De norske FN-beredskapsstyrker var en ordning og ramme innenfor Forsvaret for å kunne stille ferdig oppsatte og trente styrkebidrag til FNs fredsbevarende operasjoner; besluttet opprettet i 1963 og klare til innsats innenfor en fellesnordisk ramme fra 1968.

Utviklingen av beredskapsstyrker for FN skjedde innenfor rammen av det nordiske forsvarssamarbeidet, og etableringen av Den nordiske samarbeidsgruppen om militære FN-spørsmål (NORDSAMFN) i 1963, til denne ble avviklet i 1997. Styrkene besto av avdelinger fra alle tre forsvarsgrener. De var satt opp med frivillige som tegnet kontrakt for to års beredskap, og skulle kunne settes inn på kort varsel etter anmodning fra FN.

Etter stortingsvedtak i 1993 nådde FN-beredskapsstyrken sin høyeste oppsetting, med 2022 personer; en økning fra 1330

Ordningen med De norske FN-beredskapsstyrker opphørte som følge av endringer foreslått gjennom Stortingsmelding nr. 38 (1998–99) – ’Tilpassing av forsvaret til deltakelse i internasjonale operasjoner’ – som la opp andre rammer for Norges innsats i slike operasjoner, med større deltakelse gjennom NATO. Dette førte til etableringen av Forsvarets innsatsstyrker (FIST), i 2001.

Diskusjonen om en FN-koordinering mellom de nordiske land ble tatt opp på forsvarsministermøtet i Stockholm i 1960. Allerede i 1952, mens Trygve Lie ennå var FNs generalsekretær, forslo Norge at mindre burde opprette nasjonale styrker på beredskap, til disposisjon for FN. Lie hadde tidligere tatt til orde for stående FN-styrker. Hans etterfølger, Dag Hammarskjöld, fulgte opp tanken, og oppfordret i 1959 medlemslandene til å innarbeide mulige bidrag til FN i sin militære planlegging.

I 1964 gikk de nordiske land sammen om å etablere en nordiske FN-beredskapsstyrke (NORDBERFN), som besto av de respektive lands styrkebidrag for FN-innsats.

Elementer fra den norske beredskapsstyrken ble først satt inn i FN-operasjonen i Libanon – United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL) – i 1978. Styrken var da trent, bataljonen i 1977, men var forberedt på innsetting i Afrika – i Namibia og Rhodesia.

Tidlig på 1990-tallet økte omfanget av FNs fredsbevarende operasjoner, og det ble større etterspørsel etter styrkebidrag. I sin stortingsmelding ’Beredskap for fred’ fra 1992 foreslo regjeringen å styrke engasjementet gjennom FN, og utvidet rammene for beredskapsstyrkene – som deretter kom opp i en samlet bemanning på 1800 personer.

Beredskapsstyrken besto av øremerkede avdelinger fra Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret, samt militære observatører fra alle forsvarsgrener, og varierte noe i sammensetting og størrelse.

Ved starten i 1964 stilte Norge disse enheter til FNs fredsbevarende operasjoner, med ialt 1330 personer, gjennom FN-beredskapsstyrken:

Fra Hæren:

  • En infanteribataljon
  • En militærpolititropp
  • En transportkontrolltropp
  • Et verkstedkompani
  • En kirurgisk enhet

Fra Sjøforsvaret:

  • Et fartøy
  • En havnekommando

Fra Luftforsvaret:

  • En skvadronledelse
  • En lufttransportenhet

Hærens bidrag til styrken, som tallmessig var den største delen, ble satt opp, utdannet og forvaltet av Distriktskommando Østlandet (DKØ) ved Akershus Forsvarsdistrikt / Jegerkorpset–Akershus infanteriregiment nr. 4 (FDI 4 / IR 4) på Onsrud.

Ingen av styrkeelementene hadde øremerket materiell eksklusivt for FN-oppdrag, og måtte ta ut materiell fra mobiliseringsbeholdninger – eller benytte materiell i stadig bruk. En del ble derimot anskaffet spesielt for FN-styrkene, tilpasset deres spesifikke operative behov. Befal måtte dels hentes blant stadig tjenestegjørende, dels fra mobiliseringsstyrken.

Begge deler bidro til tidvis motstand mot deltakelse i FN-operasjoner, ikke minst innenfra Forsvaret, fordi det ble ansett for å svekke den hjemlige forsvarsevnen. Dette gjaldt særlig kapasitetene fra Luftforsvaret, som vanskelig kunne avse særlig flyene, for ikke å svekke den nasjonale beredskap. Avdelinger for FN-innsats var ikke alltid satt opp med samme utrustning som den var i forsvarsstrukturen hjemme. Særlig gjaldt dette infanteribataljonen, som ikke var utrustet for stridshandlinger, men bevæpnet for selvforsvar.

En utfordring knyttet til Sjøforsvarets hovedbidrag, et fartøy, var at både fregatter og korvetter ble ansett som lite egnet for bruk i tropiske farvann, idet de manglet klimaanlegg. Depotfartøyet KNM «Horten» var øremerket for FN-tjeneste til 1992. Da Norge i den andre Golfkrigen, 1990–91, faktisk stilte med et fartøy (om enn ikke for FN) var det derimot et kystvaktfartøy, KV «Andenes», som ble satt inn. Sjøforsvarets bidrag til FN-beredskapsstyrken ble satt opp, utdannet og forvaltet av Vestlandet sjøforsvarsdistrikt.

Lufttransportvingen (to C–130 Hercules transportfly) og helikoptervingen (fire Bell 412 SP) fra Luftforsvaret var integrert i respektive skvadroner når de ikke var i FN-tjeneste – og hadde høyere responstid enn andre styrkeelementer i FN-beredskapsstyrken; henholdsvis 48 timer og sju dager. Rygge hovedflystasjon og Gardermoen flystasjon var ansvarlig for oppsetting, utdanning for forvaltning av henholdsvis helikoptervingen og lufttransportvingen

Til reorganiseringen av Forsvarets overkommando (FO) i 1970, ble norsk militært personell i FN-tjeneste i hovedsak administrert av Hærens Overkommando (HOK). I 1970 ble det opprettet et eget FN-kontor innenfor Operasjonsstaben; fra 1987 ble det egen avdeling.

Personell som vervet til beredskapsstyrkene inngikk kontrakter på to år. For dette fikk de en årlig økonomisk kompensasjon, mot forpliktelse om å delta i utdanning og øving, og inngå i styrken ved eventuell innsetting. Den som inngikk avtale forpliktet seg til å gjennomføre inntil 7,5 måneders FN-tjeneste med inntil 1,5 måneder i Norge forut for 6 måneder utenfor landets grenser. For de som ble funnet skikket, var det muligheter for å forlenge utenlandstjenesten med 6 måneder. Etter endt kontrakt, kunne ny inngås.

Utdanningsopplegget varierte mellom forsvarsgrenene og de ulike enhetene. For Hærens vedkommende tilsvarte opplæringstida i løpet av kontraktsperioden én repetisjonsøvelse, så lenge styrken ikke var innkalt til aktiv FN-tjeneste. I Sjøforsvaret var det kurs av én til to ukers varighet, mens Luftforsvarets bidrag besto av stadig tjenestegjørende befal. Innenfor rammen av NORDSAMFN ble det også også gitt spesialisert utdanning for ulike personelltyper/funksjoner.

FN-bataljonen gjennomgikk en treukers mannskaps- og befalsutdanning forut for overføring til operasjonsområdet,

Den første store anvendelse av beredskapsstyrken var da Norge på kort tid stilte et betydelig bidrag til UNIFIL i 1978. Infanteribataljonen (Norbatt), verkstedkompaniet (NorMaintCoy) og helikoptervingen (Norair), så vel som et sanitetskompani med feltsykehus (NorMedCoy), ble satt inn under etablering av styrken.

Tidlig på 1990-tallet økte omfanget av FNs fredsbevarende operasjoner, og også Norge stilte flere bidrag, ikke minst til Balkan. Mange av disse ble satt opp utenfor FN-beredskapsstyrken, som i hovedsak var opptatt med oppdraget i Libanon (til 1998). Sanitetskompaniet ble satt inn under Operation Desert Storm i 1991, selv om dette ikke var en FN-operasjon, som NorMedCoy/SA.

Observatører ble i løpet av beredskapsstyrkens eksistens sendt i en rekke operasjoner. Stabsoffiserer inngikk også i FN-beredskapsstyrken.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.