Forsvarets innsatsstyrke

Opprettelsen av en struktur med styrkeelementer øremerket for innsats i internasjonale operasjoner var et resultat av at Norge, som følge av økt innsats på Balkan fra tidlig på 1990-tallet, også stilte styrker for NATO, og ikke lenger bare FN. Derfor, og fordi den samlede innsatsen var blitt både omfattende og krevende, tilsa at det var hensiktsmessig med en struktur for styrkebidrag uavhengig av type operasjon og innsats.

Begrunnelsen var også økte krav, ikke minst fra NATO, om økt reaksjonsevne. Norges tradisjonelle innsats i fredsoperasjoner var tuftet på utholdenhet mer enn reaksjonsevne. Dette forutsatte andre mekanismer for rekruttering og ordninger for bemanning, og det ble et større innslag av vervet personell, først og fremst i Telemark bataljon (TMBN). Avdelingen ble vedtatt etablert i 1993 som et norsk bidrag til NATOs utrykningsstyrker (Immediate Reaction Forces, IRF). Denne ble som ble besluttet opprettet på alliansens toppmøte i Roma i 1991. Norges bidrag til IRF var for øvrig en F-16-skvadron, en fregatt og to mineryddingsfartøy. Derved disponerte Norge to ulike styrkebidrag for internasjonale operasjoner; dels elementer i FN-beredskapsstyrken, dels gjennom IRF-bidragene.

Behovet for økt reaksjonsevne ble ytterligere styrket da NATO under toppmøtet i Praha i 2002 besluttet å opprette en hurtig reaksjonsstyrke (NATO Response Force, NRF). Denne var basert på medlemslandenes reaksjonsstyrker. Norge meldte inn kapasiteter fra alle forsvarsgrener, fra FIST–H, FIST–S og FIST–L – herunder den reetablerte TMBN, som sto klar i 2003.

Forutsetningen for opprettelsen av FIST var det dette skulle være et system innenfor den ordinære forsvarsstrukturen, ikke et tillegg. Kapasitetene som inngikk i FIST var derfor trent for innsats generelt, med særlig vekt på operasjoner ute, men kunne også settes inn ved krise og konflikt i Norge.

Hver forsvarsgren fikk i oppdrag å etablere en innsatsstruktur, som for Sjøforsvarets og Luftforsvarets del besto av allerede eksisterende kapasiteter, som ble definert inn i henholdsvis FIST–S og FIST–L, og innmeldt i internasjonale styrkeregistre. For Hæren, som var forventet å stille de største styrkebidragene, var det behov for å etablere en ny struktur, FIST–H, som ble en egen avdeling med dedikert sjef.

Styrkeproduksjon skjedde innenfor forsvarsgrenenes ordinære virksomhet. Det ble forutsatt at ulike elementer skulle kunne operere enkeltvis, men også sammen, i felles operasjoner.

FIST besto av besto av flere kategorier styrker var forhåndsoppsatt med materiell og personell: Reaksjonsstyrker skulle settes inn i et konfliktområde for hurtig å etablere internasjonal tilstedeværelse. Forsterkningsstyrker skulle utvide et etablert engasjement i omfang eller kvalitet. Oppfølgingsstyrker skulle erstatte elementer i etablerte operasjoner.

• Forsvaret
• Norsk forsvarshistorie