De norske FN-beredskapsstyrker

De norske FN-beredskapsstyrker var et system innen Forsvaret for å kunne rekruttere og trene opp personell, sette opp og sette inn militære styrker til FNs fredsbevarende operasjoner. Ordningen ble besluttet opprettet i 1963, og muliggjorde innsetting av norske styrkebidrag i flere FN-operasjoner.

Utviklingen av beredskapsstyrker øremerket FN-innsats skjedde innenfor rammen av det nordiske forsvarssamarbeidet, og etableringen av Den nordiske samarbeidsgruppen om militære FN-spørsmål (NORDSAMFN) i 1963, til denne ble avviklet i 1997. Styrkene besto av avdelinger fra alle tre forsvarsgrener. De var satt opp med frivillige som tegnet kontrakt for to års beredskap, og skulle kunne settes inn på kort varsel etter anmodning fra FN.

Etter stortingsvedtak i 1993 nådde FN-beredskapsstyrken sin høyeste oppsetting, med 2022 personer.

Ordningen opphørte som følge av endringer foreslått gjennom Stortingsmelding nr. 38 (1998–1999): «Tilpassing av forsvaret til deltakelse i internasjonale operasjoner». Derigjennom ble det lagt opp andre rammer for Norges innsats i slike operasjoner, med større deltakelse gjennom NATO. Dette førte til etableringen av Forsvarets innsatsstyrker (FIST), i 2001.

Historie

Diskusjonen om en FN-koordinering mellom de nordiske land ble tatt opp på forsvarsministermøtet i Stockholm i 1960. Allerede i 1952, mens Trygve Lie var FNs generalsekretær, forslo Norge at det burde opprettes nasjonale styrker på beredskap, stilt til disposisjon for FN. Lie hadde tidligere tatt til orde for stående FN-styrker. Hans etterfølger Dag Hammarskjöld fulgte opp tanken, og oppfordret i 1959 medlemslandene til å innarbeide mulige bidrag til FN i sin militære planlegging.

I 1964 gikk de nordiske land sammen om å etablere en nordiske FN-beredskapsstyrke (NORDBERFN), som besto av de respektive lands styrkebidrag for FN-innsats.

Elementer fra den norske beredskapsstyrken ble først satt inn i FN-operasjonen i LibanonUnited Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL) – i 1978. Styrken var da trent, men forberedt på innsetting i Afrika; i Namibia og Rhodesia.

Tidlig på 1990-tallet økte omfanget av FNs fredsoperasjoner, og det ble større etterspørsel etter styrker. I stortingsmeldingen «Beredskap for fred» fra 1992 foreslo regjeringen å styrke engasjementet gjennom FN, og utvidet rammene for beredskapsstyrkene – som deretter kom opp i 1800 personer.

Organisering

Beredskapsstyrken besto av øremerkede avdelinger fra Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret, samt militære observatører fra alle forsvarsgrener, og varierte noe i sammensetting og størrelse.

Styrkebidrag

Ved starten i 1964 stilte Norge følgende enheter til disposisjon for FN, med i alt 1330 personer, gjennom FN-beredskapsstyrkene:

Fra Hæren:

  • En infanteribataljon
  • En militærpolititropp
  • En transportkontrolltropp
  • Et verkstedkompani
  • En kirurgisk enhet

Fra Sjøforsvaret:

  • Et fartøy
  • En havnekommando

Fra Luftforsvaret:

  • En skvadronledelse
  • En lufttransportenhet

Hærens bidrag til styrken, som tallmessig var den største delen, ble satt opp, utdannet og forvaltet av Distriktskommando Østlandet (DKØ) ved Akershus Forsvarsdistrikt / Jegerkorpset–Akershus infanteriregiment nr. 4 (FDI 4 / IR 4) ved Onsrud leir.

Ingen av styrkene hadde øremerket materiell eksklusivt for FN-oppdrag, og måtte ta ut materiell fra mobiliseringsbeholdninger, eller benytte materiell i stadig bruk. En del ble anskaffet spesielt for FN-styrkene, tilpasset deres spesifikke operative behov. Befal ble dels hentes blant stadig tjenestegjørende, dels fra mobiliseringsstyrken.

Dette bidro til tidvis motstand mot deltakelse i FN-operasjoner blant annet fra deler av Forsvaret, fordi det ble ansett for å svekke den hjemlige forsvarsevnen. Dette gjaldt særlig kapasitetene fra Luftforsvaret, som vanskelig kunne avse særlig flyene, for ikke å svekke den nasjonale beredskapen. Avdelinger for FN-innsats var ikke alltid satt opp med samme utrustning som i strukturen hjemme. Særlig gjaldt dette infanteribataljonen, som ikke var utrustet for stridshandlinger, men bevæpnet for selvforsvar.

En utfordring knyttet til Sjøforsvarets hovedbidrag, et fartøy, var at både fregatter og korvetter ble ansett som lite egnet for bruk i tropiske farvann, idet de manglet klimaanlegg. Depotfartøyet KNM «Horten» var øremerket for FN-tjeneste til 1992. Da Norge i den andre Golfkrigen, 1990–1991, faktisk stilte med et fartøy (om enn ikke for FN) var det derimot et kystvaktfartøy, KV «Andenes», som ble satt inn. Sjøforsvarets bidrag til FN-beredskapsstyrken ble satt opp, utdannet og forvaltet av Vestlandet sjøforsvarsdistrikt.

Lufttransportvingen (to C–130 Hercules transportfly) og helikoptervingen (fire Bell 412 SP) fra Luftforsvaret var integrert i respektive skvadroner når de ikke var i FN-tjeneste. Disse hadde en høyere responstid enn andre styrkeelementer i FN-beredskapsstyrken; henholdsvis 48 timer og sju dager. Rygge hovedflystasjon og Gardermoen flystasjon var ansvarlig for oppsetting, utdanning for forvaltning av henholdsvis helikoptervingen og lufttransportvingen.

Administrasjon

Fram til etableringen av Forsvarets overkommando (FO) i 1970 ble norsk militært personell i FN-tjeneste i hovedsak administrert av Hærens overkommando (HOK). I 1970 ble det opprettet et eget FN-kontor i Operasjonsstaben ved FO; fra 1987 som egen avdeling.

Personell

Personell som vervet til beredskapsstyrkene inngikk kontrakter på to år. For dette fikk de en årlig økonomisk kompensasjon, mot forpliktelse om å delta i utdanning og øving, og inngå i styrken ved eventuell innsetting. Den som inngikk avtale forpliktet seg til å gjennomføre inntil 7,5 måneders FN-tjeneste med inntil 1,5 måneder i Norge forut for 6 måneder utenfor landets grenser. For de som ble funnet skikket var det muligheter for å forlenge utenlandstjenesten med 6 måneder. Etter endt kontrakt kunne ny inngås.

Utdanningsopplegget varierte mellom forsvarsgrenene og de ulike enhetene. For Hærens vedkommende tilsvarte opplæringstiden i løpet av kontraktsperioden én repetisjonsøvelse, så lenge styrken ikke var innkalt til aktiv FN-tjeneste. I Sjøforsvaret var det kurs av én til to ukers varighet, mens Luftforsvarets bidrag besto av stadig tjenestegjørende befal. Innen rammen av NORDSAMFN ble det også gitt spesialisert utdanning for ulike personelltyper og funksjoner.

FN-bataljonen gjennomgikk en tre ukers mannskaps- og befalsutdanning forut for overføring til operasjonsområdet,

Anvendelse

Den første store anvendelse av beredskapsstyrken var da Norge på kort tid stilte et betydelig bidrag til FN-styrken i Libanon (UNIFIL) i 1978. Infanteribataljonen (Norbatt), verkstedkompaniet (Normaintcoy) og helikoptervingen (Norair), så vel som et sanitetskompani med feltsykehus (Normedcoy), ble satt inn under etablering av styrken.

Tidlig på 1990-tallet økte omfanget av FNs fredsbevarende operasjoner, og også Norge stilte flere bidrag, ikke minst til Balkan. Mange av disse ble satt opp utenfor rammen av FN-beredskapsstyrken, som i hovedsak var opptatt med oppdraget i Libanon (til 1998). Sanitetskompaniet ble satt inn under Operation Desert Storm i 1991, selv om dette ikke var en FN-operasjon, som NorMedCoy/SA.

Observatører ble i løpet av beredskapsstyrkens eksistens sendt ut i en rekke operasjoner. Stabsoffiserer inngikk også i FN-beredskapsstyrken.

Les mer i Store norske leksikon:

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg