vekslende lende og store høydeforskjeller. De vanligste kalibre for haubits er 105 mm (lett) og 155 mm (middelstung), dessuten har man 175 mm, 203 mm o.a.

Kanon skyter med mindre utgangsvinkler og større utgangshastighet (ca. 800–1500 m/s), og kulebanen blir derved flatere. For luftvernkanon kan utgangsvinkelen være opp til 90°. Kanonrørets lengde er fra ca. 40 ganger kaliberet og oppover. Vanligvis skytes det bare med én ladning. Med kanoner oppnås større skuddvidde enn med haubitser av samme kaliber. Kanoner finnes i mange kalibre, fra 20 mm luftvernkanon opp til 300–400 mm for festnings- og skipskanon.

Ofte blir skyts i tillegg til kaliberet benevnt med f.eks. L/60, som betyr at rørets lengde er 60 ganger kaliberet. Feltskyts blir trukket av motorkjøretøyer (tidligere som regel av hester) eller de monteres på selvdrevet lavett, vanligvis på belter. Forladeskyts var i bruk til siste halvdel av 1800-tallet da baklademekanismen slo igjennom.

Alt moderne skyts er forsynt med kilemekanismer eller skruemekanismer. Ved de første består mekanismens hoveddel av en kile som går tvers gjennom godset i skytsets bakre del og gir tetting for kruttgassen, og ved de siste av en skrue som tetter rørets bakre ende. Tidligere var materialet i skytsrør bronse og støpejern. Nå brukes forskjellige stållegeringer. Røret kan være massivt eller bygd opp (mantlet) med ett eller flere lag av mantler og ringer krympet utenom et kjernerør. Det er lett utskiftbart, ligger i en vugge og beveger seg bakover på glideskinner i vuggen under rekylen. I forbindelse med vuggen og røret står en rekylbrems som opptar rekylenergien, og frembringermekanisme som fører røret frem i skuddstilling igjen. Røret har rifler som gir prosjektilet en omdreiningshastighet og dermed stabilitet i banen. Den sentrale akse i røret kalles kjernelinjen.

En spesiell utvikling er rekylfri kanon. En del av kruttgassen driver på vanlig måte prosjektilet fremover, mens resten av gassen unnviker bakover gjennom en eller flere utstrømningsåpninger som er avpasset slik at gassmengden opphever den rekyl kanonrøret ville fått. Rekylfrihet innebærer at vekten kan gjøres vesentlig mindre enn ved tilsvarende rekylerende våpen. Mindre rekylfrie kanoner (kaliber 57 mm) kan bæres og avfyres av én mann. Rekylfrie kanoner med hulladningsprosjektiler brukes i stor utstrekning som infanterivåpen mot panserkjøretøyer og bunkers.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.