Operation Desert Shield var den defensive delen av Golfkrigen 1990–91, satt ut i livet av en flernasjonal koalisjonsstyrke. Operasjonen var innrettet mot beskyttelse av Saudi-Arabia og håndhevelse av FN-vedtatte sanksjoner mot Irak etter landets invasjon og anneksjon av Kuwait høsten 1990, og var samtidig styrkeoppbygging forut for angrepskrigen mot Irak og frigjøringen av Kuwait – Operation Desert Storm – i 1991.

Operasjonen startet 7. august 1990, og varte til den ble etterfulgt av den offensive fasen av Golfkrigen, 16. januar 1991. Den ble iverksatt etter anmodning fra myndighetene i Kuwait og Saudi-Arabia, og var autorisert av FNs sikkerhetsråd. Den ble gjennomført i Saudi-Arabia, Irak og Kuwait, samt i Persiabukta (Golfen).

Den første styrkeoppbyggingen til umiddelbar beskyttelse av Saudi-Arabia ble iverksatt av USA på bilateral basis, for deretter å bli utvidet til en multinasjonal koalisjon. Beskyttelsen kom i stand som følge av en opplevd trussel mot Saudi-Arabia fra Iraks Baath-regime under ledelse av Saddam Hussein, etter anmodning fra saudiske myndigheter til USAs regjering, som iverksatte oppbygging av koalisjonsstyrken. Amerikanske, og etter hvert andre allierte, styrker ble deretter utplassert i Saudi-Arabia og i regionen for øvrig. Håndhevelsen av FN-sanksjonene mot Irak besto særlig av maritim patruljering i Persiabukta.

Golfkrigen i 1990–91 hadde direkte sammenheng med den første golfkrigen, mellom Irak og Iran i 1980–88, og motsetningen og rivaliseringen mellom de to nabolandene. Da Irak i 1980 angrep Iran, fikk det irakiske Baath-regimet bred støtte – politisk, militært og økonomisk – fra både arabiske og vestlige land, så vel som fra Sovjetunionen. De delte en bekymring for økt innflytelse fra det prestestyrte sjia-regimet som kom til makten under revolusjonen i Iran i 1979, og at stabiliteten i den oljerike Golf-regionen var truet.

Irak opparbeidet seg stor utenlandsgjeld som følge av krigen i 1980–88 og den påfølgende gjenopprustningen, inklusive til Kuwait og Saudi-Arabia. Saddam Hussein la derfor press på de to for å få hjelp; dels ettergitt gjeld, dels kompensasjon for hva irakerne anså var en innsats de hadde ytt på vegne av flere land for å stanse den iranske innflytelsen, og som de bar byrdene for. Samtidig var det betydelig politisk avstand mellom det sekulære og relativt sett radikale irakiske regimet og de to konservative monarkiene. Irak trakk fram gamle territorielle krav på Kuwait, blant annet Bubyian-øya. Saddam anklaget også Kuwait for urettmessig å tilegne seg oljeinntekter fra et felt under felles administrasjon, og som Irak anså som sin eiendom, samt for et produksjonsvolum som holdt oljeprisen nede, og derved bidro til Iraks finansielle vansker. Irak iverksatte en styrkeoppbygging langs grensen til Kuwait for å legge tyngde bak kravene.

Forsøk på megling mellom Irak og Kuwait, initiert av Egypts president Hosni Mubarak og holdt i Saudi-Arabia i juli 1990, brøt sammen 1. august. Dagen etter gikk Irak til angrep, og okkuperte Kuwait, 2. august. Irak mobiliserte samtidig styrker langs grensen til Saudi-Arabia, som fryktet irakisk overfall. FNs sikkerhetsråd fordømte invasjonen, og vedtok omfattende sanksjoner mot Irak.

I en situasjon med en mulig regional storkrig som ville true energiforsyningen til Vesten, sendte USA og Storbritannia flåtestyrker til Persiabukta. USA foreslo for Saudi-Arabia å utplassere amerikanske kampstyrker på saudisk jord, støttet av fly- og marinestyrker i Golfen, hvilket ble godkjent av kong Fahd, 6. august. Tolv arabiske stater vedtok 19. august å sende en arabisk styrke for å forsvare Saudi-Arabia. Flere land anmeldte sin deltakelse i koalisjonen som ble bygd opp, og som sto under felles kommando av USA og Saudi-Arabia.

Operasjonen var forankret i FN-mandat gjennom Sikkerhetsrådets resolusjon nr. 660 (1990), vedtatt 2. august, som krevde øyeblikkelig irakisk tilbaketrekking fra Kuwait; nr. 661 (1990), vedtatt 6. august, som vedtok sanksjoner mot Irak; samt nr. 665 og 670 (1990) vedrørende håndtering av sanksjonene, inklusive innføring av en marineblokade. Andre relevante resolusjoner ble også vedtatt, hvorav flere med henvisning til FN-paktens kapitel VII, som hjemler tvangstiltak.

Operation Desert Shield hadde et sammensatt oppdrag. Den skulle bygge opp en evne til forsvar av Saudi-Arabia, for derved å avskrekke Irak fra å angripe, og beskytte Saudi-Arabia hvis avskrekkingen ikke førte fram. Samtidig skulle det bygges opp en militær koalisjon for å delta i regionalt forsvar mot Irak. Videre skulle den håndheve de FN-vedtatte sanksjonene.

Anmodning om en multinasjonal militær innsats kom fra Kuwait, som trengte hjelp til i frigjøre landet, og fra Saudi-Arabia, som ba om assistanse til å beskytte seg mot irakisk aggresjon. Saudiske myndigheter anså det som urealistisk at landets eget forsvar kunne stå imot et eventuelt angrep, og ga tillatelse til stasjonering av amerikanske – og andre ikke-muslimske – tropper på saudisk jord, 6. august 1990. Allerede fantes det en plan for forsvar av oljefeltene i Saudi-Arabia hos den amerikanske sentralkommandoen (CENTCOM).

USA startet deployering av kampfly og andre kapasiteter, i første omgang for – sammen med saudiske styrker – å sikre luftrommet. De første kampflyene ankom 7. august. Samtidig ble hangarskip og skip med krysserraketter dirigert til Persiabukta, og innsettingen av større landstyrker startet med US 82nd Airborne Division, fra 9. august. Deretter fulgte blant annet avdelinger overført fra USA, og tyngre avdelinger fra amerikanske baser i Tyskland. Andre utenlandske styrker ble også gradvis overført.

Operasjonen startet med overføring av utenlandske militære styrker til Saudi-Arabia og Persiabukta. I slutten av oktober ble koalisjonsstyrken ansett som sterk nok til å møte et irakisk angrep på Saudi-Arabia og slå motstanderen. I tillegg til de amerikanske styrkene ble nærmere fem divisjoner med styrker fra Egypt, Kuwait, Saudi-Arabia og Syria utgruppert langs grensen til Irak og Kuwait. Per september disponerte koalisjonen ca. 2400 fly, de fleste fra USA. I Persiabukta og Rødehavet inkluderte de allierte marinestyrkene seks hangarskip.

Det ble iverksatt døgnkontinuerlig luftovervåking av grensene mellom Irak og Kuwait og mellom Irak og Saudi-Arabia. Patruljeringen av havområdene inkluderte inspeksjon av fartøyer for å forhindre sanksjonsbrudd. Blokaden stanset langt på vei forsyningene til Irak. Parallelt fortsatte styrkeoppbyggingen som muliggjorde angrepet for å frigjøre Kuwait i januar 1991. USAs president George H.W. Bush kunngjorde i november 1990 at landet hadde til hensikt å samle så vidt store styrker i området at det kunne iverksettes en offensiv kampanje mot Irak.

Koalisjonsstyrken var underlagt to forskjellige kommandoer. Den ene lå under USAs sentralkommando (CENTCOM) i Tampa, Florida, under ledelse av general Norman Schwarzkopf, med forsvarssjefen, general Colin Powell, som øverstkommanderende. Den andre var saudisk, og ble ledet av generalløytnant Khaled bin Sultan, som var sjef for Joint Forces Command (JFC). Amerikanske og britiske styrker var underlagt CENTCOM; saudiske og andre arabiske og muslimske styrker JFC. 34 land stilte styrkebidrag i operasjonen; andre bidro med økonomisk, humanitær eller annen assistanse. Totalt deltok over 660 000 soldater; rundt 500 000 av disse var amerikanske.

Norge bidro med et kystvaktfartøy – KV «Andenes» – som deltok i håndhevelsen av FN-sanksjonene i Golfen, fra en base i De forente arabiske emirater. Dette styrkebidraget ble videreført i Operation Desert Storm.

Da USA tidlig svarte positivt på anmodningen om militær assistanse fra Kuwait og Saudi-Arabia, var det en forventning om at andre land, herunder NATO-medlemmer, skulle bidra. I Norge var det ikke politisk vilje, verken i regjeringen ledet av Jan P. Syse eller den påfølgende ledet av Gro Harlem Brundtland, til å bli dratt inn i krigsoperasjoner. Følgelig ble det besluttet å ikke sende kampenheter, kun støtteavdelinger, og valget falt på et maritimt bidrag i form av et kystvaktfartøy. Muligheten for innsetting av minesveipere ble avvist, begrunnet med manglende tilgjengelighet.

Norges deltakelse ble vedtatt av regjeringen 31. august 1990, som anga håndhevelsen av sanksjonene som hovedbegrunnelse. Beslutningen ble fattet før det danske Folketinget vedtok å melde inn en korvett til operasjonen. Danske myndigheter hadde da sondert med norske myndigheter om Norge kunne stille forsyningsstøtte til fartøyet, og fremmet deretter en formell anmodning om dette. Regjeringen så den danske anmodningen i lys av paragraf 3 i Sikkerhetsrådets resolusjon nr. 665 (1990), der FN ba sine medlemsland om å bistå land som stilte flåtestyrker. Norge og Danmark var enige om å samordne deployeringen.

Under henvisning til at Iraks angrep på og okkupasjon av Kuwait var klart i strid med folkeretten, var det i Forsvarskomiteen på Stortinget bred politisk tilslutning til det norske bidraget.

Det norske styrkebidraget besto av kystvaktfartøyet KV «Andenes» med besetning. Det ble, etter anmodning fra Danmark, satt inn som støtte- og forsyningsfartøy for korvetten «Olfert Fischer». KV «Andenes» ble værende igjen i området for å delta i Operation Desert Storm, i januar 1991, og returnerte til Norge først i oktober 1991. Fartøyet opererte fra base i Jebel Ali i Dubai.

Da KV «Andenes» hadde som oppgave å være et støttefartøy for, og under beskyttelse av, «Olfert Fischer» – og dertil var forutsatt ikke å delta i krigshandlinger, var det bare normalt bestykket, vesentlig med fire 20 millimeter kanoner og én 57 millimeter. Fartøyet medbrakte også synkeminer. «Olfert Fischer» var derimot et kampfartøy, utstyrt med så vel sjømål- som luftvernraketter, samt kanoner, mitraljøser og synkeminer. Folketingets beslutning var at skipet kun skulle kunne bruke militære maktmidler for å gjennomføre forordningene i FN-resolusjon nr. 665 (1990).

Samlet personellbidraget på KV «Andenes» under Operation Desert Shield var rundt 150. Besetningen var på ca. 75–80; om lag 30 fler enn normalt. Et mindre antall (4–5) danske offiserer seilte om bord som forbindelsesoffiserer.

Norge tilbød også støtte til amerikanske skip som deltok i håndhevelsen av FN-sanksjonene, og stilte et tankskip med ca. 150 000 tonn drivstoff til disposisjon. I alt 21 fartøyer under norsk flagg eller i norsk eie deltok fra høsten 1990 i frakt av militært materiell, drivstoff og etterforsyninger – på kommersielle vilkår – som ledd i styrkeoppbyggingen.

Norge bidro også med humanitær støtte som følge av invasjonen av Kuwait, særlig rettet mot gjestearbeidere evakuert derfra og fra Irak etter krigen. De kom særlig fra Bangladesh, India, Pakistan og Sri Lanka, som var hovedsamarbeidsland for norsk utviklingshjelp.

Norge deltok i Operation Desert Shield fra oktober 1990 til januar 1991. KV «Andenes» seilte fra Haakonsvern Orlogsstasjon 21. september 1990 i hva som av danskene var døpt ’Operasjon Faraway’. Fartøyet anløp Fredrikshavn for å ta om bord reservedeler, utstyr og ammunisjon til «Olfert Fischer. I Kiel ble skipet nøytralisert og avmagnetisert for å redusere minefaren. Deretter anløp det Devenport, der det ble gjennomført oppøving. Via NATO-basen Souda Bay på Kreta, der fartøyet ble erklært operativt, seilte det gjennom Suezkanalen til Rødehavet og Persiabukta, 11. oktober. KV «Andenes» møtte «Olfert Fischer» i Hormuz-stredet 19. oktober, hvorpå de seilte sammen til basen i Mina Jebel Ali i Dubai – hovedbasen for de to skandinaviske fartøyene.

Som støttefartøy for «Olfert Fischer» fulgte KV «Andenes» korvetten tett. Oppgaven var vesentlig å etterforsyne det danske skipet, særlig med reservedeler og ammunisjon. Den operative virksomheten besto mest i å overvåke den kommersielle skipstrafikken, vesentlig ved å kalle opp og identifisere passerende handelsskip, for å kartlegge planlagt anløp og last. KV «Andenes» utførte også egen observasjon av skips- og lufttrafikk i tildelt område, og var bemyndiget til under patruljering å avskjære skip som kom inn i området det hadde ansvar for, hvilket skjedde flere ganger.

Operasjonen fikk ved årsskiftet 1990/91preg av forberedelse til krig, og flåtestyrken i Golfen ble benevnt Battle Force ZULU. Det ble gjort forberedelser til forsvar mot terror, sabotasje og overraskelsesangrep, og alle enheter ble beordret til å være på havet innen 15. januar 1991, da FNs ultimatum til Irak om å trekke seg ut av Kuwait utløp. KV «Andenes», sammen med «Olfert Fischer», forlot derfor havnen i Jebel Ali 12. januar 1991.

KV «Andenes» inngikk i Task Group 420.5, og sto under taktisk kommando av sjefen for «Olfert Fischer», som samtidig var Task Group Commander. Fartøyet sto under norsk operativ kommando og kontroll, med engasjementsregler fastsatt av norske myndigheter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.