Sjøkrig, krigføring som foregår til sjøs og som regel har til formål å sikre herredømme eller kontroll over sjøområder og sjøveier for å oppnå strategiske eller taktiske mål. Sjøkrigen er i alminnelighet et ledd i en mer omfattende krigføring.

Under den første puniske krig (264–241 f.Kr.) ble skipene seilt og rodd av sjømenn (slaver), mens størsteparten av de ca. 150 000 mann som da bemannet Romas og Karthagos galeiflåter var soldater, og det var disse som utførte de egentlige kamphandlinger som stort sett var kamp mann mot mann. Under denne krig så man imidlertid tegn til utvikling av sjøkrigstaktikk, manøvrering for konsentrasjon, vedring og entring over entrebro. Sjømannskap ble etter hvert en forutsetning for seier.

Frem til slaget ved Lepanto 1571, som var det siste store slag mellom flåter av galeier og galeasser, hadde utviklingen av krigsskipstypene gått relativt langsomt. Ved dette slag ble det brukt skipsartilleri, og helt til midten av 1800-tallet ble sjøkrigen preget av stadig større seilende krigsskip og stadig flere og større kanoner i bredsiden. Taktikken var formasjon i slaglinje og kamp bredside mot bredside.

Skipenes fart økte svært langsomt. En galeon fra den spanske armada (1588) gjorde ca. 6 knop, hollandske orlogsskip på slutten av 1600-tallet ca. 8 knop. Selv om flåtene hadde andre hurtigseilende skip, gjorde linjeskip som Nelsons Victory (1805) bare ca. 10 knop. Kanonenes rekkevidde hadde i de 234 år fra Lepanto til Trafalgar bare økt fra 1600–1700 meter til ca. 2800 meter. Fra midten av 1800-tallet går utviklingen av sjøkrigsmateriellet atskillig raskere. Fartøyene får dampmaskin og propeller, og farten går opp fra ca. 14 knop på de første skip med dampmaskin til over 40 knop for de dampturbindrevne skip i første halvdel av 1900-tallet.

Innføring av sprengfylte prosjektiler, riflet skyts og bakladekanoner i 1840- og 1850-årene, førte til pansring av skip og økning av tonnasjen. Det første sjøgående pansrede skip var den franske fregatt Gloire (1859) på 5000 tonn, med 30 66-punds kanoner og 12 cm panser. Gloire innledet en periode preget av kappløpet mellom artilleri og panser. Dette markeres sterkt med den britiske Dreadnought (1906), 17 900 tonn, 30,5 cm kanoner og 28 cm panser og kulminerer med de japanske slagskipene Musashi (1940) og Yamato (1940), 64 170 tonn, 46 cm kanoner og 40 cm panser. Kanonenes rekkevidde har siden 1840-årene økt fra ca. 3700 meter til 39 000 meter i 1980-årene.

Slagskipene og deres artilleri spilte en vesentlig rolle i den russisk-japanske krig (1904–05) og i den første verdenskrig, spesielt i Jyllandslaget; de markerte seg også under den annen verdenskrig. Men fly og hangarskip har siden satt slagskipene med sine store kanoner ut av tjeneste, når man unntar fire amerikanske skip av Iowa-klassen (to var i tjeneste under Golfkrigen 1991). Operasjonene til sjøs under den annen verdenskrig ble etter hvert sterkt preget av hangarskipenes dominerende rolle, av de store amfibieoperasjonene og undervannsbåtkrigen. De vesentlige faktorer i utviklingen videre frem til 1990-årene er undervannsbåten, flyet og hangarskipet, atomvåpen og kjernekraft, styrte og heimende våpen, og elektroniske lokaliserings-, varslings-, kommunikasjonsmidler, effektivisert ved innføring av databaserte systemer og bruk av satellitter.

Da den første verdenskrig brøt ut, eksisterte det ca. 400 undervannsbåter fordelt på 16 mariner. Spesielt de tyske, som i stor utstrekning ble satt inn i handelskrig, betydde meget i denne krigen. I enda større grad ble den annen verdenskrig til havs preget av undervannsbåtoperasjoner. Tyskerne var de ledende og bygde 1935–45 i alt 1158 undervannsbåter. Den første atomdrevne undervannsbåt, USS Nautilus, var klar 1954. Den videreutviklede atomdrevne undervannsbåt som fra undervannsstilling kan skyte ut kjernevåpen med rekkevidde opptil 6000 nautiske mil, har gitt sjøkrigen en helt ny dimensjon. INF-avtalen i 1987 mellom USA og Sovjetunionen om å fjerne mellomdistansemissiler har økt betydningen av de fartøybaserte missiler. De atomdrevne angrepsundervannsbåtene kan også effektivt anvendes som eskorte for egne styrker og konvoier.

Flyet ble tatt i bruk i sjøkrigen under den første verdenskrig. Mot slutten av denne krigen begynte utviklingen av hangarskipene som spilte en så vesentlig rolle under den annen verdenskrig. USAs atomdrevne hangarskip er de mest slagkraftige sjømilitære enheter i verdens mariner. Russland utfører prøver med et hangarskip på ca. 70 000 tonn. Flere nasjoner har mindre hangarskip, de fleste beregnet på helikoptre og VTOL/STOL-fly. Landbaserte langtrekkende fly kan anvendes både til rekognosering og til lokalisering og bekjempelse av overflatefartøyer og undervannsbåter.

De elektroniske lokaliseringsmidlene gjennomgikk en rivende utvikling under den annen verdenskrig. Radar gjør det mulig å oppdage og følge overflatefartøyer og fly på flere hundre nautiske mil. Sonar, tauede antenner og magnetiske anomali-detektorer brukes for å lokalisere neddykkede undervannsbåter. Undervannsbåtene er blitt mer stillegående og kan gå betraktelig dypere enn tidligere og er derved fremdeles vanskelige å oppdage for antiundervannsbåtstyrkene. Satellitter med radar, foto- eller infrarøde sensorer sammen med fly, sjøgående enheter og permanente undervannsvarslingskjeder, gjør det bortimot umulig å skjule styrkebevegelser på overflaten, og til en viss grad under havets overflate.

Kanonene har fått en redusert rolle i orlogsskipenes armering. Kanonene er hurtigskytende og brukes i det vesentligste som antimissilvåpen. Praktisk talt alle fartøyer utrustes med styrte missiler. Missiler på fartøyer under 100 tonn har rekkevidde opptil 60 nautiske mil (ca. 100 km). Disse hurtige små fartøyene finnes i flere varianter, deplasementsbåter, planende båter, hydrofoil- og luftputebåter. Farten kan overstige 50 knop, og fremdriftsmaskineriet er dieselmotorer og/eller gassturbiner. Miner er fremdeles et aktuelt våpen. De mest avanserte minene, Captor-minene, lokaliserer og søker seg frem til målet med eget fremdriftsmaskineri. Torpedoer finnes i en rekke versjoner til bruk mot overflatefartøyer eller undervannsbåter. De kan være trådstyrte eller akustisk målsøkende eller ha en kombinasjon av begge styremetoder. Amfibiekrigføringen gjennomgikk en sterk utvikling under den annen verdenskrig.

Erfaringene fra operasjonene i Stillehavet og invasjonen i Normandie har resultert i høyt spesialiserte flåteenheter og formasjoner i flere mariner, men i særdeleshet i den amerikanske. For de større sjømakter vil flåtestyrkenes hovedoppgaver i fredstid være tilstedeværelse i potensielle konfliktområder for å kunne utøve krisekontroll, håndheve sanksjoner og utføre blokadeoperasjoner, ivareta nasjonens interesser under uroligheter i ustabile stater, samt ivareta strategisk kjernefysisk beredskap. Under Golfkrigen i 1991 demonstrerte flåtestyrkene en ny dimensjon av sjøkrigen, maktprojeksjon ved bruk av kryssermissiler fra forskjellige typer marinefartøyer for presisjonsbeskytning av landmål på store avstander.

1. Blokade, sperring av sjøområder, forbindelseslinjer eller kyststrekninger med sjøstridskrefter, inkludert fly, eller med statiske midler som miner.

2. Overflateoperasjoner mellom enkeltskip, flåteenheter og mellom flåteenheter støttet av land- og hangarskipsbaserte fly. I invasjonsforsvar inngår også kystartilleribatterier.

3. Undervannsbåtkrig mot handelsfartøyer og krigsskip.

4. Antiundervannsbåtkrig ført av fregatter, jagere, landbaserte langtrekkende fly, og av fly og helikoptere fra hangarskip.

5. Hangarskipsoperasjoner som omfatter flyangrep på flåtestyrker, handelsfartøyer, bombing av flåtebaser, flyplasser og andre mål på land, nærstøtte til landstridskrefter.

6. Offensiv og defensiv minekrig og minesveipeoperasjoner.

7. Amfibiekrig med transport og landsetting av marinesoldater og vanlige landstridskrefter.

8. Strategiske atomdrevne undervannsbåter; de utgjør en lite sårbar, stående trussel med sine langtrekkende styrte kjernevåpen og kan derved avholde motparten fra å bruke kjernevåpen, samtidig som de utgjør «annet-angreps»-alternativet hvis hjemlandet blir angrepet med kjernevåpen og egne kjernevåpenbaser eventuelt ødelagt.

9. Elektronisk krigføring. I alle former for sjøkrig vil lokaliseringsmidlene, våpenkontrollmidlene og kommunikasjonene ha avgjørende betydning. Kan man ødelegge eller forstyrre fiendens elektronikk, så som radiosamband, lokaliserings- og ildlederutstyr og våpenstyring, oppnår man både egenbeskyttelse og taktiske/strategiske fordeler.Se også krigsskip.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.