malariamygg

Det finnes om lag 530 arter av Anopheles. Smittebærende arter er utbredt i områder med sump og myr i tropiske- og subtropiske regioner. I Sørøst-Norge finnes tre arter; inntil slutten av 1800-tallet overførte én av disse malaria i områdene rundt Oslofjorden.

Endringer i temperatur, fuktighet og nedbør påvirker utbredelsen av malariamygg. Ekstremvær slik som hetebølger og flom kan føre til økning i antall malariamygg og dermed også antall tilfeller av sykdommen malaria. Et eksempel er den katastrofale flommen i Pakistan i 2022 som førte til en femdobling av malariatilfeller i landet.

De fleste arter av malariamygg lever i rurale områder og formerer seg i naturlige habitater. Arten Anopheles stephensi er annerledes og sprer seg i urbane områder. Denne arten er opprinnelige fra Sør-Asia og Den arabiske halvøy, men har også spredd seg til flere afrikanske land, usikkert hvordan. Med økende urbanisering på det afrikanske kontinentet utgjør Anopheles stephensi en risiko for kontinentet og kan undergrave arbeidet som er gjort med å bekjempe malariasykdom. Verdens helseorganisasjon følger nøye med på spredningen av denne arten.

Hunnen legger ett og ett egg på vann eller i myrlendt terreng. Eggene flyter på vannoverflaten. En hunn kan legge 50-200 egg. Eggene tåler ikke å tørke ut. Larvene lever i vann og puster gjennom spesielle åpninger på bakkroppen kalt spirakler. Larvene skifter hud fire ganger før de forpupper seg i vannet. Puppen flyter rett på undersiden av vannoverflaten. Den ferdig utvokste voksne myggen klekker i vannoverflaten og flyer av gårde. Det tar som regel 10-14 dager fra egg til voksen.

Hunnene trenger et måltid blod, fra mennesker eller dyr som kveg, for å kunne produsere egg. Etter at en hunn har paret seg og sugd i seg blod, hviler den et par dager mens blodet fordøyes og eggene utvikler seg. Deretter legger de eggene i vann.

Av de omslag 530 artene er det omtrent 24 som fungerer som vektor for malariaparasitter. Anopheles er også vektor for parasitter som forårsaker lymfatisk filariasis og for enkelte virusinfeksjoner. Det er bare hunnmyggen som kan overføre malaria. Etter suging av blod fra en malariasmittet person formerer malariaparasittene seg seksuelt i myggen, og samler seg i myggens spyttkjertler. Når hunnmyggen skal ha et nytt blodmåltid, deponerer den smittebærende spytt samtidig som den suger blod.

Malariamyggen stikker nesten bare om kvelden og natten, og det er derfor i malariaområder særlig viktig å beskytte seg mot myggstikk i perioden fra skumring til daggry. For å unngå stikk er fornuftig påkledning og insekticider på hud og klær samt bruk av impregnerte myggnett viktig.

Malariamygg har begynt å utvikle resistens mot insekticider, for eksempel pyretroider, kjemikalier som blant annet brukes på de impregnerte myggnettene. Verdens helseorganisasjon anbefaler derfor myggnett som er impregnert med en kombinasjon av pyretroid og klorfenapyr.

Samarbeid med vann- og avløp i land der malaria er et problem har vist seg nyttig for å begrense utbredelsen og størrelsen på myggpopulasjonene i og med at hunnmyggen er avhengig av vann for å legge egg.

Man har også forsøkt å genmanipulere en av myggartene, Anopheles gambiae, for å gjøre hunnene sterile og på den måten utrydde myggen. Forsøket satte spørsmålstegn med hvor effektivt dette kunne være, da det tok 7-10 generasjoner før man hadde utryddet en populasjon i laboratoriet. Det er også etiske og økologiske dilemmaer knyttet til en slik strategi, og man har heller gått videre med å studere genmanipulering av resistens mot malariaparasitten.

• myggnett
• stikkmygg
• insekter
• malaria
• vektor
• Anophelini
• gulfebermygg
• blodsugere

• Verdens helseorganisasjon: Innvaderende vektorarter for malaria
• Verdens helseorganisasjon: Overvåking av resistens blant malariamygg
• Verdens helseorganisasjons initiativ for å stoppe spredningen av Anopheles stephensis