internasjonale operasjoner

Internasjonale operasjoner er en fellesbetegnelse for samordnet, og i hovedsak militær, innsats utført av flere land, og med mandat fra et multinasjonalt organ, oftest FN. Selv om slike operasjoner oftest er militære er det, og særlig etter Den kalde krigen, vanlig også med ikke-militære innslag, inklusive sivilt politi. Det er også eksempler på rent sivile operasjoner.

Initiativet til en internasjonal operasjon kan komme fra ett eller flere land innad i og gjennom en flernasjonal organisasjon, som så vedtar å iverksette en operasjon. Også berørte parter i en konflikt, oftest en stat, kan anmode om at det iverksettes en operasjon.

Norge har deltatt i om lag 120 internasjonale operasjoner etter andre verdenskrig. Det vært deltakelse med militære bidrag i rundt 100 av disse. I norsk militær sjargong brukes samlebetegnelsen intops om de operasjoner Norge har deltatt i.

Internasjonale operasjoner kan variere sterkt i tidsrom og volum, oppgaver og organisering: De kan vare fra noen få uker til flere tiår, og i størrelse variere fra en håndfull offiserer til store styrker. Operasjonene kan ha rent defensive (fredsbevarende) oppdrag, og løses av ubevæpnede observatører eller væpnede styrker, eller de kan ha mer offensive (fredsopprettende) mandat, med anledning til å bruke våpen også ut over selvforsvar, særlig for beskyttelse av sivile. Internasjonale operasjoner kan være ledet av FN og NATO, regionale organisasjoner eller koalisjoner av stater, eller de kan gjennomføres av enkeltland. Operasjonene kan være rent militære, eller sammensatt av militære styrker, sivilt politi og humanitære samt politiske elementer. De kan ha rent militær ledelse eller ha en sivil leder for samlet innsats, men med en militær øverstkommanderende for de militære enhetene. Enkelte operasjoner kan være rent ikke-militære, eksempelvis med sivilt politi eller sivile observatører.

Fredsoperasjoner skal løse oppdrag som oftest er knyttet til en avsluttet eller pågående militær konflikt. Tradisjonelt gjaldt det væpnet konflikt mellom stater (interstatlig); fra 1990-tallet ofte også innad i et land (intrastatlig). Internasjonale operasjoner spenner videre, ved også å innbefatte offensive operasjoner mot en stat eller ikkestatlige aktører.

Internasjonale operasjoner, uavhengig av karakter, er først og fremst et politisk–diplomatisk virkemiddel. Militære styrker kan blant annet bidra til å overvåke en våpenhvile eller fredsavtale, forhindre krigshandlinger og overgrep, og legge til rette for fredsprosesser og valg, men vil i seg selv ikke løse noen konflikter. De militære styrkene skal understøtte politiske og diplomatiske prosesser. Operasjonene er derfor ment å ha begrenset varighet. Om ikke en politisk løsning på konflikten finnes kan en styrke derfor bli stående over lang tid, forutsatt at mandatet forlenges.

Begrepsbruk

I Norge er begrepet internasjonale operasjoner innarbeidet som fellesbetegnelse for en gitt innsats utenfor Norges grenser, der den norske stat stiller militært og sivilt personell til disposisjon for en folkerettslig forankret innsats i tilknytning til militære konflikter. 'Intops' brukes som en populær betegnelse.

Internasjonalt brukes oftest fredsoperasjoner ("peace operations") som felles benevnelse på flernasjonal innsats i konflikter, ved bruk av militære styrker eller sivile enheter. Særlig innen NATO brukes også fredsstøttende operasjoner ("peace support operations"). Også det norske forsvaret brukte tidlig på 2000-tallet denne benevnelsen i sine doktriner. Begrepene bygger på den tidligste typen militær innsats, som ble kalt fredsbevarende operasjoner ("peace keeping operations"). Fredsbevaring ("peace keeping") forutsetter i prinsippet at det er en fred (en våpenhvile eller fredsavtale) å overvåke. Så er ofte ikke tilfellet når en internasjonal operasjon iverksettes, og fredsbevarende operasjoner er derfor bare en – og etter hvert liten – del av internasjonale operasjoner.

Den norske regjering bruker også begrepet fredsoperasjoner, og inkluderer da også sivil krisehåndtering, med rådgivere blant annet innen hele rettskjeden og innenfor statsforvaltning.

Mens tradisjonell fredsbevaring ble brukt under den kalde krigen, ble dette for snevert da mer offensive operasjoner ble iverksatt på 1990-tallet. Flere av prinsippene for FN-ledet fredsbevaring ble da fraveket, først og fremst for offensiv bruk av militærmakt. Følgelig ble begreper som fredsopprettende ("peace enforcement") og fredsstøttende ("peace supporting") operasjoner tatt i bruk for bedre å betegne karakteren på og funksjonen til en mer offensiv eller sammensatt internasjonal inngripen i konflikter. Ordvalget er også delvis politisk betinget, for å rettferdiggjøre en innsats, og for å omgå krigsbegrepet. Eksempelvis er humanitær operasjon brukt blant annet om innsetting av til dels offensive militære styrker for å beskytte nødhjelp eller forsvare sivile. Fra 2000-tallet er også stabiliseringsoperasjoner brukt – der både militær makt og politiske og humanitære midler tas i bruk.

Operasjoner gjennomført av flere organisasjoner i fellesskap blir kalt hybride operasjoner. Når en gruppe land går sammen om en innsats, men utenfor en organisasjons rammer, skjer det med koalisjonsstyrker.

Definisjoner

Det er ingen entydig definisjon av internasjonale operasjoner eller fredsoperasjoner. Operasjonene varierer da også sterkt i mandat og karakter, organisering og funksjon.

Slike operasjoner innebærer i hovedsak en flernasjonal militær innsats under felles kommando i et avgrenset konfliktområde, og med et mandat som oftest gitt av en overnasjonal organisasjon – for et spesifikk mål og/eller avgrenset tidsperiode.

I norsk sammenheng har slik innsats vært mangelfullt definert. Intops brukes nå primært, men ikke utelukkende, om militære operasjoner utenfor Norges grenser; til forskjell fra fra militære (fredstids-) operasjoner i norsk territorium. Deltakelse skal være besluttet eller godkjent av norske myndigheter, bestå av bidrag som innbefatter militært personell – for en innsats som ikke er en del av den regulære aktiviteten til Forsvaret. Dette er tilnærmingen til en internasjonal operasjon som norske myndigheter legger til grunn blant annet ved tildeling av dekorasjoner (medaljer). En videre definisjon kunne omfattet også annen, ordinær militær innsats utenfor Norges grenser, med Sjøforsvarets seilinger i NATOs flåtestyrker, Luftforsvarets deltakelse i NATOs luftpatruljering og Hærens deltakelse i NATOs reaksjonsstyrker på fredstidsoppdrag i utlandet.

Norske myndigheters arbeid for ivaretakelse av veteraner fra intops omfatter også andre kategorier personell enn militære som har tjenestegjort på oppdrag for den norske stat. Her tas personell fra politi og rettsvesen, og sivile observatører med.

Begrepet operasjon brukes som samlebetegnelse både på norsk og engelsk. På engelsk brukes derimot oftest 'mission' om en konkret innsats, og som det i denne sammenheng ikke er noe godt norsk ord for. Samme begrep brukes av FN for å betegne en ikke-militær gruppe sendt for å støtte en pågående prosess i et land; en såkalt 'political mission'.

Ordet 'operation' inngår sjelden i navnet på en innsats eller styrke, som i unntaket Opération des Nations Unies au Congo (ONUC). Både på engelsk og fransk er 'mission' vanligst, som i Mission Multidimensionnelle Intégrée des Nations Unies pour la Stabilisation au Mali (MINUSMA). Ofte brukes også 'force' for å betegne en innsats ved hjelp av en større militær styrke, som Kosovo Force (KFOR).

Militært brukes ofte begrepet kampanje om en serie aksjoner – inklusive operasjoner – for å løse et større oppdrag. Innenfor én internasjonal operasjon kan det derfor gjennomføres en rekke ulike spesifikke, avgrensede militære operasjoner. Ett eksempel er Operation Enduring Freedom (OEF). Den var anlagt som én stor operasjon (kampanje) i kampen mot terror etter 11. september 2001, men det strategiske hovedoppdraget ble løst ved å iverksette flere enkeltstående operasjoner igjennom OEF, så vel som andre internasjonale operasjoner.

Historie

Internasjonale militære operasjoner har røtter til mellomkrigstida og Folkeforbundet, etter første verdenskrig, men ble først bruk i større omfang etter andre verdenskrig, og da først og fremst gjennom FN. I begge perioder, gjennom begge organisasjoner, var tanken av samarbeid mellom stater skulle forhindre en gjentakelse av krigen – også ved bruk av militære midler overfor enkeltstater.

Den første moderne fredsoperasjon ble startet av FN i 1948, da United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO) ble satt inn i Midtøsten. Den første internasjonale operasjon ble imidlertid iverksatt som en umiddelbar oppfølging av krigen i 1945, da Tyskland ble okkupert av allierte styrker. Det var også den første operasjon Norge deltok i, fra 1947, med Tysklandskommandoen og Tysklandsbrigaden. Den største krigsoperasjonen i de første årene etter andre verdenskrig var den flernasjonale styrken satt inn i Koreakrigen.

Under den kalde krigen ble de aller fleste operasjoner iverksatt av FN. Antallet var relativt lite, vesentlig på grunn av motsetninger mellom vetomaktene i Sikkerhetsrådet, som godkjente innsetting av FN-styrker. Etter den kalde krigen var det en sterk økning i antall operasjoner – og aktører. Tidlig på 1990-tallet var de fleste ennå i regi av FN. Deretter bidro flere organisasjoner med mange operasjoner: Først særlig NATO, dernest Den afrikanske union (AU), så vel som andre regionale strukturer. I 1990–1991 fant også den første koalisjonsoperasjonen etter Koreakrigen sted: Operation Desert Storm satt inn mot Irak. Flere koalisjoner er senere etablert, blant annet i Afghanistan fra 2001 (Operation Enduring Freedom, OEF), i Libya i 2011 (Operation Odyssey Dawn, OOD), og mot Den islamske stat (IS): Operation Inherent Resolve (OIR) fra 2014.

Særlig fra andre halvdel av 1990-tallet bidro NATO til en rekke operasjoner: Først på Balkan, senere også utenfor Europa. Når NATO er blitt mye brukt, er det blant annet fordi alliansen har en etablert struktur for å planlegge, lede og gjennomføre operasjoner – og til dels har stående styrker å trekke på, noe FN ikke har.

Det er mange eksempler på tett samspill mellom styrker satt opp av FN og NATO – og andre regionale organisasjoner. NATO tok i 1995 over oppdraget til FN-operasjonen United Nations Protection Force (UNPROFOR) på Balkan, og etablerte Implementation Force (IFOR) i dens sted. I 2004 videreførte EU med sin EUFOR BiH (Operation Althea) innsatsen til NATO-styrken Stabilization Force (SFOR) i Bosnia–Hercegovina. Et annet eksempel, den andre veien, er den flernasjonale styrken i Øst-Timor, International Force for East Timor (INTERFET), som i 1999 ble etterfulgt av FN-styrken United Nations Mission in East Timor (UNAMET).

Operasjonsetablering

Internasjonale operasjoner kan gjennomføres av flernasjonale organisasjoner så vel som av enkeltland. De fleste operasjoner har et mandat fra et overnasjonalt organ, oftest FNs sikkerhetsråd. Dette kan vedta å sette inn en FN-styrke eller bemyndige andre aktører (organisasjoner eller stater) til å iverksette en operasjon. FN anmoder da medlemslandene om å bidra – med militære eller andre midler – til å løse et oppdrag.

FN har ikke egne militære avdelinger, og må ved hver etablering av en operasjon anmode medlemsland om å stille styrker. Deltakelse i fredsoperasjoner er frivillig, og FN – og andre organisasjoner – er prisgitt at medlemslandene stiller med den nødvendige styrker.

Ulike organisasjoner – som NATO, Den afrikanske union (AU) og Den europeiske union (EU) – har egne prosedyrer for å sette inn en fredsstyrke. Normen er at slik innsats er forankret i et mandat fra Sikkerhetsrådet.

Operasjonstyper

Internasjonale operasjoner omfatter forskjellige typer militær, sivil–militær og sivil innsats for å bevare eller skape fred og stabilitet i et konfliktområde. Et hovedskille går mellom den klassiske fredsbevaringen og den senere fredsopprettingen:

Fredsbevaring betegner innsatsen under den kalde krigen, men utføres fortsatt. Den kjennetegnes først og fremst av at at den settes inn i konflikter mellom stater, og at partene samtykker til operasjonen.

Fredsoppretting ble introdusert etter den kalde krigen. Samtykke fra partene er ingen forutsetning, og innsatsen er ofte innad i et land, for å bilegge en fortsatt pågående konflikt, også med ikke-statlige aktører.

Særlig tidlig på 1990-tallet iverksatte FN store, såkalte multidimensjonale operasjoner med et bredt spekter av oppgaver, som ble løst av sivile og militære enheter under felles ledelse. Også stabiliseringsoperasjoner består av en sammensatt militær og sivil innsats for å legge grunnlaget for en fredelig politisk, sosial og økonomisk utvikling i et konfliktområde.

På 2000-tallet ble også angrepskrig, offisielt blant annet for å beskytte sivile og bekjempe terror, iverksatt. Dette ble blant annet gjort for å legge militær makt bak det politisk-moralske prinsippet Responsibility to Protect (R2P), noe som var den direkte uttalte begrunnelsen for operasjonene i Libya i 2011. Også kampen mot Den islamske stat (IS) i Irak og Syria fra 2014 er en internasjonal operasjon i form av en angrepskrig.

Internasjonale operasjoner kan være militære eller sivile, og de kan være defensive eller offensive. Tradisjonell fredsbevaring var militær og defensiv. De nyere militære operasjonene har delvis vært mer offensive, med mer utstrakt maktbruk. Samtidig har den tradisjonelle (defensive) fredsbevaring fortsatt gjennom flere, og oftest gamle, operasjoner. Det er også startet flere ikke-militære operasjoner.

Militære operasjoner

Defensive operasjoner: Tradisjonell fredsbevaring ("peace keeping") er i sin karakter defensiv. Operasjonene etableres med samtykke fra de stridende parter, og med forankring i FN-paktens artikkel VI.

Fredsstyrkene satt inn i slike operasjoner skulle være upartiske, og bevæpnet kun for selvforsvar – og dermed med en klart defensiv innretting, selv om de er blitt angrepet, og har måttet forsvare seg. Eksempler på slike operasjoner er United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL) og Multinational Force and Observers (MFO).

Observatørgrupper er et ofte brukt alternativ til militære styrker. Militære, men ubevæpnede grupper, settes inn for å overvåke en inngått avtale, og er åpenbart defensive. Den første var United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO), opprettet i 1948. Ubevæpnet er observatørene utsatte, og i noen tilfeller har væpnede avdelinger vært satt inn som beskyttelse for dem, som i United Nations Iraq-Kuwait Observation Mission (UNIKOM).

Offensive operasjoner: Nyere fredsbevaring – eller fredsoppretting ("peace enforcement") – har ofte en mer offensiv innretting. Slike operasjonene trenger heller ikke samtykke fra de stridende parter, og skal ofte tvinge dem til å innrette seg etter folkeretten.

Mer offensive operasjoner, med mandat som gir anledning til bruk av militærmakt ('use of force') – ut over egenbeskyttelse, fant sted allerede tidlig på 1990-tallet. Deretter er de fleste operasjoner også hatt beskyttelse av sivile ('protection of civilians') som en av sine oppgaver, fastsatt i mandatet.

Derfor er flere fredsstyrker blitt tyngre bevæpnet, inklusive (i noen tilfeller) med stridsvogner og kamphelikoptre, eller de er blitt støttet av andre styrker. FN-styrker på Balkan ble for eksempel gitt luftstøtte fra NATO. Ett tidlig eksempel på bruk av militærmakt, utenom Balkan, er innsatsen i Somalia i 1992–1993, gjennom United Nations Operation in Somalia (UNOSOM) og Unified Task Force (UNITAF).

En av de aller største internasjonale operasjonene, Operation Desert Storm, var rent offensiv i kamp mot Irak, samtidig som den hadde en defensiv funksjon i beskyttelse av Saudi-Arabia. Også stabiliseringsoperasjoner er i hovedsak offensive, med aktiv bruk av militær makt. Et eksemplel på slike, er International Security Assistance Force (ISAF) i Afghanistan fra 2002. Enkelte operasjoner består vesentlig av direkte krigføring, som i Libya med Operation Odyssey Dawn (OOD) og Operation Unified Protector (OUP) i 2011, og kampen mot Den islamske stat (IS) i Irak og Syria, Operation Inherent Resolve (OIR) fra 2014.

Sivile operasjoner

Vanligvis brukes internasjonale operasjoner om militær innsats, men særlig i FN-sammenheng inkluderer fredsoperasjoner også rent sivil innsats. Det skjer først og fremst med såkalte 'political missions', som særlig bidrar til utvikling av sivile statsfunksjoner i et land etter konflikt.

I tillegg har særlig FN, EU og OSSE satt inn en rekke politistyrker (oftest kjent som 'Civilian Police', Civpol – i motsetning til militærpoliti); enten som del av en flerdimensjonal operasjon, eller som rene politioperasjoner. Disse består normalt av uniformert, men ubevæpnet politi som enten utfører operative politioppgaver, eller (også) bistår i opplæring av nasjonale politistyrker i innsatsområdet. Et eksempel på en ren politioperasjon er European Union Police Mission in Bosnia and Herzegovina (EUPM) i 2003–2005, der også Norge bidro.

Sivile observatører, i rent ikke-militære styrker, settes til tider også inn i et konfliktområde, oftest for å overvåken en inngått avtale mellom partene. Den lengstvarende av disse styrkene var Temporary International Presence in the City of Hebron (TIPH), opprettet i 1994 og avviklet i 2019, mens en av de største var Sri Lanka Monitoring Mission (SLMM), 2002–2008. Begge hadde norsk deltakelse, og ledelse.

Oppgaver

Internasjonale operasjoner er gitt svært forskjellige oppgaver, som er mer eller mindre spesifikt angitt i de mandat som gis. Oppgavene har endret seg betydelig over tid, fra i utgangspunktet å være rent militære under Den kalde krigen til å bli mer sammensatte fra 1990-tallet. Da fikk de nye, store og multidimensjonale FN-operasjonene en annen karakter enn de tidligste, rent fredsbevarende operasjonene. Også operasjoner iverksatt av andre enn FN fikk ofte mer sammensatte oppgaver.

En tradisjonell fredsbevarende operasjon har som hovedoppgave å bidra – med militære midler – til å bevare eller gjenopprette fred og stabilitet mellom stridende parter. En vanlig oppgave var å overvåke en våpenhvile.

På 1990-tallet fikk mange såkalt fredsopprettende operasjoner et mer utvidet mandat, med oppgaver som inkluderte militær inngripen blant annet for å beskytte en humanitær operasjon eller sivilbefolkningen i et konfliktområde, som United Nations Protection Force (UNPROFOR) i det tidligere Jugoslavia, fra 1992.

Enkelte militære operasjoner har hatt rent humanitære oppgaver, som å beskytte frambringing av nødhjelp, slik tilfellet var for Operation Restore Hope; iverksatt av den flernasjonale styrken Unified Task Force (UNITAF) i Somalia, i 1992. UNITAF ga også beskyttelse til FN-styrken United Nations Operation in Somalia (UNOSOM), etablert i 1992.

Mange av de såkalte multidimensjonale operasjonene særlig på 1990-tallet hadde svært sammensatte oppgaver, som i flere tilfeller omfattet bistand til blant annet å etablere nye statlige strukturer, demobilisere stridende styrker og gjenbosette flyktninger, samt avholde valg. Eksempler på slike operasjoner er United Nations Transition Assistance Group (UNTAG) i Namibia, 1989–1990 og United Nations Transitional Authority in Cambodia (UNTAC) i Kambodsja, 1992–1993.

På 2000-tallet er enkelte operasjoner iverksatt for terrorbekjempelse. Flere ble igangsatt som følge av terrorangrepene i USA, 11. september 2001, blant dem Operation Active Endeavour (OAE) i Middelhavet og Operation Eagle Assist (OEA) i USA, samt Operation Enduring Freedom (OEF) satt inn mot Taliban og al-Qaida i Afghanistan fra 2001. I 2014 ble Operation Inherent Resolve (OIR) mot Den islamske stat (IS) i Irak og Syria iverksatt. Alle disse hadde norske deltakelse

En annen oppgave på 2000-tallet har vært kamp mot piratvirksomhet i Adenbukta, gjennom Operation Allied Provider (OAP) i 2008, Operation Allied Protector (OAP) i 2009 og Operation Atalanta fra 2008.

Innsatsområder

Internasjonale operasjoner er satt inn i store deler av verden, inklusive Europa – og USA (gjennom Operation Eagle Assist, etter terrorangrepene 11. september 2001).

FN-operasjoner under Den kalde krigen fant sted i Afrika, Asia, Europa og Latin-Amerika, og med den største innsatsen i Midtøsten. Etter Den kalde krigen ble det flere operasjoner i flere regioner, ikke minst på Balkan, i Afrika og Asia.

Internasjonale operasjoner iverksatt av andre enn FN – og mest av alt NATO – har også et bredt geografisk nedslagsfelt, med ett tyngdepunkt på Balkan, et annet i Midtøsten. Flere operasjoner er satt inn i ett og samme land, som på Haiti og i Øst-Timor.

I kampen mot terror er internasjonale operasjoner satt inn mange steder, inklusive Middelhavet og Afghanistan, samt i Irak, Jordan og Syria. Spredningen av terrorgrupper i Sahel har ført til operasjoner blant annet i Mali.

Hovedaktører

Et forholdsvis lite antall land bidro til de tidlige FN-operasjonene. Både størrelsen på styrkene og antall bidragsytende stater økte etter Den kalde krigen. Samtidig engasjerte flere organisasjoner enn FN seg i militære operasjoner. Det er også eksempler på at enkeltland har iverksatt fredsoperasjoner.

Organisasjoner

Under den kalde krigen ble de fleste fredsoperasjoner iverksatt av FN; noen av regionale organisasjoner. Deretter er et stort antall operasjoner gjennomført av andre organisasjoner enn FN, både globale og regionale. Til disse hører Den afrikanske union (AU), Den europeiske union (EU), Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap (ECOWAS), Samarbeidsorganisasjonen for det sørlige Afrika (SADCC) og Samveldet av uavhengige stater (CIS). Fra 1990-tallet har også NATO engasjert seg i slike operasjoner.

Enkelte, særlig de mer offensive og rent militære operasjonene, utføres av koalisjoner av stater, der flere land stiller styrker under felles ledelse.

Definisjonen på en internasjonal operasjon varierer fra én organisasjon til en annen. NATO har iverksatt om lag 40 slike – i henhold til sin definisjon – etter 1990, hvorav enkelte har vært som støtte til andre operasjoner. Noen har vært ren humanitær innsats, med leveranse av nødhjelp. Av regionale organisasjoner har Den europeiske union (EU) iverksatt flest, med 11 militære operasjoner, dernest Den afrikanske union (AU) og Den vesteuropeiske union (VEU), hver med sju.

Stater

Under den kalde krigen var det et lite antall land som stilte styrker til FN-operasjonene. Hvem som deltok var dels dels besluttet av Sikkerhetsrådet, samtidig som de deltagende land skulle aksepteres av partene i konflikten. Alliansefrie stater ble foretrukket, men forhindret ikke at Danmark og Norge, begge medlemmer av NATO, var blant de tidligste bidragsyterne, blant annet til United Nations Emergency Force (UNEF), fra 1956. Andre småstater som deltok hyppig i FN-styrker var Fiji og Ghana; en stor stat som tidlig deltok var India.

Etter den kalde krigen deltok langt flere land i operasjoner ledet av både FN og andre organisasjoner. Også stormaktene, inklusive Russland og USA, deltok; det samme gjorde land som Japan, Kina og Tyskland. Etter hvert som omfanget av operasjoner vokste sterkt på 1990-tallet ble behovet for soldater, særlig til FNs operasjoner, dekket særlig av folkerike stater som Bangladesh, India og Pakistan.

Samtidig som enkelte land sikrer nødvendig volum, bidrar deltakelse fra flere – selv med mindre bidrag – til å gi operasjonene legitimitet. I 2019 var det over 120 land som bidro med personell til FN-operasjoner. For koalisjonsstyrker er bredden i bidragsytende land viktig for å sikre en ønsket politisk forankring. Eksempelvis var det viktig å få arabiske stater med i den USA-ledende operasjonen mot Irak, Operation Desert Storm, i 1990–1991; likeledes i operasjonen mot Den islamske stat (IS) i Irak og Syria; Operation Inherent Resolve (OIR), fra 2014.

Flere land har iverksatt fredsoperasjoner alene; eksempelvis Frankrike som i Rwanda (Opération Turquoise, 1994) og Den sentralafrikanske republikk (Operation Sangaris, 2013), og Storbritannia i Sierra Leone (Operation Palliser, 2000). Disse har vært knyttet til pågående FN-operasjoner. Militær inngripen har også skjedd etter avtale med det aktuelle innsatsland. Eksempelvis har India iverksatt to operasjoner etter bilaterale avtaler; Sri Lanka i 1987 (India Peacekeeping Force) og Maldivene i 1988 (Operation Cactus).

Norges deltakelse

Norge har fra 1947 til 2019 bidratt i rundt 120 internasjonale operasjoner, hvorav et hundretalls med militær deltakelse; ytterligere 15 med personell fra justissektoren, samt to rent sivile.

Deltakelsen er dominert av bidrag fra Forsvaret, men Politiet har også stilt personell i en rekke operasjoner. Dette har dels vært de samme operasjonene som Forsvaret har bidratt til, dels andre, hvorav noen har vært rendyrkede politioperasjoner.

Fram til midten av 1990-tallet var den norske deltakelsen i all hovedsak gjennom FN. Deretter skjedde det en dreining hvor de største bidragene har vært til NATO-ledede operasjoner; først på Balkan, deretter særlig i Afghanistan. Over 100 000 norske kvinner og menn har deltatt i intops.

  • Se også artikkelen Norges deltakelse i internasjonale operasjoner

Litteratur

  • Gustavsen, Elin M., Guro Lien og Andreas Forø Tollefsen (2017): Norsk deltakelse i internasjonale operasjoner 1990–2015. FFI.
  • Walling, Carrie B. (2013). All Necessary Measures. The United Nations and Humanitarian Intervention. University of Pennsylvania Press.
  • Leraand, Dag (red.). (2012). Intops. Norske soldater, internasjonale operasjoner. Forsvarsmuseet.
  • Mays, Terry M. (2011). Historical Dictionary of Multinational Peacekeeping. Scarecrow Press.
  • Nyhamar, Tore (red.). (2010). Utfordringer og strategi i freds- og stabiliseringsoperasjoner. Abstrakt forlag.
  • Daniel, C.F. og Patricia Taft. (2008). Peace Operations. Trends, Porgress, and Prospects. Georgetown University Press.
  • Diehl, Paul F. (2008). Peace Operations. Polity.
  • Evans, Gareth. (2008). The Responsibility to Protect. Ending Mass Atrocity Crimes Once and for All. Brookings Institution Press.
  • Hillen, John. (1998). Blue Helmets. The Strategy of UN Military Operations. Brassey's.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg