FN-soldat
Norbatt-soldat ved en observasjonspost (OP) ved Ebel es Saqi i Sør-Libanon. Norbatt opererte øst i UNIFILs ansvarsområde fra 1978 til 1998.
Av .
NORMASH.
Det norske feltsykehuset i Korea (NORMASH) var den første norske militære styrken satt inn i en krigssituasjon utenlands i moderne tid.
Av .
ISAF, Afghanistan
Norske ISAF-soldater på patrulje i Mazar-i-Sharif, 2006.
Av /NTB Scanpix.
Øving.

Soldater fra Tysklandsbrigade nr. 522 (1952) øver med britisk utstyr; her med 57 millimeter reklyfri kanon.

Av .

Norge har deltatt i rundt 120 internasjonale operasjoner fra 1947 til i dag. Over 100 000 norske kvinner og menn har deltatt i slike operasjoner. De aller fleste har tjenestegjort i militære operasjoner. Norge har dertil bidratt med personell blant annet fra politi og rettsvesen, samt annen sivil ekspertise, blant annet i overvåking av fredsprosesser.

Internasjonale operasjoner (også kalt intops) er en samlebetegnelse for alle typer konfliktrelaterte operasjoner Norge har deltatt i. Rundt hundre av de i alt om lag 120 operasjonene med norsk deltakelse har vært militære. Også i de fleste ikke-militære (sivile) operasjonene har mange av deltakerne militær bakgrunn. Den største gruppen etter militære er politi.

Oftest brukes begrepet internasjonale operasjoner om militære operasjoner, med i hovedsak militært personell i et konfliktområde. I stortingsmeldinger og handlingsplaner for oppfølging av veteraner fra internasjonale operasjoner inkluderes også annet (ikke-militært) personell.

Historikk

Norge har deltatt med militære bidrag til internasjonale operasjoner siden 1947, i den allierte okkupasjonen av Tyskland. Deltakelsen der med Tysklandskommandoen og Tysklandsbrigaden er fortsatt den tallmessig langt største innsatsen, med rundt 50 000 soldater i perioden 1947–1953. Dette var en koalisjonsstyrke, noe også de USA-ledede styrkene i Koreakrigen var, der Norge deltok med et feltsykehus (NORMASH).

Før 1990

Fram til 1990 deltok Norge i 14 internasjonale operasjoner, hvorav 11 var FN-operasjoner. Unntakene var deltakelsen i Tyskland og i Korea, og i den multinasjonale fredsstyrken Multinational Force and Observers (MFO) i Egypt og Israel.

Selv om det var et lite antall operasjoner, var antall deltakere stort. Av de vel 100 000 norske kvinner og menn som har deltatt i slike operasjoner, tjenestegjorde over tre firedeler i denne perioden. I fem av operasjonene deltok Norge med militære styrker; i tillegg til i Tyskland og Korea, i United Nations Emergency Force (UNEF) og United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL) i Midtøsten, samt i Opération des Nations Unies au Congo (ONUC) i Afrika. For øvrig besto den norske deltakelsen av et mindre antall personer i ulike observatørgrupper.

Etter 1990

Etter 1990 har Norge deltatt i 87 internasjonale, militære operasjoner, hvorav 35 har vært FN-operasjoner og 31 NATO-ledede operasjoner. Fem hver har vært i regi av EU og OSSE samt én AU-operasjon; øvrige har vært deltakelse i eller koalisjonsstyrker eller andre multinasjonale styrker.

Samtidig som antall operasjoner Norge deltok i på de tre tiårene mellom 1990 og 2020 var mer enn seks ganger høyere enn på de drøye førti årene fra 1947 til 1990, var antall soldater langt lavere: Bare om lag én firedel av de rundt 100 000 enkeltpersoner som har deltatt i internasjonale operasjoner har tjenestegjort etter 1990. Den store forskjellen er det svært høye antallet som tjenestegjorde i Tyskland, men både UNIFIL og UNEF har høyere antall tjenestegjørende (med henholdsvis rundt 22 000 og 11 000) enn noen av operasjonene etter 1990. De høyeste deltakerantallene etter 1990 er i International Security Assistance Force (ISAF) med 8326, Kosovo Force (KFOR) med 6151 og Stabilization Force (SFOR) med 2912 – den første i Afghanistan, de to siste på Balkan.

Det går et skille i norsk deltakelse i internasjonale operasjoner ved slutten av den kalde krigen: De fleste fredsoperasjoner før dette var iverksatt av FN. Etter den kalde krigen ble det iverksatt langt flere FN-operasjoner enn før, men Norges deltakelse i internasjonale operasjoner ble i første halvdel av 1990-årene gradvis dreid i retning Nato-operasjoner. Foranledningen var oppløsningen av Jugoslavia og krevende konflikter på Balkan, som Nato engasjerte seg stadig sterkere i. Samtidig endret Norge sin deltakelse: Norge deltok fortsatt i en rekke FN-operasjoner, og flere enn Nato-operasjoner, men styrkevolumene kom fra midten av 1990-tallet til å være i Nato-ledede operasjoner.

Et annet skille fant sted med terrorangrepene i USA, 11. september 2001. Dermed ble Norge med i den globale krigen mot terror ledet av USA. Derigjennom stilte Norge styrker i kampen mot al-Qaida og Taliban i Afghanistan, gjennom Operation Enduring Freedom (OEF) i Afghanistan og Operation Active Endeavour (OAE) i Middelhavet. Kampen mot terror fortsatte gjennom koalisjonsstyrkene som i Operation Inherent Resolve (OIR) bekjempet Den islamske stat (IS) i Midtøsten.

Gjennom både Nato- og koalisjonsstyrker har norsk deltakelse styrket båndene til sentrale allierte, framfor alt USA. Denne norske deltakelsen, som i lange perioder har ført til en overbelastning på deler av Forsvaret, blir forklart og forsvart ut fra sikkerhetspolitiske hensyn, og særlig for å styrke de politiske båndene til USA. Samtidig er det reist kritikk mot at Norge i mindre grad enn før stiller større bidrag til FNs fredsoperasjoner, særlig etter 2000.

Antall norske soldater i internasjonale operasjoner har svingt mye i perioder, avhengig av deltakelse med større styrker. Etter at UNEF ble avsluttet i 1967 var ikke Norge ute med større styrker før UNIFIL ble satt inn i 1978. De norske UNIFIL-styrkene var fortsatt hovedbidraget til internasjonale operasjoner da den kalde krigen sluttet, og Norge startet innsatsen på Balkan – og engasjementet i Libanon gradvis ble trappet ned, og avsluttet i 1998. Med betydelige styrkebidrag både i Midtøsten og på Balkan, så vel som i United Nations Operation in Somalia (UNOSOM), nådde samlet norsk deltakelse i internasjonale operasjoner en topp i 1992–1994, med nærmere to tusen soldater ute samtidig, og med over tusen fram til 2004/2005. Toppen hva gjelder samtidig deltakelse i antall forskjellige operasjoner ble nådd i 2005, da Norge deltok i 20 operasjoner.

Operasjonstyper

NORMASH
Personell ved NORMASH i Korea. Kaptein Dr. Inger Schulstad (1920-2010) er nummer to fra høyre. Nummer én fra venstre major Dr. Fredrik Blom Hartvigsen (f. 19.01.1912). Nummer fire fra venstre major Dr. Erling Skouge.
Av /Trondheim byarkiv.
Lisens: CC BY 2.0
Libya-krigen

Et norsk F-16-fly kommer inn over Libyas middelhavskyst på vei til tokt over Misrata i 2011.

Av /Forsvaret.

Norge har bidratt til alle typer internasjonale operasjoner; for ulike organisasjoner og med ulike oppdrag og mandat, fra ren fredsbevaring til direkte krigsdeltakelse, med militære observatører og styrker, og ikke minst med stabsoffiserer.

For militære operasjoner med deltakelse fra Forsvaret skilles det formelt mellom «regulære utenlandsoppdrag» i utlandet og «internasjonale operasjoner». Forsvaret løser flere oppdrag utenfor Norges grenser som en i hovedsak regulær aktivitet, og som ikke faller inn under definisjonene som er lagt til grunn for internasjonale operasjoner. Dette inkluderer deltakelse i patruljering av sjø- og luftrom i regi av Nato, samt deltakelse i øvelser utenlands gjennom Natos innsatsstyrker.

Gjennom Nato deltar norske avdelinger ofte i alliert militær virksomhet, i operasjoner både til sjøs, i lufta og på land, med styrkebidrag fra Sjøforsvaret, Luftforsvaret og Hæren. Noen slike operasjoner, som deltakelse i NATOs stående maritime styrker, er regelmessige. Andre, som bidrag til alliert nærvær i Baltikum, eller luftovervåkning samme sted, eller til støtte for Island, som følge av at Norge har innmeldt bidrag til NATOs styrkeregistre, er situasjonsbestemte. I oversikter over norsk deltakelse i internasjonale operasjoner er innsats som inngår i Forsvarets ordinære virksomhet i fredstid derfor ikke inkludert.

Norske styrkebidrag til internasjonale operasjoner har bestått av alt fra enkeltpersoner og små grupper av ubevæpnede observatører via mindre og defensivt innrettede militære styrker, til store offensivt oppsatte – styrker satt inn i krigføring.

Internasjonale operasjoner har svært ulik karakter. Norge var blant landene som i størst utstrekning deltok i tradisjonell fredsbevaring gjennom FN under den kalde krigen, så vel som i mer offensiv fredsskaping deretter. Blant den tidligste deltakelsen i FN-operasjoner hørte både observatørgrupper, som United Nations Military Observer Group in India and Pakistan (UNMOGIP) fra 1949 og United Nations Emergency Force (UNEF) i Egypt fra 1956. Den lengstvarende norske innsatsen, med flest personell, var i United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL) i Libanon, der hovedbidraget var mellom 1978 og 1998.

Etter den kalde krigen har Norge deltatt i stabiliseringsoperasjoner, som koalisjonsstyrken International Security Assistance Force (ISAF) i Afghanistan fra 2002, som deretter ble en Nato-ledet operasjon. Norge har også deltatt i krigsoperasjoner, som Operation Desert Storm mot Irak i 1991, Operation Odyssey Dawn og Operation Unified Protector i Libya i 2011, samt i offensive operasjoner rettet mot terrorgrupper.

Rett etter andre verdenskrig deltok Norge både i de allierte okkupasjonsstyrkene i Tyskland, med Tysklandskommandoen og Tysklandsbrigaden, og i de flernasjonale styrkene i Koreakrigen, med en sanitetsavdeling: NORMASH.

Beslutningsprosedyre

Libya-krigen
Under Libya-krigen i 2011 var norske bombefly mer aktive enn i noen annen tidligere konflikt. Til sammen, under hele Libya-operasjonen, slapp norske jagerfly 588 bomber over Libya. Her bomber et norsk F-16-fly en flyhangar.
Forsvaret.

I Norge er det er regjeringen, og ikke Stortinget, som fatter beslutning om norsk deltakelse i en internasjonal operasjon. Det vanlige er at regjeringen konsulterer de andre partiene for å sikre bredest mulig enighet.

Denne praksisen er omdiskutert, og det er argumentert med at en så viktig beslutning, særlig når det dreier seg om krigsdeltakelse, hører hjemme i parlamentet, slik praksisen blant annet er i Danmark. Spørsmålet om norske styrker kan settes inn utenfor landets grenser er også flere ganger reist, med referanse til Grunnloven, men avvist av regjeringens juridiske ekspertise.

Den enkelte operasjon blir sjelden debattert spesifikt i Stortinget, ut over utenrikspolitiske redegjørelser og i budsjettsammenheng, selv om det er eksempler på at de tas opp som egen sak. I nyere tid gjelder dette særlig den politisk omdiskuterte deltakelsen i Afghanistan og i Libya. For begge disse ble det nedsatt egne ekspertutvalg for å gjennomgå den norske deltakelsen, med påfølgende debatt i Stortinget: Om Afghanistan i 2016 og om Libya i 2018.

Norsk deltakelse i enkelte militære operasjoner utenlands har vært omstridt i offentligheten. Under den kalde krigen var det motstand, også i Forsvaret selv, mot deltakelse fordi dette kunne svekke den militære beredskapen hjemme. Dette var ikke minst tilfellet med UNIFIL i Libanon. Under deltakelsen i ISAF-styrkene i Afghanistan var det motstand mot at Norge skulle delta i deler av operasjonsområdet der det var hardere kamper. Da Norge ble anmodet av USA om å delta i invasjonen av Irak i 2003 kom det til omfattende demonstrasjoner mot norsk deltakelse, og Norge valgte ikke å stille styrker.

Operasjonsdeltakelse

Norge har siden 1947 deltatt i til sammen om lag 120 internasjonale operasjoner. Rundt hundre av disse har vært militære operasjoner; i de andre har Norge bidratt med ikke-militært personell, hvorav den største gruppen har vært fra politiet.

Militære bidrag

MINUSMA

Soldater fra den norske FAST-gruppen patruljerer i en landsby utenfor flyplassen i Bamako i Mali under FN-operasjonen MINUSMA i 2016.

Av /Forsvaret.
NORTAD
Av /Forsvaret.

Hovedtyngden av norske bidrag til internasjonale operasjoner har vært militære, fra Forsvaret. Det har vært alt fra enkeltoffiserer via mindre, spesialiserte enheter til større avdelinger. De militære bidragene har kommet fra alle deler av Forsvaret, mens det store volumet personell kommer fra Hæren. Både Sjøforsvaret og Luftforsvaret har stilt egne styrkebidrag, og i tillegg offiserer i ulike funksjoner, og i en rekke operasjoner. Flere fellesavdelinger, ikke minst Forsvarets sanitet, Forsvarets spesialstyrker og Etterretningstjenesten, har deltatt i en rekke operasjoner.

Hæren har stilt hovedtyngden av de store avdelingene, til dels over lang tid, inklusive i Tysklandsbrigaden, i FN-styrkene UNEF og UNIFIL i Midtøsten, på Balkan og i Afghanistan. Alle deler av Hæren har stilt styrker, i nyere tid spesielt Brigade Nord.

Sjøforsvaret har stilt fartøy i kampen mot terror, blant annet i Middelhavet (Operation Active Endeavour og Operation Sharp Guard), og mot pirater i Adenbukta (Operation Atalanta og Operation Ocean Shield), samt under golfkrigen i Persiabukta (Operation Desert Shield).

Luftforsvaret har stilt med ulike kapasiteter, blant annet transportfly i flere operasjoner, senest i Mali (MINUSMA), helikoptre (UNIFIL, UNPROFOR, KFOR og ISAF), Orion overvåkingsfly i Det indiske hav (Operation Ocean Shield) og jagerfly på Balkan (Operation Allied Force), i Afghanistan og i Libya.

Under den kalde krigen hadde Norge trente styrker av vervet personell som kunne tilbys FN-operasjoner: De norske FN-beredskapsstyrker. Gjennom Den nordiske samarbeidsgruppen om militære FN-spørsmål (NORDSAMFN) ble nordisk FN-innsats søkt koordinert. Tidlig på 2000-tallet ble strukturen Forsvarets innsatsstyrke (FIST) etablert, med øremerkede bidrag til internasjonale operasjoner fra de forskjellige forsvarsgrenene.

Sivile bidrag

Norge har bidratt med ikke-militært personell til et betydelig antall internasjonale operasjoner. Det har dels vært bidrag til rent sivile operasjoner, men mest av alt til multifunksjonelle operasjoner med både militære og ikke-militære funksjoner.

De sivile bidragene er sammensatte, men tyngden av bidragene kommer fra politiet, som har bidratt med personell i en rekke operasjoner, særlig for FN, men også andre organisasjoner. Også annet fagpersonell fra justissektoren har deltatt. Sivilt teknisk personell fra Norge har også deltatt i en rekke operasjoner, blant annet gjennom FNs egen organisasjon for å støtte feltoperasjoner.

Politiet har både deltatt i operasjoner der Forsvaret har stilt styrker, og i andre, eksempelvis United Nations Transition Assistance Group (UNTAG) i Namibia, 1989–1990 og Truth and Reconciliation Commission i Sør-Afrika, 1996–1998 – så vel som flere spesialiserte politioperasjoner, blant annet for EU. Over 1200 norske politifolk har tjenestegjort i internasjonale operasjoner.

Norge har vært hovedbidragsyter til to sivile observatør-operasjoner: Temporary International Presence in the City of Hebron (TIPH) i Palestina fra 1994 til 2019 og Sri Lanka Monitoring Mission (SLMM)Sri Lanka fra 2002 til 2008.

Enkelte operasjoner er sivil–militære, og kan ha ikke-militære oppgaver, men hvor også militært personell deltar. Ett eksempel på dette er fra Middelhavet, og EUs Operasjon Triton, som er satt inn for å håndtere migrasjon fra Midtøsten og Nord-Afrika, og hvor Norge har deltatt med sivilt så vel som militært personell.

Geografisk fordeling

Den norske deltakelsen har vært til mer enn førti land, på fire kontinenter. Geografisk sett er innsatsen særlig konsentrert (målt i størrelsen på samlede bidrag) til tre områder, ut over deltakelsen i okkupasjonen av Tyskland etter andre verdenskrig: Midtøsten, Balkan og Afghanistan.

Midtøsten

Medaljeparade
Over 22 000 norske soldater deltok i UNIFIL; de fleste i Norbatt. Bildet viser en medaljeparade på Falkehøyden i 1995.
Av .

Norge har deltatt i til sammen 20 internasjonale operasjoner i Midtøsten, hvorav 18 militære, og én sivil. Om lag 35 000 norske soldater har tjenestegjort i Midtøsten.

Midtøsten var hovedinnsatsområdet for Norges deltakelse i internasjonale operasjoner under den kalde krigen, med mangeårige styrkebidrag til UNEF fra 1956 til 1967, med rundt 11 000 soldater, UNIFIL fra 1978 til 1998, med vel 21 000 soldater (samt mindre bidrag senere). Norge har også deltatt i andre operasjoner i regionen, lengst i UNTSO fra 1956 og til i dag. Norge har deltatt med offiserer i Multinational Force and Observers (MFO) i Sinai fra den ble satt inn under norsk ledelse i 1982. Norge stilte også personell i United Nations Observation Group in Lebanon (UNOGIL), i 1958, og norske observatører deltok i United Nations Supervision Mission in Syria (UNSMIS) i Syria i 2012.

Norge har deltatt i flere operasjoner i en annen del av Midtøsten, ved Persiabukta, først og fremst knyttet til golfkrigene: Først med observatører i United Nations Iran–Iraq Military Observer Group (UNIIMOG) fra 1988 til 1991, deretter i Operation Desert Shield og Operation Desert Storm med et feltsykehus i Saudi-Arabia fra 1990 til 1991. Etter angrepet på Irak i 1991 satte FN inn observatørgruppen UNIKOM, som Norge deltok i fra 1991 til 1994. I tilknytning til den amerikanske invasjonen av Irak i 2003 bidro Norge til Operation Display Deterrence i Tyrkia i 2003, men deltok ikke i invasjonen. Men Norge stilte bidrag til Multi-National Force–Iraq (MNF–I) fra 2003 til 2005, deretter i NATO Training Mission–Iraq (NTM–I) og i 2020 i NATO Mission Iraq (NMI). Som del av kampen mot Den islamske stat (IS) har Norge på ny deltatt med militære styrker i Irak og Jordan, i Operation Inherent Resolve (OIR), fra 2015.

Før Golfkrigen stilte Norge et minde styrkebidrag til FN-operasjonen i Jemen, United Nations Yemen Observation Mission (UNYOM), fra 1963 til 1964.

TIPH i Palestina fra 1994 til 2019 er den eneste ikke-militære operasjonen i Midtøsten hvor Norge har deltatt, og har hatt øverste sjef.

Balkan

Norge har deltatt i til sammen 29 internasjonale militære operasjoner på Balkan, hovedsakelig som følge av oppløsningen av Jugoslavia i 1992. Om lag 14 000 norske soldater har tjenestegjort på Balkan.

Norges første deltakelse i en internasjonal operasjon fant sted på Balkan i 1947, i kjølvannet av borgerkrigen i Hellas, da Norge stilte med militært personell i sivile funksjoner i United Nations Special Committee on the Balkans (UNSCOB).

Den store innsatsen fant sted på 1990-tallet, med deltakelse i både FN- og NATO-operasjoner. Operasjonene er satt inn i de ulike statene som ble dannet etter Jugoslavias oppløsning (Bosnia–Hercegovina, Kosovo, Kroatia, Nord-Makedonia), samt i Albania og i Adriaterhavet. Den første ble satt inn i 1992 i Bosnia, Kroatia og daværende Makedonia i United Nations Protection Force (UNPROFOR), som i 1995 ble omorganisert i flere andre operasjoner. Hovedoppgavene ble videreført av Nato-styrken Implementation Force (IFOR) i Bosnia og Kroatia. For øvrig ble oppgavene videreført gjennom United Nations Peace Forces (UNPF) med en avdeling for Kroatia (United Nations Confidence Restoration Operation, UNCRO) og en i Makedonia (United Nations Preventive Deployment Force, UNPREDEP) – alle med norsk deltakelse. UNPROFOR var den til da største FN-operasjonen noengang, og IFOR den største Nato-operasjonen. IFOR ble i 1996 videreført av Stabilization Force (SFOR), med norsk deltakelse til 2004.

En rekke mindre operasjoner, på land, til sjøs og i lufta, ble iverksatt i kjølvannet av Jugoslavias oppløsning. Den største, Kosovo Force (KFOR), ble etablert i 1999, også den med norske deltakelse. Norge ledet operasjonen og hadde styrkesjefen i 2001, da det norske bidraget til KFOR var på sitt høyeste, med rundt 1400 soldater – den største innsatsen i noen internasjonal operasjon etter Tysklandsbrigadene.

Afghanistan

ISAF var en flernasjonal styrke. Bildet viser amerikanske, norske og latviske soldater under en øvelse, 2012.

Norge har deltatt i fem internasjonale militære operasjoner i Afghanistan, fra 2001/2002. Om lag 9000 norske soldater har tjenestegjort i Afghanistan.

Etter at tyngdepunktet for norsk deltakelse i internasjonale operasjoner ble flyttet fra Midtøsten og Libanon på 1980-tallet til Balkan i første halvdel av 1990-tallet, fant en tilsvarende forskyvning fra Balkan (særlig Kosovo) til Afghanistan sted tidlig på 2000-tallet.

Norge var blant de første landene som stilte bidrag til koalisjonen som sto bak Operation Enduring Freedom (OEF) ved årsskiftet 2001/2002. De første norske soldatene ankom i desember 2001, og Norge bidro til OEF, blant annet med spesialsoldater og jagerfly, til 2006.

Parallelt med deltakelsen i OEF bidro Norge til koalisjonsstyrken ISAF fra tidlig i 2002 til styrken ble avviklet ved utgangen av 2014. Norge har deretter deltatt i den oppfølgende Resolute Support Mission (RSM). Deltakelsen i ISAF var den dominerende gjennom 2000-tallet, og Norge bidro med en rekke ulike kapasiteter, først og fremst landmilitære styrker, for en periode støttet av helikoptre og jagerfly. I RSM har Norge særlig bidratt med spesialstyrker. Det norske styrkebidraget i ISAF lå lenge på rundt 600 personer. Vel 8000 norske soldater tjenestegjorde i ISAF og rundt 750 i OEF.

Gjennom Nato bidro Norge også med et mindre antall personell til Operation Afghan Assist fra 2011 til 2013, som stilte AWACS-fly til støtte for ISAF. Norge bidro også med personell til United Nations Assistance Mission in Afghanistan (UNAMA) fra 2007 til 2014.

Norske styrkesjefer

UNFICYP.
Generalmajor Kristin Lund var styrkesjef for FNs fredsbevarende styrke på Kypros, UNFICYP, 2014–2016.
Av .
UNTSO-sjef Robert Mood.
Generalmajor Robert Mood som sjef for FNs observatørstyrke UNTSO, på Golanhøydene i 2009. Han tjenestegjorde senere også som sjef for FN-observatørene i UNSMIS i Syria.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Norge har bekledd sjefsstillingen i flere internasjonale operasjoner, både militære og sivile. Tre norske generaler har hver ledet to FN-operasjoner:

Den første norske styrkesjefen var generalmajor Odd Bull, som i 1958 ledet UNOGIL i Libanon, og deretter var øverste sjef for UNTSO fra 1963 til 1970. Generalmajor (senere generalløytnant) Martin Vadset ledet UNTSO fra 1987 til 1990. Generalmajor Robert Mood var sjef for UNTSO fra 2009 til 2011, og deretter for UNSMIS i Syria i 2012. Den tredje er generalmajor Kristin Lund, som var styrkesjef for UNFICYP på Kypros fra 2015 til 2016 og øverste sjef for UNTSO fra 2017 til 2019.

Norske offiserer har ledet også andre militære styrker i internasjonale operasjoner:

Generalmajor Christinan Roy Kaldager ledet for en kort tid FN-operasjonen ONUC i Kongo i 1963. Generalløytnant Fredrik Bull-Hansen var den første sjefen for MFO i Sinai, fra 1981 til 1984. Der har også tre andre norske generaler vært styrkesjef: Egil Ingebrigtsen (1984–1989), Tryggve Tellefsen (1997–2001) og Kjell Narve Ludvigsen (2007–2009). I 2002–2005 ledet brigader Jan-Erik Wilhelmsen JMC i Sudan.

Norge hadde bare én gang styrkesjefen for UNIFIL, generalmajor Trond Furuhovde fra 1993 til 1995. Oberst Vigar Aabrek fungerte en tid i 1993 som sjef for UNIKOM i Irak/Kuwait.

Norge hadde to ganger sjefen for observatørkorpset UNMOGIP i India og Pakistan: Oberst Thor Johnsen (1982–1986) og oberst Alf Hammer (1986–1987). I

Den største styrken i en internasjonal operasjon ledet av en norsk offiser, var da generalløytnant Thorstein Skiaker var øverste sjef for KFOR i 2001.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Libyautvalget. (2018). Evaluering av norsk deltakelse i Libya-operasjonene i 2011. FD og UD.
  • Gustaven, Elin M., Lien Guri og Tollefsen, Andreas F. (2017). Norsk deltakelse i internasjonale operasjoner 1990–2015. Forsvarets forskningsinstitutt.
  • Egeberg, Kristoffer. (2017). Fredsnasjonen Norge. Kagge forlag.
  • Norges offentlige utredninger. (2016). En god alliert – Norge i Afghanistadn 2001–2014. NOU 2016:8.
  • Leraand, Dag og Petter H.F. Lindqvist. (2015). Norsk innsats i fredsoperasjoner – mellom FN og NATO? Internasjonal Politikk nr 2, 2015. Universitetsforlaget.
  • Heier, T., A. Kjøberg og C.F. Rønnfeldt (red.). (2014). Norge i internasjonale operasjoner. Universitetsforlaget.
  • Leraand, Dag (red.). (2012). Intops. Norske soldater, internasjonale operasjoner. Forsvarsmuseet.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg