internasjonale operasjoner

Artikkelstart

Internasjonale operasjoner er militær og sivil innsats i forbindelse med krig eller konflikt, utført av flere land under felles kommando med mandat fra et flernasjonalt organ, oftest FN. Selv om slike operasjoner oftest er militære er det også vanlig med ikke-militære innslag, blant annet politi, samt rent sivile operasjoner.

Initiativet til en internasjonal operasjon kan komme fra ett eller flere land i en flernasjonal organisasjon, som så vedtar å iverksette en operasjon. Også berørte parter i en konflikt, oftest en stat, kan anmode om at det iverksettes en operasjon.

Internasjonale operasjoner varierer stort i tidsrom og størrelse, oppgaver og organisering. De kan ha rent defensive (fredsbevarende) oppdrag, og løses av ubevæpnede observatører eller væpnede styrker, eller de kan ha mer offensive (fredsopprettende) mandat, med anledning til å bruke våpen også ut over selvforsvar, særlig for beskyttelse av sivile. Internasjonale operasjoner kan være ledet av FN og Nato, regionale organisasjoner eller koalisjoner av stater, eller de kan gjennomføres av enkeltland.

Internasjonale operasjoner er først og fremst et politisk–diplomatisk virkemiddel. Militære styrker kan blant annet bidra til å overvåke en våpenhvile eller fredsavtale, forhindre krigshandlinger og overgrep, og legge til rette for fredsprosesser og valg, men vil i seg selv ikke løse noen konflikter. De militære styrkene skal understøtte politiske og diplomatiske prosesser. Operasjonene er derfor ment å ha begrenset varighet. Om ikke en politisk løsning på konflikten finnes kan en styrke derfor bli stående over lang tid, forutsatt at mandatet forlenges.

Norge har deltatt i om lag 120 internasjonale operasjoner siden andre verdenskrig, hvorav rundt 100 med militære bidrag.

Begrepsbruk

I Norge er begrepet «internasjonale operasjoner» ('intops')innarbeidet som fellesbetegnelse for en gitt innsats utenfor Norges grenser, der den norske staten stiller militært og sivilt personell til disposisjon for en folkerettslig forankret innsats i tilknytning til militære konflikter. Norske myndigheters arbeid for ivaretakelse av veteraner fra intops omfatter imidlertid også andre kategorier personell enn militære som har tjenestegjort på oppdrag for den norske stat, som personell fra politi og rettsvesen og sivile observatører.

Internasjonalt brukes oftest «fredsoperasjoner» (peace operations) som felles benevnelse på flernasjonal innsats i konflikter. Særlig innen Nato brukes også «fredsstøttende operasjoner» (peace support operations). Også det norske forsvaret brukte tidlig på 2000-tallet denne benevnelsen i sine doktriner. Begrepene bygger på den tidligste typen militær innsats, som ble kalt «fredsbevarende operasjoner» (peace keeping operations). Fredsbevaring (peace keeping) forutsetter i prinsippet at det er en fred (en våpenhvile eller fredsavtale) å overvåke, noe som ofte ikke tilfellet når en internasjonal operasjon iverksettes, og fredsbevarende operasjoner er derfor bare én del av internasjonale operasjoner.

Den norske regjeringen bruker også begrepet «fredsoperasjoner», og inkluderer da også sivil krisehåndtering, med rådgivere blant annet innen hele justis-, rettsvesen og statsforvaltning.

Mens tradisjonell fredsbevaring var vanlig under den kalde krigen, ble det på 1990-tallet iverksatt mer offensive, militære operasjoner. Følgelig ble begreper som «fredsopprettende» (peace enforcement) og «fredsstøttende» (peace supporting) operasjoner tatt i bruk. Ordvalget er delvis politisk betinget, for å rettferdiggjøre en innsats, og for å omgå krigsbegrepet. Eksempelvis er «humanitær operasjon» brukt blant annet om innsetting av offensive militære styrker for å beskytte nødhjelp eller forsvare sivile. Fra 2000-tallet er også «stabiliseringsoperasjoner» brukt – der både militær makt og politiske og humanitære midler tas i bruk.

Operasjoner gjennomført av flere organisasjoner i fellesskap blir kalt «hybride operasjoner». Når en gruppe land går sammen om en innsats, men utenfor en organisasjons rammer, skjer det med koalisjonsstyrker.

Historie

Internasjonale militære operasjoner har røtter til mellomkrigstida og Folkeforbundet, men ble først bruk i større omfang etter andre verdenskrig, først og fremst gjennom FN. I begge perioder var tanken av samarbeid mellom stater skulle forhindre en gjentakelse av krig, også ved bruk av militære midler overfor enkeltstater.

Den første moderne fredsoperasjonen ble startet av FN i 1948, da United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO) ble satt inn i Midtøsten. Den første internasjonale operasjonen ble imidlertid iverksatt som en umiddelbar oppfølging av andre verdenskrig i 1945, da Tyskland ble okkupert av allierte styrker. Det var også den første operasjon Norge deltok i, fra 1947, med Tysklandskommandoen og Tysklandsbrigaden. Den største krigsoperasjonen i de første årene etter krigen var den flernasjonale styrken satt inn i Koreakrigen.

Under den kalde krigen ble de aller fleste operasjoner iverksatt av FN. Antallet var relativt lite, vesentlig på grunn av motsetninger mellom vetomaktene i Sikkerhetsrådet, som godkjente innsetting av FN-styrker. Etter den kalde krigen var det en sterk økning i antall operasjoner og aktører, og i tillegg til FN bidro særlig NATO samt Den afrikanske union (AU) og andre regionale strukturer i ledelsen av internasjonale operasjoner. I 1990–1991 fant den første koalisjonsoperasjonen etter Koreakrigen sted, gjennom Operation Desert Storm satt inn mot Irak. Flere koalisjoner er senere etablert, blant annet Operation Enduring Freedom i Afghanistan fra 2001, Operation Odyssey Dawn i Libya i 2011 og Operation Inherent Resolve mot Den islamske stat fra 2014.

Det er mange eksempler på tett samspill mellom styrker satt opp av FN og Nato og andre regionale organisasjoner, for eksempel Natos overtakelse av UNPROFORBalkan.

Operasjonsetablering

Internasjonale operasjoner kan gjennomføres av flernasjonale organisasjoner så vel som av enkeltland. De fleste operasjoner har et mandat fra et overnasjonalt organ, oftest FNs sikkerhetsråd. Dette kan vedta å sette inn en FN-styrke eller bemyndige andre aktører (organisasjoner eller stater) til å iverksette en operasjon. FN anmoder da medlemslandene om å bidra med militære eller andre midler til å løse et oppdrag.

FN har ikke egne militære avdelinger, og må ved hver etablering av en operasjon anmode medlemsland om å stille styrker. Deltakelse i fredsoperasjoner er frivillig, og FN – og andre organisasjoner – er prisgitt at medlemslandene stiller med den nødvendige styrker. Organisasjoner som Nato, AU og EU har egne prosedyrer for å sette inn en fredsstyrke.

Operasjonstyper

Et hovedskille i internasjonale operasjoner går mellom den klassiske fredsbevaringen og den senere fredsopprettingen.

Fredsbevaring betegner innsatsen under den kalde krigen, men utføres fortsatt. Den kjennetegnes først og fremst av at at den settes inn i konflikter mellom stater, og at partene samtykker til operasjonen. Fredsoppretting ble introdusert etter den kalde krigen. Samtykke fra partene er ingen forutsetning, og innsatsen er ofte innad i et land, for å bilegge en fortsatt pågående konflikt, også med ikke-statlige aktører.

Særlig tidlig på 1990-tallet iverksatte FN store, såkalte «flerdimensjonale operasjoner» med et bredt spekter av oppgaver, som ble løst av sivile og militære enheter under felles ledelse. Også «stabiliseringsoperasjoner» består av en sammensatt militær og sivil innsats for å legge grunnlaget for en fredelig politisk, sosial og økonomisk utvikling i et konfliktområde.

På 2000-tallet ble også angrepskrig, offisielt blant annet for å beskytte sivile og bekjempe terror, iverksatt. Dette ble blant annet gjort for å legge militær makt bak det politisk-moralske prinsippet Responsibility to Protect (R2P), noe som var den direkte uttalte begrunnelsen for operasjonene i Libya i 2011. Også kampen mot Den islamske stat (IS) i Irak og Syria fra 2014 er en internasjonal operasjon i form av en angrepskrig.

Militære operasjoner

Militære internasjonale operasjoner kan ha en defensiv eller offensiv innretning.

Tradisjonell fredsbevaring (peace keeping) er i sin karakter defensiv. Operasjonene etableres med samtykke fra de stridende parter, og med forankring i FN-paktens artikkel VI. Fredsstyrkene satt inn i slike operasjoner skulle være upartiske, og bevæpnet kun for selvforsvar. Eksempler er UNIFIL i Libanon og MFO i Egypt. Observatørgrupper er militære, men ubevæpnede grupper som settes inn for å overvåke en inngått avtale, slik som UNTSO, opprettet i 1948. Ubevæpnede observatørene er utsatte, og i noen tilfeller har væpnede avdelinger vært satt inn som beskyttelse for dem, som i UNIKOM i Irak/Kuwait.

Nyere fredsbevaring, eller «fredsoppretting» (peace enforcement), har ofte en mer offensiv innretning. Slike operasjonene trenger heller ikke samtykke fra de stridende partene, og skal ofte tvinge dem til å innrette seg etter folkeretten. Mer offensive operasjoner, med mandat som gir anledning til bruk av militærmakt ut over egenbeskyttelse, fant sted allerede tidlig på 1990-tallet. Deretter er de fleste operasjoner også hatt beskyttelse av sivile som en av mandatet.

Derfor er flere fredsstyrker blitt tyngre bevæpnet, noen ganger med stridsvogner og kamphelikoptre, eller de er blitt støttet av andre styrker. FN-styrker på Balkan ble for eksempel gitt luftstøtte fra Nato. Andre tidlige eksempler på bruk av militærmakt var UNOSOM og UNITAF i Somalia i 1992–1993.

En av de aller største internasjonale operasjonene, Operation Desert Storm, var rent offensiv i kamp mot Irak, samtidig som den hadde en defensiv funksjon i beskyttelse av Saudi-Arabia. Også stabiliseringsoperasjoner er i hovedsak offensive, med aktiv bruk av militær makt, som ISAF i Afghanistan fra 2002. Enkelte operasjoner består vesentlig av direkte krigføring, som OOD og OUP i Libya i 2011, og kampen mot IS i Irak og Syria (OIR) fra 2014.

Sivile operasjoner

Rent sivile operasjoner skjer først og fremst med såkalte political missions FN-regi, som skal bidra til utvikling av sivile statsfunksjoner i et land etter konflikt. I tillegg har særlig FN, EU og OSSE satt inn en rekke sivile politistyrker enten som del av en flerdimensjonal operasjon, eller som rene politioperasjoner. Disse består normalt av uniformert, men ubevæpnet politi som enten utfører operative politioppgaver, og/eller bistår i opplæring av nasjonale politistyrker i innsatsområdet.

Sivile observatører, i rent ikke-militære styrker, settes til tider også inn i et konfliktområde, oftest for å overvåke en inngått avtale mellom partene. Den lengstvarende av disse styrkene var TIPH i Hebron i Palestina, opprettet i 1994 og avviklet i 2019 og SLMMSri Lanka fra 2002–2008, begge med norsk deltakelse.

Oppgaver

Internasjonale operasjoner er gitt svært forskjellige oppgaver, som er mer eller mindre spesifikt angitt i de mandat som gis. Oppgavene har utviklet seg å være rent militære under den kalde krigen til å bli mer sammensatte fra 1990-tallet.

En tradisjonell fredsbevarende operasjon har som hovedoppgave å bidra med militære midler til å bevare eller gjenopprette fred og stabilitet mellom stridende parter. En vanlig oppgave var å overvåke en våpenhvile. På 1990-tallet fikk mange såkalt fredsopprettende operasjoner et mer utvidet mandat, med oppgaver som inkluderte militær inngripen blant annet for å beskytte en humanitær operasjon eller sivilbefolkningen i et konfliktområde, UNPROFOR i det tidligere Jugoslavia, fra 1992.

Enkelte militære operasjoner har hatt rent humanitære oppgaver, som å beskytte frambringing av nødhjelp, slik tilfellet var for Operation Restore Hope iverksatt av den flernasjonale UNITAF i Somalia, i 1992.

Mange av de såkalte flerdimensjonale operasjonene særlig på 1990-tallet hadde svært sammensatte oppgaver, som i flere tilfeller omfattet bistand til blant annet å etablere nye statlige strukturer, demobilisere stridende styrker og gjenbosette flyktninger, samt avholde valg, som UNTAG i Namibia i 1989–1990 og UNTAC i Kambodsja i 1992–1993.

På 2000-tallet er enkelte operasjoner iverksatt for terrorbekjempelse. Flere ble igangsatt som følge av terrorangrepene i USA 11. september 2001, blant dem Operation Active Endeavour (OAE) i Middelhavet og Operation Eagle Assist (OEA) i USA, samt Operation Enduring Freedom (OEF) satt inn mot Taliban og al-Qaida i Afghanistan fra 2001. I 2014 ble Operation Inherent Resolve (OIR) mot Den islamske stat (IS) i Irak og Syria iverksatt. Alle disse hadde norske deltakelse

En annen oppgave på 2000-tallet har vært kamp mot piratvirksomhet i Adenbukta, gjennom Operation Allied Provider (OAP) i 2008, Operation Allied Protector (OAP) i 2009 og Operation Atalanta fra 2008.

Aktører

Tidligere ble de fleste fredsoperasjoner iverksatt av FN. Senere har andre globale og regionale organisasjoner iverksatt et stort antall operasjoner, deriblant AU, EU, OSSE, ECOWAS, SADCC, CIS og Nato. Særlig mer offensive og rent militære operasjoner utføres av koalisjoner av stater, der flere land stiller styrker under felles ledelse.

Under den kalde krigen var det et lite antall land som stilte styrker til FN-operasjonene. Hvem som deltok var dels besluttet av Sikkerhetsrådet, og alliansefrie stater ble foretrukket, men dette forhindret ikke at Nato-medlemmene Danmark og Norge var blant de tidligste bidragsyterne. Andre småstater som deltok hyppig var Fiji og Ghana, mens India var en stor stat som tidlig deltok i internasjonale operasjoner. Etter den kalde krigen deltok også stormaktene, også Russland og USA, og land som Japan, Kina og Tyskland. Etter hvert som omfanget av operasjoner vokste sterkt på 1990-tallet ble behovet for soldater, særlig til FNs operasjoner, dekket særlig av folkerike stater som Bangladesh, India og Pakistan.

Samtidig som enkelte land sikrer nødvendig volum, bidrar deltakelse fra flere land til å gi operasjonene legitimitet. I 2019 var det over 120 land som bidro med personell til FN-operasjoner. For koalisjonsstyrker er bredden i bidragsytende land viktig for å sikre en ønsket politisk forankring. Eksempelvis var det viktig å få arabiske stater med i den USA-ledende Operation Desert Storm mot Irak i 1990–1991 og mot IS i Irak og Syria fra 2014.

Flere land har iverksatt fredsoperasjoner alene, for eksempel Frankrike i Rwanda (Opération Turquoise, 1994) og Den sentralafrikanske republikk (Operation Sangaris, 2013), og Storbritannia i Sierra Leone (Operation Palliser, 2000), alle knyttet til pågående FN-operasjoner. Militær inngripen har også skjedd etter avtale med det aktuelle innsatslandet, for eksempel Indias operasjoner i Sri Lanka i 1987 (India Peacekeeping Force) og Maldivene i 1988 (Operation Cactus) etter bilaterale avtaler.

Norges deltakelse

Norge bidro fra 1947 til 2019 i rundt 120 internasjonale operasjoner, hvorav drøyt hundre med militær deltakelse, 15 med personell fra justissektoren og to rent sivile. Deltakelsen er dominert av bidrag fra Forsvaret, men Politiet har også stilt personell i en rekke operasjoner.

Fram til midten av 1990-tallet var den norske deltakelsen i all hovedsak gjennom FN. Deretter skjedde det en dreining hvor de største bidragene har vært til Nato-ledede operasjoner, først på Balkan, deretter særlig i Afghanistan. Over 100 000 norske kvinner og menn har deltatt i internasjonale operasjoner.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Gustavsen, Elin M., Guro Lien og Andreas Forø Tollefsen (2017). Norsk deltakelse i internasjonale operasjoner 1990–2015. FFI.
  • Walling, Carrie B. (2013). All Necessary Measures. The United Nations and Humanitarian Intervention. University of Pennsylvania Press.
  • Leraand, Dag (red.) (2012). Intops. Norske soldater, internasjonale operasjoner. Forsvarsmuseet.
  • Mays, Terry M. (2011). Historical Dictionary of Multinational Peacekeeping. Scarecrow Press.
  • Nyhamar, Tore (red.) (2010). Utfordringer og strategi i freds- og stabiliseringsoperasjoner. Abstrakt forlag.
  • Daniel, C.F. og Patricia Taft (2008). Peace Operations. Trends, Porgress, and Prospects. Georgetown University Press.
  • Diehl, Paul F. (2008). Peace Operations. Polity.
  • Evans, Gareth (2008). The Responsibility to Protect. Ending Mass Atrocity Crimes Once and for All. Brookings Institution Press.
  • Hillen, John (1998). Blue Helmets. The Strategy of UN Military Operations. Brassey's.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg