Kinapangolin av /WWF-India/NCF. CC BY SA 3.0

skjelldyr

Kinaskjelldyret er kritisk truet og det foregår arbeid for å redde arten i dyrehager i området der den hører til. Dette dyret ble fotografert i Nepal.
Av /NTNC Zoo/U.S. Fish and Wildlife Service.
Lisens: CC BY 2.0

Skjelldyr er både en orden og en familie av pattedyr. Det finnes åtte nålevende arter av skjelldyr, gruppert i tre slekter. Deres mest karakteristiske trekk er skjellene, som dekker det meste av kroppen unntatt buken. Skjellene er laget av keratin(som våre negler) og overlapper hverandre. De er harde og gir god beskyttelse mot de fleste rovdyr. De siste tiårene har menneskets jakt på skjelldyr økt voldsomt, og det foregår en utstrakt handel med dem over landegrenser. Derfor er de fleste arter nå truet av utryddelse. Skjelldyrene lever i Afrika og Sørøst-Asia.

Faktaboks

etymologi:

Også kalt pangolin, fra malayisk «peng-guling», som betyr sammenrullet

også kjent som:

Klasse Pattedyr / Orden Skjelldyr Pholidota / Familie Skjelldyr Manidae

Beskrivelse

Skjellene til skjelldyrene dekker hele oversiden av dyret, fra hodet til halespissen. De dekker også utsiden av føttene. Skjellene er taklagte, det vil si at de overlapper som i en grankongle. Skjellene er dessuten brune (fargen varierer noe mellom artene), derfor sammenlignes skjelldyr ofte med en vandrende kongle. Når dyret ruller seg sammen til en ball, består hele utsiden av et beskyttende lag av harde skjell. Kraftige muskler holder kropp og hale sammenrullet. Skjellene er flate og harde keratiniserte celler fra huden, de er altså ikke omdannede hår. Denne rustningen av skjell kan utgjøre opptil en tredjedel av kroppsvekten. Under den har dyrene pels.

Skjelldyrene går på bakbeina. Fordi klørne er så lange og kraftige, må de bøyes innover når dyret går. Derfor går det med yttersiden av klørne og knokene mot bakken. Frambeina er kortere enn bakbeina og holdes opp når dyret går. De har kraftige klør som brukes til å grave med.

Skjelldyrene har en relativt lang og spiss snute uten tenner, men med en veldig lang tunge, opptil 70 cm lang hos kjempeskjelldyret. Kjevene er svake og skrøpelige. Det ytre øret mangler helt eller nesten helt. Halen er temmelig kraftig. Hos trelevende arter er den veldig lang og brukes som en gripehale, en «femte fot». Den største og tyngste arten kan veie 30 kg.

Levevis

Skjelldyrene ruller seg sammen til forsvar mot rovdyr. De harde skjellene gir god beskyttelse mot de fleste, unntatt mennesket.

Av /U.S. Fish and Wildlife Service.
Lisens: CC BY 2.0

De fleste artene er nattaktive. Om dagen sover de i et skjulested, som kan være alt fra et hull i bakken, et trehull eller tett kratt eller gras. De graver sjelden sine egne hull, men bruker gjerne hull i bakken som andre dyr har gravd ut. De lever alene, unntatt mødre med sin ene unge. Hanner kan bli ganske aggressive mot hverandre i paringstiden. Skjelldyr har en lav kroppstemperatur på 31–34 °C, noe som reduserer energibehovet.

Føde

Føden er nesten kun maur og termitter, som de slikker i seg med den lange tunga som er dekket av klebrig spytt. Spyttkjertlene er veldig store og skjelldyr trenger å drikke mye vann for å lage nok spytt. De sterke frambeina er velegnet til å grave seg inn i tuene med. Tuene oppspores med luktesansen. En hudfold lukker neseåpningene når dyret spiser, slik at ikke maur eller termitter kommer inn, mens et ekstra øyelokk beskytter øynene. Skjelldyr har et spesielt muskuløst kammer i magen hvor små steiner bidrar til å male opp byttedyrene.

Ulike arter skjelldyr ser ut til å foretrekke ulike arter av maur og termitter. Om vinteren, når byttedyrene trekker lenger ned i bakken, kan skjelldyret måtte grave seg to meter ned for å komme til maten. De kan også grave seg inn under tuene. De graver seg imidlertid sjelden langt inn i tuene og spiser kun kort tid på hvert sted, slik at kolonien kommer seg raskt igjen. Skjellene beskytter dårlig mot bitt fra maur og termitter, de er først og fremst et forsvar mot rovdyr.

Formering

Drektighetstiden hos de afrikanske artene er inntil fem måneder, mens den hos de asiatiske artene er tre måneder. De får alle som regel kun én unge i kullet, tvillinger er sjelden. Skjellene er myke inntil ungen er født, men stivner raskt etter fødselen. Ungen kan die i tre til fire måneder, men begynner å spise fast føde før den er avvent. Når ungen er noen dager gammel, klamrer den seg fast til morens hale eller rygg når hun forlater skjulestedet. Skulle en fare true, kan moren rulle seg sammen med ungen på innsiden mot magen.

Utbredelse og status

Det er to utbredelsesområder for skjelldyr; Afrika sør for Sahara og det sørøstlige Asia fra Pakistan til Kina og Bali.

Skjelldyr er i dag utsatt for en omfattende handel over landegrenser, for det meste ulovlig. Ingen andre ville dyr blir mer handlet med enn skjelldyr, og det meste av handelen er ulovlig. Markedet er først og fremst Kina, til bruk i tradisjonell medisin og som mat. CITES har gitt små, årlige eksportkvoter for enkelte arter, men den ulovlige handelen er utenfor kontroll. Tre arter er av IUCN klassifisert som kritisk truet (CR), tre som sterkt truet (EN) og de to siste som sårbare (VU).

Skjelldyr gjør ingen skade for oss mennesker, de er tvert imot nyttige fordi de begrenser bestander av maur og termitter. Skjelldyr blir ofte tillagt magiske egenskaper. Ifølge tradisjonell kinesisk medisin skal skjellene deres kunne kurere en rekke sykdommer og plager. Det foregår nå en utstrakt jakt på skjelldyr, både for kjøttet og skjellene. I Asia har de vært jaktet på i svært lang tid, men den internasjonale handelen som begynte på 1980-tallet har ført til en stadig økning i jakten. Det er særlig Kina og Sør-Korea som importerer store mengder skjell. Skjelldyr er nå den vanligste gruppen å finne når ulovlig vilt konfiskeres i det sør-østlige Asia. Jakten er ikke bærekraftig, og særlig bestander i Asia er kraftig redusert.

Arter

Afrikanske arter

  • Langhaleskjelldyr, Phataginus tetradactyla. Kroppslengden blir inntil 40 cm, halelengden 70 cm og vekten 3,5 kg. Den veldig lange halen er et utpreget gripeorgan og har 50 virvler, noe som er rekord blant pattedyr. Den lever oppe i trærne i regnskog og spiser antakelig kun maur. Utbredt i det vestlige og sentrale Afrika, fra Sierra Leone til Kongobassenget. Status: Sårbar (VU).
  • Kjempeskjelldyr, Smutsia gigantea. Dette er det største og tyngste skjelldyret. Kroppslengden blir inntil 81 cm, halelengden 68 cm og vekten rundt 30 kg. Den er bakkelevende i ulike typer skoger, både regnskog og savanneskog. Utbredelsen er omtrent som hos langhaleskjelldyr, men finnes litt videre og helt til rundt Victoriasjøen. Status: Sterkt truet (EN).
  • Hvitbukskjelldyr, Phataginus tricuspis, også kalt afrikaskjelldyr. Kroppslengden blir inntil 43 cm, halelengden 62 cm og vekten 3 kg. Den lever i ulike typer skoger, både regnskog og savanneskog. Den går mest på bakken, men kan også klatre i trær. Utbredelsen er i hovedsak som hos de to foregående arter, men enda videre mot sør til det nordlige Angola og Zambia. Status: Sterkt truet (EN).
  • Savanneskjelldyr, Smutsia temminckii, også kalt kappskjelldyr. Kroppslengde blir inntil 55 cm, halelengden 52 cm og vekten 17 kg. Den lever i ulike typer skoger, også krattskoger, gjerne med tett undervegetasjon. Utbredelsen er ganske vid i det sørlige Afrika, fra Tsjad til Sør-Afrika. Status: Sårbar (VU).

Asiatiske arter

  • Filippinskjelldyr, Manis culionensis. Kroppslengden blir inntil 54 cm, halelengden 50 cm og vekten 8 kg. Den lever i ulike typer skoger, dessuten også på grasmark så lenge det finnes trær. Utbredelsen er svært liten og begrenset til noen få øyer i det sørlige Filipinene, som Palawan. Status: Kritisk truet (CR).
  • Malayskjelldyr, Manis javanica. Kroppslengden er inntil 65 cm, halelengde 58 cm og vekt 10 kg. Den lever i regnskog, både urskog, gjenvokst skog og plantasjer. Den kan klatre i trær. Utbredt i det sørøstlige hjørnet av Asia, fra Myanmar til Lombok. Status: Kritisk truet (CR).
  • Indiaskjelldyr, Manis crassicaudata. Kroppslengden er inntil 75 cm, halelengde 47 cm og vekt 16 kg. Den er bakkelevende i forskjellige habitater, fra regnskog til grassletter. Utbredt over hele det indiske subkontinentet, fra det nordlige Pakistan til Sri Lanka. Status: Sterkt truet (EN).
  • Kinaskjelldyr, Manis pentadactyla, også kalt korthaleskjelldyr eller femfingret skjelldyr. Kroppslengden er inntil 58 cm, halelengde 38 cm og vekt 7 kg. Den lever i mange ulike habitater; regnskog, barskog, buskvegetasjon, bambusskog og grassletter. Utbredt gjennom det sørlige Kina til det østlige Nepal. Status: Kritisk truet (CR), enkelte bestander er redusert med 90 % på ti år. I gamle dager lagde kinesere rustninger av skjellene, til beskyttelse i kamp.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg