Økonomi og næringsliv i Ekvatorial-Guinea

Ekvatorial-Guinea er et av de økonomisk minst utviklede land i Afrika, samtidig som landet fra slutten av 1990-årene var den raskest voksende økonomi i verden. Landet fikk da en av Afrikas høyeste gjennomsnittsinntekter per innbygger, takket være store offentlige inntekter fra eksport av olje og gass. Det økonomiske oppsvinget har bedret statsfinansene, som bl.a. er brukt til utbedring av landets infrastruktur, men har i liten grad bidratt til sosial utvikling, og Ekvatorial-Guinea rangerer fortsatt blant landene med lavest utvikling.

Under diktaturet i 1970-årene fant det sted et sammenbrudd i den tidligere spanskdrevne økonomien, da bl.a. den en gang så verdifulle plantasjeøkonomien, med produksjon av særlig kakao og kaffe med høy kvalitet, forfalt. Landet ble sterkt avhengig av utenlandsk bistand, en avhengighet som vedvarte til slutten av 1990-årene, da inntektene fra oljesektoren gjorde seg gjeldende - og den økonomiske situasjonen endret seg dramatisk etter at oljeutvinning tok til i 1996.

Jord- og skogbruk er tradisjonelt viktigste næringsveier - og er det fortsatt sett i forhold til sysselsetting; ca. 70 % av de yrkesaktive finner sitt utkomme i landbruket, som imidlertidnå er av liten betydning for eksportinntekter og BNI. Pga. olje- og gassutvinning står industri i Ekvatorisl-Gunea for rekordhøye ca. 86 % av BNI. Tømmer fra fastlandet er den nest viktigste eksportartikkel, men står bare for ca. 5 % av eksportinntektene.

Myndighetene oppmuntrer til økt satsing innen både jordbruk og turisme, og har siden tidlig i 1990-årene ført en åpen og investeringsfremmende politikk, og har gjennomført privatisering av statlig eid næringsvirksomhet.

Landbruk er tradisjonelt den viktigste økonomiske sektoren, med en betydelig plantasjesektor som produserte kakao på Bioko, og med tømmerutvinning i Rio Muni. Jordbruket forfalt etter selvstendigheten, og særlig eksporten av kakao ble sterkt redusert. Ca. 90 % av kakaoen dyrkes på Bioko, og dette produktet stod tidligere for inntil 3/4 av eksportinntektene, men bare rundt 3 % ved midten av 1990-årene da produksjonen var på om lag 5000 tonn, mot 38 000 tonn årlig før selvstendigheten. Kakaoen dyrkes mest på plantasjer, som ble forlatt av sine tidligere eiere – og forfalt. Selv etter revitalisering av sektoren fra tidlig i 1990-årene var bare ca. 1/3 av tidligere tilplantet areal utnyttet. Ved siden av kakao har Ekvatorial-Guinea hatt en betydelig produksjon av kaffe, som fortsatt eksporteres, samt palmeolje, kassava, søtpoteter, bananer, ris og mais – hovedsakelig for innenlandsk forbruk. Myndighetene har oppmuntret til dyrking av andre vekster, bl.a. krydder, og ser et potensial for eksport av matvarer til Gabon. Jordbruket skjer for det meste i småskala, og for eget og lokalt forbruk.

Også skogbruket forfalt etter selvstendigheten, men tok seg opp igjen i 1990-årene, da en rekke konsesjoner for hugst ble gitt. Tidlig på 2000-tallet ble det utvunnet rundt 800 000 m3 per år. Tømmer er landets nest viktigste inntektskilde, etter petroleum, men står ikke for mer enn ca. 5 % av eksportinntektene. Sektoren domineres av europeiske selskaper, og ambisjonen om en vesentlig økt foredlingsandel forut for eksport er ikke nådd. Ekvatorial-Guinea har om lag 1,3 mill. hektar skog egnet for hugst, av totalt ca. 1,6 mill. hektar skog (58 % av arealet), og økt takt i utvinningen har skapt frykt for ubotelige miljøkonsekvenser. De mest ettertraktede treslagene er okoumé og akoga, og Kina er den største importør av tømmer.

Forut for selvstendigheten hadde landet en ikke ubetydelig fiskerisektor, med fangst, foredling og eksport bl.a. av tunfisk og skalldyr, men fiskeindustrien kollapset under Macias Nguema-diktaturet, da Sovjetunionen hadde nærmest monopol på fiske i landets farvann. Senere har særlig EU inngått avtaler om fiske i Ekvatorial-Guinea, og har også bistått i gjenoppbyggingen av landets egen fiskerisektor.

Ekvatorial-Guinea har få påviste mineralforekomster ut over olje og gass, men noe gull utvinnes. Olje- og gassforekomstene er store, og ble først påvist i Alba-feltet i 1984 hvorpå utvinningen startet i 1992, med 1200 fat per dag. Produksjonene økte sterkt mot slutten av tiåret, bl.a. etter åpningen av det rike Zafiro-feltet i 1996. Senere er produksjon satt i gang også på et tredje stort felt, Ceiba. I 2007 var produksjonen på nærmere 400 000 fat per dag, og landet var da den tredje største oljeeksportør i Afrika sør for Sahara, etter Nigeria og Angola. Påviste reserver i Ekvatorial-Guinea er anslått til ca. 1,1 mrd. fat, tilsvarende inntil ca. 10 % av verdens samlede, kjente oljeforekomster. Zafiro-feltet er det største, beregnet til å inneholde ca. 400 mill. fat. I all hovedsak er forekomstene funnet offshore, i den rike Guineabukta, hvor flere land har påvist store reserver. Zafiro-feltet ligger nordøst for Bioko, Alba-feltet nord for øya, mens Ceiba-feltet ligger utenfor Rio Muni. Alba-feltet ble først ble antatt å inneholde mest gass, men ny leting har påvist betydelige oljereserver også der. Forekomstene av naturgass og kondensater, utenfor Bioko – og vesentlig i Alba- og Zafiro-feltene, er også betydelige; samlede gassforekomster er anslått til ca. 1,3 trillioner kubikkfot - i hovedsak utenfor Bioko. Noen av forekomstene, inkl. Zafiro, ligger i omstridte grenseområder, med tvister med henholdsvis Nigeria og Gabon. Ekvatorial-Guinea og Nigeria inngikk i 2002 en avtale som regulerte utvinningen i Zafiro-Ekanga-feltene. En rekke internasjonale selskaper har investert i leting og utvinning i Ekvatorial-Guinea, samt i oppbygging av en landbasert olje- og gassindustri, derunder et metanol-anlegg på Bioko.

Før selvstendigheten hadde landet en allsidig lettindustri, konsentrert ved Malabo, men industrien utenfor oljesektoren har senere begrenset seg til i hovedsak bearbeiding og foredling av produkter fra jord- og skogbruk, fremfor alt sagbruk. Som en følge av gassutvinningen, er det etablert et LNG-anlegg på Bioko, og havnen i Luba er opprustet for å håndtere den ekspanderende petroleumsvirksomheten.

Ekvatorial-Guinea har tradisjonelt hatt betydelige underskudd i sin utenriksøkonomi, og var frem til oljealderen fra midten av 1990-årene helt avhengig av økonomisk bistand fra utlandet, hvoretter situasjonen endret seg gjennom store eksportinntekter - og overskudd på handelsbalansen. Olje og gass er landets viktigste eksportartikler, og svrer for nær 95 % av samlet eksportverdi, etterfulgt av tømmer, kaffe og kakao. Handelsmønsteret henger dels etter fra kolonitiden, med omfattende samkvem med Spania, men med USA som største handelspartner, både for import og eksport. Olje og gass eksporteres til flere land, og USA, Spania og Kina er Ekvatorial-Guineas viktigste eksportmarkeder.

Samferdselsnettet er svakt utviklet, selv om det i senere år - med økende eksportinntekter - er gjort betydelige investeringer i infrastruktur. Det finnes ca. 2880 km veier, hvorav bare en mindre del er asfaltert. Internasjonale lufthavner finnes ved Malabo og Bata, hvor også to av regionens beste dypvannshavner finnes; i tillegg finnes en større havn i Luba på Bioko, og Evnyong og Mbini på fastlandet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.