De første innbyggere i dagens Ekvatorial-Guinea antas å ha vært pygméfolk, hvorav bare noen isolerte grupper er igjen. Arkeologiske utgravinger på Bioko har påvist bosettinger fra ca. 560; på fastlandet er landsbyer fra jernalderen påvist.

Størstedelen av dagens innbyggere er etterkommere av bantufolk som innvandret mellom 1600- og 1800-tallet, derunder den største av dagens folkegrupper, fang.

Portugiseren Fernão do Po (Fernando Póo) var den første europeer som utforsket kyststrekningen til dagens Ekvatorial-Guinea og oppdaget øya Bioko 1472. Portugiserne ble snart fulgt av britiske og hollandske slavehandlere, men Tordesillas-traktaten fra 1474 gav Portugal retten til området.

I 1778 avstod Portugal øyene Fernando Póo (Boiko) og Annobón og en strekning på fastlandskysten til Spania. Hensikten var å gi Spania en egen kilde til slaver for bruk i Spansk Amerika – Portugal fikk til gjengjeld kontrollen over deler av dagens Brasil. Spania trakk seg ut av Fernando Póo 1781.

Den britiske marine brukte øya som base i arbeidet for å stanse slavehandelen i Beninbukta, og i 1827 tok Storbritannia over administrasjonen etter avtale med Spania. Fra 1844 kom den igjen under spansk overhøyhet, og 1879 ble Fernando Póo tatt i bruk som straffeleir for kubanere. På fastlandet holdt Spania bare ett område rundt Cabo San Juan, mens Frankrike kontrollerte resten av fastlandsområdet.

Paris-konferansen i 1900 fastla grensene for den spanske kolonien Río Muni på fastlandet, men spansk autoritet ble ikke anerkjent av det dominerende fangfolket, og effektiv kontroll ble ikke oppnådd før i 1920-årene. Etter den spanske borgerkrigens slutt 1939 begynte et økonomisk utviklingsprogram for kolonien basert på dyrking av kakao, og med den dyrkbare jorden konsentrert på spanske hender.

I 1959 ble kolonien gjort til en integrert del av Spania, hvor alle innbyggere også ble gjort, teknisk sett, til borgere av Spania, og kunne velge seks representanter til det spanske parlamentet. Kolonien ble gitt en viss grad av indre selvstyre i 1963, med egen regjering og president.

Ekvatorial-Guinea ble selvstendig republikk 12. oktober 1968, og Francisco Macias Nguema ble valgt til første president. I 1972 ble han utropt til president på livstid, og Ekvatorial-Guinea utviklet seg til et isolert land med liten kontakt med omverdenen. Nguemas regime var et av de mest brutale i Afrika, med massehenrettelser, fengslinger og tortur. Om lag 1/3 av befolkningen flyktet fra landet. Regimet ble holdt oppe takket være bistand fra Spania, Cuba, Kina og Sovjetunionen, samt fransk kommersiell virksomhet, mens forholdet til den gamle kolonimakten Spania gradvis forverret seg.

I 1979 ble Macias Nguema avsatt i et kupp av sin nevø, oberstløytnant Teodoro Obiang Nguema Mbasogo, og ekspresidenten ble henrettet. Den politiske undertrykkingen fortsatte, og i 1983 ble en eksilregjering dannet av opposisjonelle i Paris. Mislykkede kuppforsøk ble rapportert i 1981, 1983, 1986, 1988 og 1994. I 1989 ble Obiang Nguema valgt til president uten motkandidat.

I 1991 ble det gjennomført demokratiske reformer etter press fra opposisjonen, samt Frankrike og Spania, og flere partier enn det statsbærende Partido Democrático de Guinea Ecuatorial (PDGE) ble tillatt etter en grunnlovsendring vedtatt ved folkeavstemning.

Flere partier var dannet i eksil, men i den nye valgloven måtte kandidatene ha bodd kontinuerlig i Ekvatorial-Guinea de ti siste år. Dette ekskluderte i praksis størstedelen av opposisjonen, og de tre antatt viktigste opposisjonspartiene boikottet derfor valget i 1993. PDGE fikk rent flertall i nasjonalforsamlingen, slik tilfellet var også i 1999, 2004 og 2008. Parallelt har Obiang Nguema blitt gjenvalgt 1996 og 2002, dels etter at opposisjonen boikottet valg, dels etter at opposisjonelle kandidater er forhindret fra å stille

I 1997 ble opposisjonslederen Severo Moto dømt til 101 års fengsel in absentia for påstått kuppforsøk, og partiet hans ble forbudt. Fra sitt eksil i Spania ble han 2004 innblandet i en leiesoldataffære som ble gjenstand for internasjonal oppmerksomhet: Under mellomlanding i Harare ble en gruppe leiesoldater på vei fra Sør-Afrika arrestert av zimbabwiske myndigheter. De hevdet å være underveis til et sikkerhetsoppdrag i Kongo, men ble mistenkt for å være på vei til Ekvatorial-Guinea for å styrte president Nguema. De som ble arrestert i Zimbabwe ble stilt for retten og dømt der, øvrige innblandede ble idømt straffer på opptil 34 år i Ekvatorial-Guinea.

Etter endt soning i Zimbabwe, ble blant annet hovedmannen, Simon Mann, 2008 utlevert til Ekvatorial-Guinea, hvor han vedgikk at det var planlagt et kupp for å avsette Nguema og innsette Moto. Severo Moto ble i 2008 arrestert av spanske myndigheter, mistenkte for å forsøke å skipe våpen til hjemlandet. Implisert i affæren i 2004 var også Sir Mark Thatcher, sønn av Storbritannias tidligere statsminister Margaret Thatcher.

I 1998 ble det gjennomført tre angrep mot militære mål i Bioko, påstått utført av Movimiento para la Auto-determinación de la Isla de Bioko (MAIB), som ble dannet 1993 for å kjempe for uavhengighet av Bioko-øya – og for rettighetene til den opprinnelige befolkningen, bubiene, som etter selvstendigheten var blitt marginalisert av flertallsgruppen.

Flere organisasjoner, inkludert FN, har helt siden selvstendigheten påvist til dels grove brudd på menneskerettighetene. Det norske forskningsskipet Fridtjof Nansen ble i juni 2004, under oppdrag for FN, beskutt utenfor Ekvatorial-Guinea, hvilket førte til en protest fra norske myndigheter.

Obiang Nguemas regime er beskyldt for omfattende korrupsjon, forsterket etter funn av omfattende olje- og gassforekomster i Ekvatoria-Guineas farvann. Etter avdekking av utstrakt misbruk av bistandsmidler har flere donorer redusert eller suspendert utviklingshjelp, derunder også FN og EU. Samtidig har de store oljeforekomstene, med utsikter til eksport av varer og tjenester, samt import av olje, bidratt til at enkelte land har dempet kritikken mot regimet.

Ekvatorial-Guineas utenrikspolitikk har vært orientert mot den gamle kolonimakten Spania, men fra 1980-årene i økende grad mot Frankrike, etter hvert som Spania har kritisert brudd på menneskerettighetene. I 1983 ble Ekvatorial-Guinea medlem i det franskdominerte vestafrikanske økonomiske samarbeidet i Communauté économique et monétaire en Afrique centrale (CEMAC), året etter i Banque de états de l'Afrique centrale (BEAC).

Ekvatorial-Guinea har deretter deltatt på de fransk-afrikanske toppmøter og gjorde 1998 fransk til offisielt språk ved siden av spansk. Forholdet til nabolandet Gabon var i 1980- og 1990-årene tidvis dårlig som følge av omfattende ekvatorialsk opposisjonell aktivitet i Gabon, og på grunn av uoverensstemmelser over grensetrekninger. Konflikten ble skjerpet 2003, da Ekvatorial-Guinea gjentok en tidligere påstand om at Gabon okkuperer tre små øyer (Mbanie, Cocotiers og Congas) i den potensielt oljerike Coriscobukta – og offisielt gjorde krav på den. Ekvatorial-Guinea og Gabon ble så enige om å overlate tvisten til FN for mekling.

Ekvatorial-Guinea og Gabon ble i 2004 enige om å samarbeide i leting etter olje i de omstridte farvannene mellom de to landene. I 1988 truet Nigeria med å invadere Bioko etter at det ble kjent at teknisk personell fra Sør-Afrika hadde tilhold der. Samarbeidet med Sør-Afrika kom på en tid da landet var internasjonalt isolert, og Ekvatorial-Guinea ble etter 1985 apartheidregimets nærmeste allierte i Afrika.

Samarbeidet ble styrket etter regimeskiftet i Sør-Afrika, og Ekvatorial-Guinea har mottatt både sørafrikansk bistand og investeringer. Forholdet til Nigeria ble forbedret fra 1990, og de to landene ble enige om å samarbeide om å få trukket opp en demarkasjonslinje mellom dem i den oljerike Guineabukta.

Flere grenser i regionen er omstridt, og Ekvatorial-Guinea har tatt Nigerias side i dets grensetvist med Kamerun over Bakassihalvøya. Forholdet til USA var også anspent på 1990-tallet, og USA stengte sin ambassade i landet 1996. Etter at oljevirksomheten i Ekvatorial-Guinea skjøt fart, dominert av amerikanske selskaper, åpnet USA sin ambassade igjen – og har også bistått med militær assistanse.

Ekvatorial-Guinea frøs de diplomatiske forbindelser med Spania i 1997, da Spania ikke ville inndra opposisjonslederen Severo Motos status som politisk flyktning. Ekvatorial-Guinea beskyldte Spania for å støtte det mislykkede kuppforsøket i 2004, som ble knyttet til Moto. Forbindelsene til Angola og Libya ble styrket først på 2000-tallet.

I 1999 var Ekvatorial-Guinea ett av seks land som sluttet seg til en ny regional samarbeidsorganisasjon, Commission du Golfe de Guinée (CGG). I 2002 ble Ekvatorial-Guinea med i det nyopprettede Congo Basin Forest Partnership (CBFP), et program for økonomisk utvikling og økologisk bevaring som omfatter seks land i regionen. De senere år har Ekvatorial-Guinea, i likhet med mange andre afrikanske land, styrket sine forbindelser med Kina.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.