Økonomi og næringsliv i Ekvatorial-Guinea

Før 1996 var landbruket den viktigste økonomiske sektoren, med en betydelig plantasjesektor som produserte kakao på øya Bioko og med tømmerhogst på fastlandsdelen Río Muni.

Jordbruksarealet utgjør 10,1 prosent av landet. Jordbruket forfalt etter selvstendigheten i 1968, og særlig eksporten av kakao ble sterkt redusert. Rundt 90 prosent av kakaoen dyrkes fortsatt på øya Bioko. Kakao dyrkes mest på plantasjer, som ble forlatt av sine tidligere eiere – og forfalt. Selv etter revitalisering av sektoren fra tidlig i 1990-årene var bare rundt en tredjedel av tidligere tilplantet areal utnyttet. I tillegg til kakao har Ekvatorial-Guinea produksjon av kaffe, som fortsatt eksporteres, samt kokosnøtter, palmeolje, kassava, søtpoteter, bananer, ris og mais – hovedsakelig for innenlandsk forbruk. Myndighetene har oppmuntret til dyrking av andre vekster, blant annet krydder. Jordbruket skjer for det meste i småskala, for eget og lokalt forbruk.

Skog dekker 87,6 prosent av landet (2019). Også skogbruket forfalt etter selvstendigheten, men tok seg opp igjen i 1990-årene, da en rekke konsesjoner for hogst ble gitt. Tømmer er landets nest viktigste inntektskilde, etter olje og gass. Sektoren domineres av europeiske selskaper, og ambisjonen om en vesentlig økt foredlingsandel forut for eksport er ikke nådd. Ekvatorial-Guinea har om lag 1,3 millioner hektar skog egnet for hogst, av totalt rundt 2,5 millioner hektar skog. Økt takt i utvinningen har skapt frykt for ubotelige miljøkonsekvenser. De mest ettertraktede treslagene er okoumé og akoga.

Havfisket er konsentrert om sardiner og størje. I 2018 var havfisket og fangst i elver og innsjøer 6425 tonn. Fiskeoppdrett er av minimal betydning; produksjonen var begrenset til 15 tonn i 2021.

Olje- og gassforekomstene ble først påvist i Alba-feltet i 1984 hvorpå utvinningen startet i 1992, med 1200 fat per dag. Produksjonene økte sterkt mot slutten av tiåret, blant annet etter åpningen av det rike Zafiro-feltet i 1996. Senere er produksjon satt i gang også på et tredje stort felt, Ceiba. Zafiro-feltet er det største, beregnet til å inneholde rundt 400 millioner fat. I all hovedsak er forekomstene funnet offshore, i den rike Guineabukta, hvor flere land har påvist store reserver. Zafiro-feltet ligger nordøst for Bioko, Alba-feltet nord for øya, mens Ceiba-feltet ligger utenfor Rio Muni. Alba-feltet ble først ble antatt å inneholde mest gass, men ny leting har påvist betydelige oljereserver også der. Forekomstene av naturgass og kondensater, utenfor Bioko – og vesentlig i Alba- og Zafiro-feltene, er også betydelige. Noen av forekomstene, inkludert Zafiro, ligger i omstridte grenseområder, med tvister med henholdsvis Nigeria og Gabon. Ekvatorial-Guinea og Nigeria inngikk i 2002 en avtale som regulerte utvinningen i Zafiro-Ekanga-feltene.

Før selvstendigheten i 1968 hadde landet en allsidig lettindustri, konsentrert ved hovedstaden Malabo, men industrien utenfor oljesektoren har senere begrenset seg til i hovedsak bearbeiding og foredling av produkter fra jord- og skogbruk, fremfor alt sagbruk.

67 prosent av landets befolkning har adgang til elektrisitet. På landsbygda er andelen 45 prosent, mens andelen i urbane strøk er 75 prosent (2019). Det årlige konsumet av elektrisitet er på 1002 millioner kWh (2020). Elektrisitet fra fossilt brensel står for 89,4 prosent av landets elektrisitetsproduksjon. 10,6 prosent av elektrisitetsproduksjonen kommer fra vindkraft (2020).

I 2019 hadde Guinea størst eksport til følgende fire land: Kina (34 prosent), India (19 prosent), Spania (11 prosent) og USA (7 prosent). Olje og naturgass står for 92 prosent av eksporten. Ekvatorial-Guineas sterke avhengighet av olje- og gassinntekter fører til at landets økonomi er sårbar for svingninger i prisene for disse varene på de internasjonale markedene. Andre viktige eksportvarer er tømmer, kaffe og kakao. Tømmer fra fastlandet er den viktigste eksportartikkel etter olje og gass, men står bare for rundt fem prosent av eksportinntektene. Kina er den største importøren av tømmer.

I 2019 hadde Ekvatorial-Guinea størst import fra følgende fem land: USA (22 prosent), Spania (19 prosent, Kina (12 prosent), Storbritannia (6 prosent) og De forente arabiske emirater (5 prosent). De viktigste importvarer er gassturbiner, utstyr for oljenæringen, maskiner og skip.

Siden 1. januar 1985 har landets valuta vært sentralafrikansk CFA-franc, som utstedes av Sentralbanken for de sentralafrikanske statene (BEAC). Ekvatorial-Guinea er medlem av Economic and Monetary Community for Central Africa (CAEMC).