Norge har to offisielle språk, norsk og samisk.

Språket som snakkes av flest, og dermed er majoritetsspråk i Norge, er norsk. Norsk er et nordgermansk språk som er nært beslektet og gjensidig forståelig med dansk og svensk. Det finnes to skriftspråksvarianter av norsk, bokmål og nynorsk.

Samene har status som urfolk i Norge, og samisk språk har derfor sterkere beskyttelse i lovverket enn andre minoritetsspråk. Samisk er ikke ett språk, men en språkfamilie. I Norge brukes tradisjonelt nordsamisk, lulesamisk, sørsamisk, skoltesamisk, pitesamisk og umesamisk. Av disse er nordsamisk størst, påfulgt av lulesamisk og sørsamisk. De tre øvrige samiske språkene har færre brukere.

Andre minoritetsspråk i Norge er kvensk, romanés og romani. I likhet med samisk er disse beskyttet av minoritetsspråkpakten. Sammen med jødene og skogfinnene regnes kvenene, rom og romanifolket dessuten som nasjonale minoriteter i Norge. I tillegg brukes norsk tegnspråk, som i 2009 ble anerkjent som et fullverdig språk i Norge.

Det brukes også mange andre språk i Norge, som resultat av innvandring i nyere tid.

Bokmål er utviklet av dansk skriftspråk på et norsk, særlig østlandsk, talemålsgrunnlag. Nynorsk ble grunnlagt av Ivar Aasen og baserer seg på en sammenligning av de norske dialektene. Begge målformene har nærmet seg hverandre gjennom bruk og gjennom en rekke rettskrivningsreformer. I muntlig bruk står dialektene sterkere enn i de fleste andre land, og blandingsformer av dialekter og normaltalemål er også mye brukt.

Det offisielle normeringsorganet for norsk skriftspråk er Språkrådet.

Bokmål og nynorsk er formelt likestilte (lov om målbruk i offentlig tjeneste, 1980). Bokmålet dominerer kvantitativt, ikke minst på grunn av sin dominans i hovedstadsområdet og i andre storbyområder. Skoleåret 2009/10 hadde 13,2 % av grunnskoleelevene nynorsk som opplæringsspråk. Noen statistikk over nynorskbrukere finnes ikke, men tallet blir alminnelig antatt å ligge mellom 10 % og 15 %.

Nynorskens kjerneområde som primærspråk på alle samfunnsområder er det meste av landsbygda og en del tettsteder på Vestlandet pluss fjellbygdene i Nord-Gudbrandsdal, deler av Valdres og Hallingdal, Vest-Telemark og Setesdal. Utenfor dette kjerneområdet står nynorsken sterkest i offisiell språkbruk og i kulturlivet (litteratur, teater, kringkasting, kirke).

De eldste minoritetsspråkene vi kjenner i Norge tilhører den samiske språkfamilien. Samisk har vært talt i landet lengre eller like lenge som norrønt (forløperen til moderne norsk). Samefolkets hjemland, Sápmi er delt mellom fire stater: Norge, Sverige, Finland og Russland. Til den norske delen av Sápmi regner man i dag Finnmark, Troms, Nordland, Trøndelag, og noen områder umiddelbart sør for Trøndelag. I eldre tid ble samisk talt også sør for dette området.

Finnmark og Troms er nordsamisk område med unntak for noen områder i Sør-Varanger der man fra gammelt av har talt skoltesamisk. I Nordland er de tradisjonelle samiske språkene nordsamisk, lulesamisk, sørsamisk, pitesamisk og umesamisk. De to sistnevnte er imidlertid i liten bruk. I Trøndelag og sør for dette er sørsamisk det tradisjonelle samiske språket.

Nordsamisk, det største av de samiske språkene, er i dag også utbredt utenfor det området hvor det opprinnelig ble talt. Det finnes blant annet mange nordsamisktalere i Oslo og omegn.

Fra og med midten av 1800-tallet utførte den norske staten en aktiv fornorskingspolitikk mot samene, som medførte at språket forsvant fra store områder av Sápmi. Skjønt det har foregått en samisk revitalisering av kultur, identitet og språk siden andre halvdel av 1900-tallet, er de samiske språkene fortsatt truet.

I dag har samisk ærskilt vern i Grunnloven, Sameloven og Opplæringsloven. Personer som bruker eller ønsker å lære seg samisk er beskyttet av visse rettigheter som skal sikre dem muligheten til å gjøre dette. Noen av disse rettighetene er gyldige i hele landet, andre er begrenset til samisk språkforvaltningsområde. Dette området består av kommunene Karasjok, Kautokeino, Nesseby, Porsanger og Tana i Finnmark; Kåfjord og Lavangen i Troms; Hattfjelldal og Tysfjord i Nordland; og Snåsa og Røyrvik i Trøndelag. Fylkeskommunene som disse kommunene ligger i, er også omfattet av forvaltningsområdet

På 1600-tallet fant det sted en finsk innvandring til Østerdalen og skogområdene rundt Oslo. Nå er denne finske minoriteten språklig utvisket.

Mer varige spor satte den finske innvandringen til Nord-Norge som tok fatt på 1700-tallet. Finnmark og Nord-Troms hadde en stor befolkning av finske innvandrere og deres etterkommere, ofte kalt kvener. Denne gruppens språk ble imidlertid trengt sterkt tilbake av fornorskingspolitikken i mellomkrigstiden.

Det finnes likevel mange finsktalende i Norge på grunn av nyere innvandring. Kvensk er anerkjent som et eget språk i Norge (2005), og kvenske stedsnavn har fått beskyttelse i stedsnavnloven.

Man regner med at cirka 4000 døve bruker norsk tegnspråk (2017). Det er et uavhengig språk som finnes i to hovedvarianter med basis i de to eldste døveskolene i Oslo og Trondheim.

På 1800-tallet og frem til 1917 ble blandingsspråket russenorsk brukt av norske og russiske fiskere og handelsmenn under pomorhandelen langs kysten av Finnmark og Troms.

I historisk tid har det alltid kommet mange fremmedspråklige innvandrere til Norge, mest fra de andre skandinaviske landene, Tyskland og Storbritannia.

Engelsk er i dag landets viktigste kontaktspråk internasjonalt, fulgt av tysk og fransk. I en særstilling står rom (sigøynere), som innvandret første gang på 1500-tallet; i dag er det noen hundre av dem i Norge. Språket deres, romanes, stammer opprinnelig fra India.

I 1960-årene begynte det å komme innvandrere fra Sør-Europa, Asia, Afrika og Sør-Amerika. De fleste av dem bor i Oslo-området. Fra 1975 har vi offisielt hatt innvandringsstopp, men med mulighet for familiegjenforening. Det er dessuten kommet flyktninger og asylsøkere som i større grad er spredt geografisk, men flertallet også blant dem bor i Oslo. De største av disse gruppene kommer fra eks-Jugoslavia, Pakistan (morsmål panjabi og urdu), Vietnam, Iran (persisk) og Tyrkia (tyrkisk, kurdisk). Mange har også spansk som morsmål (mest chilenere og andre latinamerikanere), det er også en stor polsk minoritet.

  • Almenningen, Olaf med flere (red.): Språk og samfunn gjennom tusen år: Ei norsk språkhistorie, 6. utgave, 2002, Finn boken
  • Johnsen, Egil Børre, red.: Vårt eget språk, 1987, 3 bind, Finn boken
  • Torp, Arne & Lars S. Vikør: Hovuddrag i norsk språkhistorie, 3. utgave, 2003, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.