Kommunevåpen

. begrenset

Plassering

KF-bok. begrenset

Kåfjord, Gáivuotna; kommune i Troms fylke. Egen kommune 1929 ved utskilling fra Lyngen. Kommunen ligger i Nord-Troms, omkring Kåfjorden, en 20 km lang sørøstgående arm av Lyngenfjorden. Fra munningen av fjorden strekker kommunen seg 16 km nordover langs Lyngenfjordens østside og fra Birtavarre ved botnen av fjorden fører Kåfjorddalen 30 km til riksgrensen mot Finland, og fra Samuelsberg lenger ute ved fjordens vestside går Manndalen.

Ved grenseregulering 1992 ble 84 km2 på Lyngenfjordens østside overført fra Lyngen kommune og fordelt mellom Storfjord kommune (40 km2) og Kåfjord kommune (44 km2). Kommunenavnet Kåfjord ble endret til Gáivuotna-Kåfjord 1994, mens samisk og norsk navneform ble likestilt fra 2005.

I sine lavere deler er dalene åpne og relativt flate med bjørkeskog og noe or i liene. Høyere oppe er de bratte og trange. Både dalene og fjorden ligger som revner i høye fjellstrøk, bygd opp av glimmerskifer. På vestsiden av fjorden mellom de to dalene når Isfjellet 1375 moh. Mot riksgrensen består berggrunnen for det meste av gneis og er gjennomgående noe lavere enn nærmere kysten.

Folketallet i Kåfjord var i vekst frem til 1960-årene da kommunens folketall lå på rundt 3300. Siden har folketallet avtatt og var 2220 i 2007. Bosetningen finnes for det meste langs nordre del av Lyngenfjorden og rundt Kåfjorden, samt i de to store dalførene. De største grendene er Manndalen, Birtavarre, Djupvik og tettstedet og administrasjonssenteret Olderdalen (306 innb. 2007). Fra gammelt av var det sjøsamer som holdt til i Kåfjord. På slutten av 1700-tallet begynte finske innvandrere (kvener) å bosette seg i området, og noe senere nordmenn. Flertallet av befolkningen er fortsatt av kystsameopprinnelse.

Basisnæringene er, på tross av sterk tilbakegang, fortsatt fiske og i særlig grad jordbruk. Iblant drives de ennå i kombinasjon, selv om småbruk kombinert med servicenæringer nå er blitt vanlig. Jordbruket drives som husdyrhold, foruten storfe er det et betydelig sauehold, samt noe geitehold i kommunen. Mye av jordbruket finnes i Manndalen. Fisket har gått kraftig tilbake, og de fleste fiskefartøyene er mindre kystbåter; kommunen har forholdsvis lite ilandbrakt fangst, mest torsk. Fiskeriindustri i Djupvik, hvor det også er fiskeoppdrettsanlegg og moderne lakseslakteri. For øvrig finnes noe småindustri.

Kåfjord er en relativt liten kraftkommune, med en gjennomsnittlig årsproduksjon på 340 gigawattimer (GWh) per 2016. Det er ett kraftverk i kommunen: Guolasjåkka kraftverk (i drift fra 1971). Manndalselva er varig vernet.

E 6 slynger seg langs strandkanten gjennom hele kommunen. Fylkesveien opp Manndalen og Kåfjorddalen. Fra Olderdalen går ferge over Lyngenfjorden til Lyngseidet (Rv. 91) som gir korteste vei til Tromsø.

Kåfjord hører til Troms politidistrikt, Nord-Troms tingrett og Hålogaland lagmannsrett.

Kommunen er med i regionrådet Nord-Troms regionråd sammen med KvænangenLyngenNordreisaSkjervøy og Storfjord.

Kåfjord kommune tilsvarer soknet Kåfjord i Nord-Troms prosti (Nord-Hålogaland bispedømme) i Den norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Kåfjord til Senjen og Tromsø fogderi i Tromsø amt.

For statistiske formål er Kåfjord kommune (per 2016) inndelt i tre delområder med til sammen 21 grunnkretser:

  • Manndalen: Øvre Manndalen, Nedre Manndalen, Kjerringdalen, Samuelsberg, Løkvoll, Skardal, Svartskogen, Nordnes
  • Kåfjorddalen: Kåfjorddalen, Skattvoll, Melnes, Birtavarre, Trollvik, Langnes, Guolasj
  • Olderdalen: Storslett, Soleng, Olderdalen, Ysteby, Nordmannvik, Djupvik

Ved Birtavarre ble det 1898–1919 utvunnet kobber med smelteverk ved Ankerlia i Kåfjorddalen. Manndalen er særlig kjent for den særpregede sjøsamiske husflidstradisjonen greneveving. Manndalen var den sørligste bebyggelsen som ble evakuert og brent da tyskerne trakk seg tilbake fra Finnmark og Nord-Troms 1944. I Birtavarre ligger restaurerte fjærabuer (sjøbuer) og en sjøsamisk gård, Holmenes, trolig fra midten av 1800-tallet. På gården finnes spor etter eldre gammetufter. Kystfort fra den annen verdenskrig på Storbakken ved Djupvik.

Kulturfestivalen Riddu Riđđu arrangeres her hvert år (første gang 1991). Festivalen har fra starten av hatt særlig vekt på samisk kultur, men inviterer også kunstnere og artister fra andre urbefolkninger.

Kommunevåpenet (godkjent 1989) har en sølv rokk mot en rød bakgrunn; gjenspeiler husflid og tradisjon.

Navnet Kåfjord er trolig av norrønt Kofafjǫrðr, dannet av kofi, 'kove, lite rom'; 'trangt, innelukket landskap'. Det samiske navnet Gáivuotna består av leddet Gái- med uviss opprinnelse og vuotna, 'fjord'.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

4. januar 2010 skrev Per Kristian Isaksen

Jeg har tidligere fått at Kåfjord betyr "stille, rolig fjord" av et gammelt norsk KOG (kåg). Har denne betydningen noe for seg?

17. februar 2011 svarte Faravid Jordstuga

Jeg har hørt om russiske kart fra 1500-tallet der navnet på Kåfjord var skrevet Kaiwuono. Den gangen ble Birtavarre skrevet med a-endingsordet Pirtawara.

Et sammenligninsgrunnlag fra dagens lys er det kvenske navnet kaivuono mot det kvenske navnet på kvensk institutt: Kainun Institutti. Ser at det moderne finske ordet "kai" kan bety "trolig" på norsk. I så fall kan det hende at "rolig" skyldes en skrivefeil.

Det er rart ingen finner betydningen av de samiske og kvenske navnene og bare utgår fra det norske når man beskriver det som KOGFJORD. Kai (uttales gai) må da ha en mening?

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.