De norske FN-beredskapsstyrker

Ved starten i 1964 stilte Norge følgende enheter til disposisjon for FN, med i alt 1330 personer, gjennom FN-beredskapsstyrkene:

Fra Hæren:

• En infanteribataljon
• En militærpolititropp
• En transportkontrolltropp
• Et verkstedkompani
• En kirurgisk enhet

Fra Sjøforsvaret:

• Et fartøy
• En havnekommando

Fra Luftforsvaret:

• En skvadronledelse
• En lufttransportenhet

Hærens bidrag til styrken, som tallmessig var den største delen, ble satt opp, utdannet og forvaltet av Distriktskommando Østlandet (DKØ) ved Akershus Forsvarsdistrikt / Jegerkorpset–Akershus infanteriregiment nr. 4 (FDI 4 / IR 4) ved Onsrud leir.

Ingen av styrkene hadde øremerket materiell eksklusivt for FN-oppdrag, og måtte ta ut materiell fra mobiliseringsbeholdninger, eller benytte materiell i stadig bruk. En del ble anskaffet spesielt for FN-styrkene, tilpasset deres spesifikke operative behov. Befal ble dels hentes blant stadig tjenestegjørende, dels fra mobiliseringsstyrken.

Dette bidro til tidvis motstand mot deltakelse i FN-operasjoner blant annet fra deler av Forsvaret, fordi det ble ansett for å svekke den hjemlige forsvarsevnen. Dette gjaldt særlig kapasitetene fra Luftforsvaret, som vanskelig kunne avse særlig flyene, for ikke å svekke den nasjonale beredskapen. Avdelinger for FN-innsats var ikke alltid satt opp med samme utrustning som i strukturen hjemme. Særlig gjaldt dette infanteribataljonen, som ikke var utrustet for stridshandlinger, men bevæpnet for selvforsvar.

En utfordring knyttet til Sjøforsvarets hovedbidrag, et fartøy, var at både fregatter og korvetter ble ansett som lite egnet for bruk i tropiske farvann, idet de manglet klimaanlegg. Depotfartøyet KNM «Horten» var øremerket for FN-tjeneste til 1992. Da Norge i den andre Golfkrigen, 1990–1991, faktisk stilte med et fartøy (om enn ikke for FN) var det derimot et kystvaktfartøy, KV «Andenes», som ble satt inn. Sjøforsvarets bidrag til FN-beredskapsstyrken ble satt opp, utdannet og forvaltet av Vestlandet sjøforsvarsdistrikt.

Lufttransportvingen (to C–130 Hercules transportfly) og helikoptervingen (fire Bell 412 SP) fra Luftforsvaret var integrert i respektive skvadroner når de ikke var i FN-tjeneste. Disse hadde en høyere responstid enn andre styrkeelementer i FN-beredskapsstyrken; henholdsvis 48 timer og sju dager. Rygge hovedflystasjon og Gardermoen flystasjon var ansvarlig for oppsetting, utdanning for forvaltning av henholdsvis helikoptervingen og lufttransportvingen.

Fram til etableringen av Forsvarets overkommando (FO) i 1970 ble norsk militært personell i FN-tjeneste i hovedsak administrert av Hærens overkommando (HOK). I 1970 ble det opprettet et eget FN-kontor i Operasjonsstaben ved FO; fra 1987 som egen avdeling.

Personell som vervet til beredskapsstyrkene inngikk kontrakter på to år. For dette fikk de en årlig økonomisk kompensasjon, mot forpliktelse om å delta i utdanning og øving, og inngå i styrken ved eventuell innsetting. Den som inngikk avtale forpliktet seg til å gjennomføre inntil 7,5 måneders FN-tjeneste med inntil 1,5 måneder i Norge forut for 6 måneder utenfor landets grenser. For de som ble funnet skikket var det muligheter for å forlenge utenlandstjenesten med 6 måneder. Etter endt kontrakt kunne ny inngås.

Utdanningsopplegget varierte mellom forsvarsgrenene og de ulike enhetene. For Hærens vedkommende tilsvarte opplæringstiden i løpet av kontraktsperioden én repetisjonsøvelse, så lenge styrken ikke var innkalt til aktiv FN-tjeneste. I Sjøforsvaret var det kurs av én til to ukers varighet, mens Luftforsvarets bidrag besto av stadig tjenestegjørende befal. Innen rammen av NORDSAMFN ble det også gitt spesialisert utdanning for ulike personelltyper og funksjoner.

FN-bataljonen gjennomgikk en tre ukers mannskaps- og befalsutdanning forut for overføring til operasjonsområdet,