Bjørnøya, norsk øy i Barentshavet sør for Spitsbergen; er den sørligste av Svalbards øyer, på 74ø 26’ N og 19o 04’ Ø (øyas midtpunkt). Øya har en tilnærmet trekantet form og er på 178 km2, med en største lengde på ca. 20 km og en største bredde på ca. 15,5 km.

Bjørnøya eies av Staten. All grunn forvaltes av selskapet Bjørnøya A/S. Sysselmannen på Svalbard er forvaltningsmyndighet.

Navnet Bjørnøya ble gitt i 1596 av Willem Barentsz etter et møte med en svømmende isbjørn.

Fuglefjellet sør på Bjørnøya med kystvakta i forgrunnen.

Fuglefjellet sør på Bjørnøya av Ulrich Waack. CC BY SA 3.0

Øya faller naturlig i to deler, det kuperte høylandet i sør og lavlandet i nord. Høylandets mest karakteristiske parti er Miseryfjellet i sørøst med tre topper: Urd, Verdande og Skuld. Urd (536 moh.) er øyas høyeste punkt. Lavlandet som omfatter omkring to tredjedeler av arealet, er et bølgende slettelandskap 30–40 moh. med 600–700 større og mindre vann spredt utover. Kysten er brattlendt og utilgjengelig, bortsett fra noen få bukter. Den eneste havn av betydning er Sørhavna, som er en god ankerplass, unntatt når det blåser fra sør.

Bergartene i sør tilhører gamle eokambriske-ordoviciske formasjoner (Hecla Hoek), lenger nord finnes lag fra devon- og karbontidene. Det er et innslag av triaslag i Miseryfjellet. Bergartene er fossilførende. I Hecla Hoek-formasjonene finnes noen små forekomster av blyglans (prøvedrift 1925–30). Devon-lagene inneholder kull, som var gjenstand for regulær drift i årene 1916–25. A/S Bjørnøen som eide kullfeltet, eksporterte i dette tidsrommet 116 094 tonn.

Klimaet er maritimt polart og forholdsvis mildt, breddegraden tatt i betraktning. For årene 1961-90 var middeltemperaturen for varmeste måned (august) 4,4 °C, for kaldeste måned (januar) −7,4 °C. Tåkehyppigheten i sommermånedene er stor. Breer finnes ikke, men mindre snøfonner kan bli liggende sommeren over.

Nedbørsmengden er beskjeden med et gjennomsnitt på 371 millimeter i året i det nordlige lavlandet.

Mørketiden varer fra 8. november til 3. februar. Tidsrommet med midnattssol er fra 2. mai til 11. august.

Plante- og dyrelivet har arktisk preg og er relativt artsfattig. Foruten moser og lav finnes omkring 60 forskjellige arter karplanter. Av pattedyr er det en liten bestand av fjellrev (polarrev) og en og annen isbjørn kommer med drivis. Det er flere sel- og hvalarter. Den tidligere så vanlige hvalrossen er nå en sjelden gjest.

Ryper finnes også sporadisk. Store mengder av sjøfugler, som alkefugler, krykkje og havhest hekker om sommeren i de stupbratte fjellveggene ut mot havet. Spesielt kjent er Fuglefjellet ved sørspissen av øya.

Hekkekoloniene på øya er blant de største på den nordlige halvkule, og flere av bestandene har verneverdi på internasjonalt nivå. Bjørnøya er også et nøkkelområde for sjøfugler og for gjess under trekk. Sommeren 2006 ble fuglelivet totalkartlagt. Snøspurv er eneste vanlige spurvefugl.

Siden midten av 1920-årene har det til sine tider foregått et rikt torske- og kveitefiske på bankene rundt Bjørnøya. Hvalfangst har også vært drevet, med fast landstasjon i tidsrommet 1905-08. Eneste fiskeart i innsjøene er svalbardrøye.

Bjørnøya påvirkes av langtransportert luftforurensning slik at sjøfuglene og svalbardrøya har urovekkende høyt innhold av organiske miljøgifter.

Blåskjell er påvist på 2000-tallet; årsaken er havoppvarming.

Bjørnøya ble oppdaget av den nederlandske polarfareren Willem Barentsz i 1596. Rike forekomster av hvalross og hval trakk fangstfolk nordover. Engelskmenn som kom til øya i 1604 kalte den Cherrie Island. Det var en del russisk fangstvirksomhet med faste landstasjoner på 1700-tallet; fangstfolkene etterlot spekkovner, tufter og graver. Norsk fangstvirksomhet tok til omkring 1822. Den eldste bevarte fangsthytta er Hammerfesthytta fra 1822.

Bjørnøya ble underlagt norsk statsoverhøyhet 14. august 1925. Radio- og meteorologisk stasjon har vært i drift siden 1918. Stasjonen Tunheim ligger på nordsiden av øya. Stasjonen ble ødelagt av de allierte under evakueringen sommeren 1941 for at tyskerne ikke skulle kunne dra nytte av den. Ny stasjon ble oppført etter krigen ved Herwighamna, ca. 7,5 km nordvest for den gamle stasjonen, og tatt i bruk sommeren 1947; siste utvidelse i 1994. Den bemannes av  ni ansatte.

Også utlendinger hadde gjort krav på rettigheter på Bjørnøya. Den norske stat utløste i 1925 tyske krav på 200 000 kr og i 1927 et privat russisk krav på 18 000 pund. I 1921 kom en russisk ekspedisjon til Bjørnøya, øyensynlig i den hensikt å foreta en anneksjon, men gjorde vendereis, da de fant kullgruveanlegget A/S Bjørnøen A/S i virksomhet. Da Sovjetunionen i 1924 anerkjente Norges suverenitet over Svalbard, ble Bjørnøya uttrykkelig innbefattet. Anerkjennelsen ble bekreftet da Sovjetunionen i 1935 tiltrådte Svalbardtraktaten. 

Siden høsten 1996 styres Bjørnøya radio over satellitt fra Telenor Maritim Radios stasjon ved Bodø radio.

Årlig antall besøkende er ca. 200-300; flertallet går i land i Herwighamna, et fåtall i Kvalrossbukta, Sørhamna og Russehamna.

På 2000-tallet er det dokumentert uregistrert fiske i farvannet omkring Bjørnøya.

Bjørnøya ble fredet som naturreservat 16. august 2002. Vernet omfatter hele Bjørnøya inklusive de marine områdene ut til 12 nautiske mil. Området dekker 177 km2 landareal (med ferskvann) og 2805 km2 av havområdene rundt øya. Unntatt er 1200 dekar omkring den meteorologiske stasjonen nord på øya. Kulturminnene er vernet som en del av naturreservatet. Det ble i 2000 etablert tre områder med ferdselsforbud i en tidsavgrenset periode av sommeren.

  • Hagenæs-Kjelldahl, Dag: Døden på Bjørnøya, Oslo 2012. isbn 9788243006843
  • Hagenæs-Kjelldahl. Dag: Bjørnøya – På utpost i Ishavet, Oslo 1973 isbn 82-504-0027-5
  • Hoel Adolf, Kvalheim, A., Schive. C.: Bjørnøya, Kristiania 1918
  • Hoel, Adolf: Svalbard, b. 3, 1967, 1341-1437

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.