drikkevann

I drikkevann forekommer naturlig, i små mengder, en rekke kjemiske stoffer og mikroorganismer. Vann tilføres kjemiske stoffer og mikroorganismer både i atmosfæren og på bakken. Dette er dels menneskeskapte forurensninger, dels stoffer som skyldes naturlige meteorologiske og geologiske forhold. Både overflatevann og grunnvann opptar både mikroorganismer og kjemiske bestanddeler, avhengig av de geologiske forhold, jordbunnens beskaffenhet, botaniske forhold og dyrs og menneskers aktivitet i nedbørfeltet.

Grunnvann har lengre kontakttid med berggrunnen enn overflatevann, og kjemiske forbindelser som skyldes geologiske forhold vil i høyere grad påvirke grunnvann enn overflatevann. Stoffer som skyldes jordsmonnets sammensetning vil gjøre seg mest gjeldende ved overflatevann; blant annet humus, som kan gjøre vannet gulfarget og mindre tiltalende av utseende. Myrvann inneholder store mengder humus. Vannet kan inneholde ulike kjemiske forbindelser; klorider som kommer med nedbøren eller finnes i grunnen fordi landet har ligget under hav etter istiden, og kalsium- og magnesiumsalter som bl.a. skyldes kalkholdige bergarter. Andre bestanddeler i vannet kan være karbonater, sulfater, silikater, natrium- og kaliumforbindelser, nitrogenholdige forbindelser som nitrat og nitritt, jern og manganholdige forbindelser, fosfater med mer. Høyt innhold av kalsium- og magnesiumforbindelser gjør vannet hardt og medfører bruksmessige ulemper.

Nitrogenholdige forbindelser og fosfater er næringssalter, som tilføres vannkilder fra bl.a. avløpsvann og gjødsling av jordbruksarealer. Denne tilførselen fører til oppblomstring av mikroorganismer (bl.a. alger) som kan forringe vannkilder slik at de egner seg dårlig til drikkevann (uønsket lukt og smak). Større mengder nitrat og nitritt i drikkevannet har også hygienisk betydning. Bakterier og virus som kan virke til spredning av vannbårne epidemier (omgangssyke, tyfoidfeber, kolera, epidemisk gulsott med mer), tilføres vannkilder fra avløpsvann, avrenning fra gjødslet mark, beitende husdyr og også ville varmblodige dyr. Slik forurensning kan også skyldes bading og annet friluftsliv ved vannkilden. Overflatevann er generelt mer utsatt for hygienisk betenkelig forurensning enn grunnvann; fekal forurensning fra mennesker er mest betenkelig, men også fekal forurensning fra dyr har betydning.

Overflatevann er utsatt for forurensning av tungmetaller, pestisider (plantevernmidler) og organiske miljøgifter. Slik forurensning av drikkevann ansees ikke som noe stort problem i Norge.

Tilfeldig forurensning av overflatevann er det umulig å hindre helt. Dersom man har en drikkevannskilde av relativt god kvalitet, som er lite utsatt for forurensning, hvilket ofte er tilfelle i Norge, er minstekravet til vannbehandling for drikkevannet siling, alkalisering og desinfisering. Desinfeksjonsmidler som benyttes er klor, kloramin, ozon, ultrafiolett lys (UV). Det er også vanlig å tilsette alkalier slik at vannets pH-verdi (surhetsgrad) heves, og korrosjon av armatur og ledninger unngås. Dette forhindrer utløsning av tungmetaller som kan ha helsemessige konsekvenser i drikkevannet.

Forurenset drikkevann kan medføre sykdommer. Cirka ²/₃ av verdens befolkning mangler rent drikkevann. Det er mulig å produsere rent drikkevann fra forurensede vannkilder med omfattende rensing. Enkelte steder i Mellom-Europa er det vassdrag der vannet blir brukt til husholdning og industri opptil åtte ganger før det når havet.

I de større industrilandene har man i en årrekke hatt meget strenge krav til drikkevannets kvalitet. Disse kravene omfatter både mikrobiologiske og kjemiske komponenter. Verdens Helseorganisasjon har også gitt slike veiledende krav. I Norge ble ansvaret for drikkevannskvalitet og vannhygiene underlagt Mattilsynet 1. januar 2004 .

• vannforsyning
• vannforurensning
• vannrensing