Bjørnøya, Fuglefjellet og Stappen sett fra øst av . CC BY SA 3.0

Bjørnøya

Bjørnøya på en uvanlig klar dag. Øya er vanligvis dekket av skyer og tåke.
Av .
Lisens: CC BY NC ND 2.0

Bjørnøya

Av /Store norske leksikon ※.

Bjørnøya. Søndre del av Bjørnøya sett fra øst. Den lille øya som stikker opp helt til venstre er Keilhauøya. Videre mot høyre sees fjellet Stappen. Ytterst til venstre på selve Bjørnøya ligger Fuglefjellet. Det flate platået som stikker opp omtrent midt i bildet kalles Alfredfjellet. Til høyre for det snøkledde partiet ligger Antarcticfjellet. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.
Avstander fra Bjørnøya
Avstander fra Bjørnøya
Lisens: CC BY SA 3.0

Bjørnøya er en norsk øy i Barentshavet sør for Spitsbergen, den sørligste av Svalbards øyer, på 74° 26' N og 19° 04' Ø (øyas midtpunkt). Øya har en tilnærmet trekantet form og har et areal på 178 kvadratkilometer, med en største lengde på om lag 20 kilometer og største bredde på om lag 15,5 kilometer.

Bjørnøya eies av den norske staten. All grunn forvaltes av selskapet Bjørnøen AS, som har samme styre som Kings Bay AS. Sysselmannen på Svalbard er forvaltningsmyndighet. Øya ble fredet som naturreservat i 2002, bortsett fra et område rundt den meteorologiske stasjonen.

Navnet Bjørnøya (av nederlandsk Beeren Eiland) ble gitt i 1596 av Willem Barentsz etter et møte med en svømmende isbjørn.

Natur

Fuglefjellet sør på Bjørnøya med kystvakta i forgrunnen.
Fuglefjellet sør på Bjørnøya
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Øya faller naturlig i to deler, det kuperte høylandet i sør og lavlandet i nord. Høylandets mest karakteristiske parti er Miseryfjellet i sørøst med tre topper: Urd, Verdande og Skuld. Urd (536 meter over havet) er øyas høyeste punkt.

Lavlandet, som omfatter omkring to tredjedeler av arealet, er et bølgende slettelandskap 30–40 meter over havet med omkring 740 større og mindre vann spredt utover. Mange av disse er svært grunne, bare 10–15 av dem er dypere enn tre meter. Ellasjøen i den sørlige delen av øya er den dypeste, ned mot 35 meter. Innsjøene er isfrie 3–4 måneder i året. Kysten er brattlendt og utilgjengelig, bortsett fra noen få bukter. Den eneste havna av betydning er Sørhavna, som er en god ankerplass, unntatt når det blåser fra sør.

Geologi

Det russiske fryseskipet Petrozavodsk, havarerte ved et stort fuglefjell sør på Bjørnøya i 2009.
Petrozavodsk
Lisens: CC BY SA 3.0

Bergartene i sør tilhører gamle eokambriske-ordoviciske formasjoner (Hecla Hoek), lenger nord finnes lag fra devon- og karbontidene. Det er et innslag av triaslag i Miseryfjellet. Bergartene er fossilførende. I Hecla Hoek-formasjonene finnes noen små forekomster av blyglans (prøvedrift 1925–1930). Devon-lagene inneholder kull, som var gjenstand for regulær gruvedrift i årene 1916–1925. A/S Bjørnøen, som eide kullfeltet, eksporterte i dette tidsrommet 116 094 tonn.

Klimaet

Klimaet er maritimt arktisk og forholdsvis mildt, breddegraden tatt i betraktning. For årene 1961—1990 var middeltemperaturen for varmeste måned (august) 4,4 °C, for kaldeste måned (januar) −8,1 °C. De siste årene har imidlertid gjennomsnitts månedstemperatur ligget til dels betydelig over normalen hver måned. Tåkehyppigheten i sommermånedene er stor. Breer finnes ikke, men mindre snøfonner kan bli liggende sommeren over.

Nedbørsmengden er beskjeden, med et gjennomsnitt på 371 millimeter i året i det nordlige lavlandet. Også nedbøren har økt de siste årene, med totalt 506,3 millimeter i mai-april 2018–2019.

Mørketiden varer fra 8. november til 3. februar. Tidsrommet med midnattssol er fra 2. mai til 11. august.

Plante- og dyrelivet

Plante- og dyrelivet har arktisk preg og er relativt artsfattig, også sammenlignet med andre deler av Svalbard. Dette skyldes blant annet begrenset variasjon i egnede vekstområder. Foruten de dominerende moser og lav finnes snaue 60 forskjellige arter karplanter, mot cirka 170 for Svalbard som helhet. Trær og busker finnes ikke, og vegetasjonen er best utviklet ved de store fuglefjellene i sør, takket være den naturlige gjødslingen fra fuglelivet. På toppen av fuglefjellene finnes det torvavsetninger som er unike for Svalbard og som er resultatet av årtusener med gjødsling fra fuglelivet. På det meste er avsetningene fem meter dype og 8700 år gamle. Mye av det indre av øya er steinet og nærmest uten vegetasjon bortsett fra spredte enkeltforekomster.

Bjørnøyas fauna er dominert av store mengder sjøfugler, som alkefugler, krykkje og havhest, som hekker om sommeren i de stupbratte fjellveggene ut mot havet. Spesielt kjent er Fuglefjellet ved sørspissen av øya. Hekkekoloniene på øya er blant de største på den nordlige halvkule, og flere av bestandene har verneverdi på internasjonalt nivå. Bjørnøya er også et nøkkelområde for sjøfugler og for gjess under trekk. Fuglelivet er blitt fulgt av forskere gjennom mange år, og sommeren 2006 ble fuglelivet totalkartlagt. Snøspurv er eneste vanlige spurvefugl. Ryper finnes også sporadisk. Fjellreven var vanlig på øya, men ble borte i noen år før den nå er tilbake. Det finnes ynglende par på øya, men antallet er ukjent.

På grunn av øyas isolerte beliggenhet er det få bunndyr, insekter og plankton i innsjøene, og eneste fiskeart i innsjøene er svalbardrøye, som finnes i rundt 20 vann. Røya kan være opp mot 30 år gammel og nå en vekt på 2–3 kilogram, men disse er sjeldne. Fiske er strengt regulert og det er kun besetningen på den meteorologiske stasjonen som får drive noe rekreasjonsfiske etter bestemte retningslinjer.

Bjørnøya påvirkes av langtransportert luftforurensning slik at sjøfuglene og svalbardrøya har urovekkende høyt innhold av organiske miljøgifter.

Siden midten av 1920-årene har det til sine tider foregått et rikt torske- og kveitefiske på bankene rundt Bjørnøya. Hvalfangst har også vært drevet, med fast landstasjon i tidsrommet 1905–1908. Blåskjell er påvist ved øya på 2000-tallet; årsaken er havoppvarming.

Historie

Minne etter en engelsk tråler som forliste
Minne etter en engelsk tråler som forliste
Lisens: CC BY SA 3.0
Tunheim ligger på nordsiden av øya.
Lisens: CC BY SA 3.0

Bjørnøya ble oppdaget av den nederlandske sjøfareren Willem Barentsz i 1596. Rike forekomster av hvalross og hval trakk fangstfolk nordover. Engelskmenn som kom til øya i 1604 kalte den Cherrie Island. Det var en del russisk fangstvirksomhet med faste landstasjoner på 1700-tallet. Fangstfolkene etterlot spekkovner, tufter og graver. Norsk fangstvirksomhet tok til omkring 1822. Den eldste bevarte fangsthytta er Hammerfesthytta fra 1822.

Bjørnøya ble underlagt norsk statsoverhøyhet 14. august 1925. En radio- og meteorologisk stasjon har vært i drift siden 1918. Stasjonen Tunheim ligger på nordsiden av øya. Under andre verdenskrig ble stasjonen ødelagt av de allierte under evakueringen sommeren 1941, for at tyskerne ikke skulle kunne dra nytte av den. En ny stasjon ble oppført etter krigen ved Herwighamna, cirka 7,5 kilometer nordvest for den gamle stasjonen, og tatt i bruk sommeren 1947. Stasjonen ble sist utvidet i 1994. Den bemannes av ni ansatte. Den gamle radiostasjonshytta ved Herwighamna er i 2019 satt i stand med en liten historisk utstilling i samarbeid med Svalbard Museum i Longyearbyen.

Også utlendinger hadde gjort krav på rettigheter på Bjørnøya. Den norske stat utløste i 1925 tyske krav på 200 000 kroner og i 1927 et privat russisk krav på 18 000 pund. I 1921 kom en russisk ekspedisjon til Bjørnøya, øyensynlig i den hensikt å foreta en anneksjon, men gjorde vendereis, da de fant kullgruveanlegget Bjørnøen A/S i virksomhet. Da Sovjetunionen i 1924 anerkjente Norges suverenitet over Svalbard, ble Bjørnøya uttrykkelig innbefattet. Anerkjennelsen ble bekreftet da Sovjetunionen i 1935 tiltrådte Svalbardtraktaten.

Siden høsten 1996 styres Bjørnøya radio over satellitt fra Telenor Maritim Radios stasjon ved Bodø radio.

Årlig antall besøkende er rundt 200–300 personer. Flertallet går i land i Herwighamna, et fåtall i Kvalrossbukta, Sørhamna og Russehamna.

På 2000-tallet er det dokumentert uregistrert fiske i farvannet omkring Bjørnøya.

Vern

Bjørnøya ble fredet som naturreservat 16. august 2002. Vernet omfatter hele Bjørnøya, inklusive de marine områdene ut til 12 nautiske mil. Området dekker 177 kvadratkilometer landareal (med ferskvann) og 2805 kvadratkilometer av havområdene rundt øya. 1200 dekar omkring den meteorologiske stasjonen nord på øya er unntatt. Kulturminnene er vernet som en del av naturreservatet. Det ble i 2000 etablert tre områder med ferdselsforbud i en tidsavgrenset periode av sommeren.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Hagenæs-Kjelldahl, Dag: Døden på Bjørnøya, Oslo 2012. isbn 9788243006843
  • Hagenæs-Kjelldahl. Dag: Bjørnøya – På utpost i Ishavet, Oslo 1973 isbn 82-504-0027-5
  • Hoel Adolf, Kvalheim, A., Schive. C.: Bjørnøya, Kristiania 1918
  • Hoel, Adolf: Svalbard, b. 3, 1967, 1341-1437
  • Ottar 5:2004: Bjørnøya – Historie, natur og forskning. Tromsø Museum-Universitetsmuseet Nr.253.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg