fredsbevaring

Artikkelstart

Fredsbevaring betegner som oftest en flernasjonal – politisk og militær – innsats for å bilegge en væpnet konflikt mellom stater. Tradisjonell fredsbevaring brukes som et middel for å sikre at en inngått våpenhvile eller fredsavtale blir overholdt av partene, parallelt med et politisk og diplomatisk arbeid for å løse selve konflikten.

Fredsbevaring som begrep brukes mest om de fysiske – og oftest militære – aktiviteter i selve konfliktområdet. Det skjer oftest ved hjelp av en fredsbevarende operasjon, som er gitt oppdrag gjennom et politisk vedtatt mandat og med de stridende parters aksept.

Politisk middel

Fredsbevaring er et politisk virkemiddel primært brukt av internasjonale organer i forsøk på å sikre at prinsipper for fredelig samkvem mellom nasjoner blir etterlevd av alle. Fredsbevaring er derfor helst brukt om tiltak iverksatt av flernasjonale organisasjoner som arbeider for fred og sikkerhet, som Folkeforbundet og FN, men også regionale organisasjoner som Den europeiske union (EU), Den afrikanske union (AU) og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE).

Fredsbevaring som flernasjonalt, militært virkemiddel ble først tatt i bruk av Folkeforbundet på 1930-tallet, men er mest brukt av FN, fra slutten av 1940-tallet:

Folkeforbundet ble opprettet i kjølvannet av første verdenskrig, med hovedformål å avverge krig. Hvis et medlem gikk til krig i strid med Folkeforbundets pakt, ble dette ansett som en krigshandling mot alle. Disse skulle da sette i verk sanksjoner overfor fredsbryteren, inklusive – om nødvendig – med militær maktmidler.

FN ble opprettet etter andre verdenskrig, med hovedformål å bevare internasjonal fred og sikkerhet, og å unngå krig. FN-pakten beskriver hvordan samarbeid skal sikre fred mellom stater, og gir overordnede rammer for bruk av felles, militære maktmidler overfor medlemsstater som truer internasjonal fred, men ikke i medlemslands indre konflikter. Det siste er blitt utfordret særlig siden 1990-tallet, og har ført at en mer offensiv innsats, som går ut over rammene for tradisjonell fredsbevaring.

FN bruker en i hovedsak tredelt tilnærming til fredsbevaring som virkemiddel, for å: 1) bistå i å vedlikeholde våpenhviler, blant annet som forutsetning for påfølgende politiske løsninger; 2) implementere omfattende avtaler, blant annet knyttet til avvæpning av parter i en borgerkrig forut for overvåking og støtte til gjennomføring av valg; 3) beskytte humanitære operasjoner, blant annet for å sikre at hjelp kommer frem i situasjoner med konflikt og voldsutøvelse.

Praktisk bruk

Selve fredsbevaringen, som i utgangspunktet er tidsbegrenset gjennom mandatet, kalles en fredsbevarende operasjon. Det reflekterer at innsatsen er målrettet, og at den oftest består av en militær aksjon: en operasjon med militære midler.

Fredsbevaring innbefatter også ikke-militær innsats, eksempelvis med sivile observatører og politistyrker. Fordi fredsbevaring er et politisk virkemiddel, skjer den alltid i en politisk ramme, samtidig med et aktivt diplomati.

Den klassiske fredsbevaringen som startet under Den kalde krigen besto av ulike operasjoner iverksatt av FN. Flere av dem pågår fortsatt, og FN iverksetter fortsatt tradisjonelle fredsoperasjoner. Operasjonene iverksettes ved hjelp av militære observatører som overvåker at partene etterlever avtalen i praksis, eller ved å utplassere militære styrker mellom partene (oftest to land). De fredsbevarende styrkene danner da gjerne en buffer mellom partene, typisk ved en grense.

Historisk utvikling

Under Den kalde krigen ble det iverksatt relativt få fredsbevarende operasjoner. Det skyldtes at det var vanskelig å oppnå enighet i Sikkerhetsrådet – som normalt er det organet som godkjenner en operasjon, og vedtar mandatet. Etter Den kalde krigen ble det opprettet en rekke fredsoperasjoner, men i større grad andre typer operasjoner enn de rent fredsbevarende.

Særlig fra tidlig på 1990-tallet er det gjennomført en rekke operasjoner som griper inn i en pågående væpnet konflikt. Disse som går ut over rammene for tradisjonell fredsbevaring, som forutsetter partenes samtykke.

Skillet mellom ulike typer flernasjonalt fredsfremmende militær (og sivil–militær) innsats er utydelig. Tradisjonell fredsbevarende («peace keeping») virksomheten er utvidet til også å inkludere fredsopprettende eller fredsskapende («peace enforcement») operasjoner.

Ut over denne fredsbevaringen – og fredsskapingen – er det, ikke minst på 2000-tallet, iverksatt andre militære operasjoner mot enkelte land så vel som grupperinger, blant annet ledet av NATO. Disse har oftest hatt mandat fra FN, men har ikke bedrevet fredsbevaring; snarere krigføring.

Fordi slike operasjoner har fått så forskjellige mål, og bruker så ulike metoder, er det blitt vanlig å bruke samlebetegnelsen internasjonale operasjoner.

Norsk medvirkning

Norge har deltatt aktivt i utviklingen av fredsbevaring som middel, både politisk – og både i Folkeforbundet og FN – og praktisk, gjennom deltakelse i en rekke operasjoner.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg