Multinational Force and Observers

Multinational Force and Observers (MFO); multinasjonal organisasjon og flernasjonal fredsbevarende styrke i Sinai, satt inn i 1982 for å overvåke fredsavtalen mellom Egypt og Israel, inngått i 1979.

MFO ble til en som uavhengig mekanisme – etablert av partene selv og USA – da det ikke lot seg gjøre å få FNs sikkerhetsråd med på innsetting av en fredsstyrke fra FN, som forutsatt i fredsavtalen. Fredsstyrken, som også inkluderer sivile observatører, har deretter overvåket buffersonen mellom Egypt og Israel.

MFO er én av mange fredsbevarende styrker som har vært satt inn i Midtøsten, med bakgrunn i den regionale konflikten som oppsto som følge av opprettelsen av Israel i 1948. Styrken er et direkte resultat av den første fredsavtale inngått mellom Israel og en arabisk stat, i 1979. Den skiller seg fra de fleste fredsbevarende styrker ved at den er opprettet og finansiert av partene, og at den er satt inn for å overvåke en fredsavtale, ikke en våpenhvile.

Forut for Camp David-prosessen bidro United Nations Emergency Force (UNEF II), satt inn etter Oktoberkrigen i 1973, til en atskillelse av partene i Sinai – som da var blitt okkupert av Israel. I 1975 ble USA av partene bedt om å opprette en varslingsmekanisme utenfor FN, og den sivile observatørgruppen Sinai Field Mission (SFM), bemannet kun med amerikanske statsborgere, ble etablert. SFM ble i praksis videreført innenfor MFO.

Konflikten mellom Egypt og Israel inngår først og fremst i Midtøsten-konflikten. Samtidig har den en tosidig dimensjon i forholdet mellom de to nabolandene. Israel har lenge forsøkt å oppnå fred med nabostatene, som har motarbeidet Israels eksistens, også med flere kriger. Som den ledende arabiske stat hadde Egypt en framtredende rolle i kampen mot Israel, og de to land utkjempet flere kriger mellom 1948 og 1973: Først i Palestina-krigen 1948–49, deretter under Suez-konflikten i 1956 og Seksdagerskrigen i 1967, samt flere perioder med krigshandlinger langs grensen. Oktoberkrigen i 1973 var Egypts mest omfattende angrep, men også det ble slått tilbake. Ved siden av at krigene var rettet mot eksistensen til staten Israel, ble de også knyttet til palestinernes rettigheter – og de var samtidig en del av stormaktrivaliseringen under Den kalde krigen.

Egypts nederlag i Oktoberkrigen førte til at president Anwar al-Sadat valgte å søke fred. Den påfølgende fredsprosessen mellom Egypt og Israel førte til at de to land i september 1978 undertegnet en politisk avtale (Camp David-avtalen). Denne la grunnlaget for selve fredsavtalen, inngått i mars 1979. Begge ble framforhandlet av USA.

For å underbygge de to lands sikkerhet ble flere mekanismer etablert, blant annen en streng regulering av militær aktivitet i respektive områder ved grensen. I denne buffersonen var det forutsatt at en FN-styrke skulle settes inn, etter felles anmodning til Sikkerhetsrådet. På grunn av det rådende storpolitiske klima ble det klart av vetomakten Sovjetunionen ikke ville gå med på at en slik styrke ble satt inn. Det ble derfor aldri fremmet forslag om dette; alternative løsninger ble søkt, og førte til etableringen av MFO.

MFO er gitt sitt mandat gjennom fredsavtalen med en tilleggsprotokoll av 3. august 1981, som etablerte styrken.

MFO hovedoppdrag er å overvåke at partene overholder sine forpliktelser i henhold til fredsavtalen, ved å etterleve dennes sikkerhetsarrangementer, og gjøre hva som står i sin makt for å forhindre brudd på avtalen. Brudd på eller klager i forhold til avtalen skal rapporteres. Som et eget oppdrag skal MFO bidra til å sikre navigasjonsfrihet gjennom Tiranstredet.

Forutsetningen i fredsavtalen var at en FN-styrke skulle settes inn tidlig i 1980. Dette lot seg ikke gjøre på grunn av den storpolitiske situasjonen, og sovjetisk mistro mot USAs hensikt. Som en midlertidig løsning ba partene USA stille den sivile observatørgruppen SFM til rådighet, og denne tok seg av verifikasjonsoppgavene. USAs president Jimmy Carter tok initiativ til å finne en alternativ løsning til en FN-styrke, og MFO ble deretter opprettet som følge av en avtale mellom partene i august 1981.

Partene var i utgangspunktet ikke enige om størrelse og sammensetting på styrken. Egypt ville ha en symbolsk styrke med observatører; Israel en bevæpnet styrke på mellom fem og ti tusen soldater. Det endte med en styrke på under 3000, med en innslag av observatører. Det var også uenighet om ledelsesmodell, hvor Egypt ønsket én militær sjef, helst fra et skandinavisk land, mens Israel ønsket både en sivil direktør og militær sjef, begge fra USA. Det ble enighet om en militær styrkesjef og en sivil direktør, hvor sistnevnte kom fra USA, mens den militære øverstkommanderende skal komme fra et annet land. USA fremmet forslag om en norsk styrkesjef. General Fredrik Bull-Hansen ble forespurt, og ble MFOs første Force Commander (FC). Han deltok fra oktober 1981 i forberedelsene til innsetting av styrken, ved et midlertidig hovedkvarter i Landmark, Virginia. Flere land meldte at de ville stille styrkebidrag.

Fredsavtalen forutsatte at Israel skulle være ute av Sinai 25. april 1982, og MFO måtte da være operativ. FC etablere sitt hovedkvarter i El Gorah, og styrken var på plass 20. mars for å forberede overtakelse av territoriet som skulle overvåkes.

MFO utgrupperte og tok operativ kontroll over de fire sektorene som ansvarsområdet var inndelt i, og hvor den ene (sone C) utgjorde buffersonen hvor partene ikke hadde anledning til å utplassere militære styrker, og som MFO skulle patruljere og overvåke.

MFO løser sitt oppdrag: å etterse at sikkerhetsarrangementer blir etterlevd. Dette skjer ved å overvåke, verifisere og rapportere om gjennomføringen av sikkerhetstiltakene, ved hjelp av patruljer og ved kontinuerlig bemanning av sjekkposter og observasjonsposter samt sektorkontrollsentra. Partene er selv ansvarlig for å korrigere eventuelle avtalebrudd.

Den militære del av MFO er utgruppert i sone C, buffersonen; militært personell kan ikke operere i de andre tre sonene. Der er det observatørene som foretar fysiske inspeksjoner.

Sikkerhetssituasjonen i Sinai ble gradvis forverret fra 2013, etter at de militære tok makten i Egypt, og avsatte regjeringen utgått fra Det muslimske brorskap. Særlig fra 2014 har jihadistgruppen Ansar Bayt al-Maqdis trappet opp sin aktivitet; i 2015 også med angrep på MFO. 

MFO er juridisk sett en internasjonal organisasjon, med en sivil direktør (Director General) som øverste leder, og med hovedkontor i Roma og regionkontor i Kairo og Tel Aviv. Den militære styrkens sjef i felt er militær (Force Commander), med hovedkvarter i El Gorah i Sinai. Kontakten mellom styrken og partene skjer på flere måter, inklusive gjennom et liaisonsystem.

Styrkens sammensetting og størrelse har variert noe over tid, men har hele tiden bestått av både militære enheter og en sivil, ubevæpnet observatørgruppe – Civilian Observer Unit (COU) – stilt av USA. I 2005 ble en Border Guard Force (BGF) satt inn i et område som grenser til Gazastripen, som følge av et tilleggsoppdrag.

MFO er en fellesoperativ styrke med støtteelementer, og med overvåkingsmidler både på bakken og i lufta, samt til sjøs. Det siste, Coastal Patrol Unit (CPU) stasjonert i Sharm el-Sheikh løser oppdraget med å sikre uhindret sjøferdsel i Tiranstredet og Aqababukta.

MFOs størrelse har variert, og var på sitt høyeste (2705) i 1987; i 2014 ca. 1690.

Norge har deltatt med offiserer til MFO fra starten; både med flere styrkesjefer og sentrale stabsoffiserer. Det norske styrkebidraget har ligget på tre til fem personer.

Fire nordmenn har vært MFOs styrkesjef:

  • Fredrik Bull-Hansen (1981–84)
  • Egil Ingebrigtsen (1984–89)
  • Tryggve Tellefsen (1997–2001)
  • Kjell Narve Ludvigsen (2007–09)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.