Kommunevåpen

. Begrenset gjenbruk

Plassering

KF-bok. Begrenset gjenbruk

Kåfjord, samisk Gáivuotna, kommune i Troms fylke, i Nord-Troms, omkring Kåfjorden som er en 20 km lang sørøstgående arm av fjorden Lyngen. Fra munningen av Kåfjorden strekker kommunen seg 16 km nordover langs Lyngens østside, og fra Kåfjordbotn (Birtavarre) ved botnen av fjorden fører Kåfjorddalen 30 km sørøstover til riksgrensen mot Finland. Kommunens tredje hoveddel er Manndalen som skjærer seg rundt 20 km sørover fra Samuelsberg og Løkvollen på Kåfjordens sørside.

Kåfjord ble opprettet som egen kommune 1929 ved utskilling fra Lyngen. Kåfjord kommune utgjorde 880 km2 og hadde 2308 innbyggere ved opprettelsen. Kommunen hadde uendrede grenser frem til 1992 da Nordnes-området, et 44 km2 stort område med rundt 30 personer på fjorden Lyngens østside, ble overført fra Lyngen kommune og lagt til Kåfjord.

Kommunenavnet ble 1994 endret til Gáivuotna-Kåfjord (samisk-norsk), senere til Gáivuotna-Kåfjord-Kaivuono (samisk-norsk-kvensk).

Kåfjord grenser mot Lyngen kommune i Lyngen og dens indre del, Storfjorden, i vest, videre til Nordreisa i nordøst, Enontekis (finsk Enontekiö) kommune i Finland i sørøst og Storfjord i sørvest.

I sine lavere deler er dalene åpne og relativt flate med bjørkeskog og noe or i liene. Høyere oppe er dalene bratte og trange. Både dalene og fjorden ligger som revner i høye fjellstrøk, bygd opp av glimmerskifer og fyllitt av kaledonsk opprinnelse (se kaledonske orogenese). Disse har senere vært gjenstand for en betydelig erosjon, ikke minst gjennom istidene. Høyest når fjellene mellom Manndalen og Kåfjorddalen med Isfjellet (1375 moh.) som er kommunens høyeste fjell. Isfjellet har to mindre breer på nordsiden.

I områdene sørøstover mot riksgrensen består berggrunnem for det meste av gneis, granitt og sandstein. Her er fjellene mindre kuperte og gjennomgående noe lavere enn nærmere kysten, stort sett 1000–1200 moh. I dette området når bare Ráisduottarháldi (1361 moh.) på grensen til Nordreisa over 1300 moh.

Fra gammelt av var det sjøsamer som holdt til i Kåfjorddalen og Manndalen. På slutten av 1700-tallet begynte finske innvandrere (kvener) å bosette seg i området, og noe senere nordmenn. Flertallet av befolkningen er fortsatt av kystsameopprinnelse.

Folketallet i Kåfjord var i vekst frem til 1970 da kommunen (etter dagens grenser) nådde 3408 innbyggere. Senere har folketallet stort sett gått tilbake, og i 2017 (2132 innbyggere) hadde kommunen 37 prosent færre innbyggere enn i 1970. I tiårsperioden 2007-17 hadde Kåfjord en nedgang i folketallet på gjennomsnittlig 0,4 prosent årlig. Til sammenligning hadde Troms fylke som helhet en årlig vekst på gjennomsnittlig 0,7 prosent i denne perioden.

Geografisk sett viser bosetningen i kommunen en klar tredeling: østkysten av Lyngen med tettstedet og kommunesenteret Olderdalen (322 innbyggere 2017) og grenda Djupvik lengst nord, samt de nedre delene av de to største dalførene sør i kommunen, Manndalen og Kåfjorddalen. Kåfjordbotn (Birtavarre) er kommunens andre tettsted med 214 innbyggere 2017. I alt har kommunen en tettstedsandel i befolkningen på 25 prosent mot 71 prosent i Troms fylke som helhet (2017).

Basisnæringene er, på tross av sterk tilbakegang, fortsatt fiske og i særlig grad jordbruk. Iblant drives de ennå i kombinasjon, selv om småbruk kombinert med servicenæringer nå er blitt vanlig. Samlet utgjør primærnæringene 13 prosent av arbeidsplassene i kommunen (2016).

Jordbruket drives som husdyrhold, foruten storfe er det et betydelig sauehold, samt noe geitehold i kommunen. Mye av jordbruket finnes i Manndalen. Fisket har gått kraftig tilbake, og de fleste fiskefartøyene er mindre kystbåter. De hjemmehørende fiskerne i Kåfjord ilandførte 2015 fangster til en førstehåndsverdi på 4,9 millioner kroner, men bare omlag 1/3 av dette ble ilandført i kommunen. Det fiskes mest torsk og lignende arter. Det er noe fiskeindustri i Djupvik, hvor det også er fiskeoppdrettsanlegg og moderne lakseslakteri.

For øvrig har kommunen bare noe småindustri, og samlet har næringen bare en prosent av arbeidsplassene i kommunen, 12 prosent inkludert bygge- og anleggsvirksomhet og kraft- og vannforsyning/renovasjon (2106). Kommunen har en turisttrafikk i utvikling.

Kåfjord er en relativt liten kraftkommune, med bare ett utbygd kraftverk, Guolasjåkka i Kåfjordelva, i drift fra 1971. Verket ha en maskininstallasjon på 80 MW og en midlere årsproduksjon på 340 GWh.; fallhøyden er 719 meter. Manndalselva er varig vernet.

Av kommunens bosatte yrkestakere har 35 prosent arbeid utenfor kommunen (2015), i alt 11 prosent i nabokommunene i Nord-Troms og 13 prosent i Tromsø.

E 6 slynger seg langs fjorden fra sør til nord gjennom hele kommunen. Fra denne fører fylkesveier opp Manndalen (Fv. 331 og Fv. 332) og Kåfjorddalen (Fv. 333). Fra Olderdalen går bilferge over Lyngen til Lyngseidet (Rv. 91); denne gir korteste vei fra Nord-Troms til Tromsø.

Kåfjord hører til Troms politidistrikt, Troms tingrett og Hålogaland lagmannsrett.

Kommunen er med i regionrådet Nord-Troms regionråd sammen med Kvænangen, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord.

Kåfjord kommune tilsvarer soknet Kåfjord i Nord-Troms prosti (Nord-Hålogaland bispedømme) i Den norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Kåfjord til Senjen og Tromsø fogderi i Tromsø amt.

For statistiske formål er Kåfjord kommune (per 2016) inndelt i tre delområder med til sammen 21 grunnkretser:

  • Manndalen: Øvre Manndalen, Nedre Manndalen, Kjerringdalen, Samuelsberg, Løkvoll, Skardal, Svartskogen, Nordnes
  • Kåfjorddalen: Kåfjorddalen, Skattvoll, Melnes, Birtavarre, Trollvik, Langnes, Guolasj
  • Olderdalen: Storslett, Soleng, Olderdalen, Ysteby, Nordmannvik, Djupvik

Ved Birtavarre ble det 1898–1919 utvunnet kobber med smelteverk ved Ankerlia i Kåfjorddalen. I Kåfjordbotn ligger restaurerte fjærabuer (sjøbuer) og en sjøsamisk gård, Holmenes, trolig fra midten av 1800-tallet, se Holmenes Sjøsamiske gård. På gården finnes spor etter eldre gammetufter.

Det ligger et kystfort fra den annen verdenskrig på Storbakken ved Djupvik, på Lyngens østside, lengst nord i kommunen. Manndalen var den sørligste bebyggelsen som ble evakuert og brent da tyskerne trakk seg tilbake fra Finnmark og Nord-Troms 1944.

Manndalen er kjent for sine sjøsamiske husflidstradisjoner, særlig for den særpregede grenevevingen. Siden 1991 arrangeres den årlige, samiske kulturfestivalen Riddu Riđđu. Festivalen har fra starten av hatt særlig vekt på samisk kultur, men inviterer også kunstnere og artister fra andre urbefolkninger.

Kommunevåpenet (godkjent 1989) har en sølv rokk mot en rød bakgrunn; gjenspeiler husflid og tradisjon.

Navnet Kåfjord er trolig av norrønt Kofafjǫrðr, dannet av kofi, ‘kove, lite rom‘ her brukt om et ’trangt, innelukket landskap’. Det samiske navnet Gáivuotna består av førsteleddet Gái- som har uviss tolking, og vuotna, ‘fjord’.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

4. januar 2010 skrev Per Kristian Isaksen

Jeg har tidligere fått at Kåfjord betyr "stille, rolig fjord" av et gammelt norsk KOG (kåg). Har denne betydningen noe for seg?

17. februar 2011 svarte Faravid Jordstuga

Jeg har hørt om russiske kart fra 1500-tallet der navnet på Kåfjord var skrevet Kaiwuono. Den gangen ble Birtavarre skrevet med a-endingsordet Pirtawara.

Et sammenligninsgrunnlag fra dagens lys er det kvenske navnet kaivuono mot det kvenske navnet på kvensk institutt: Kainun Institutti. Ser at det moderne finske ordet "kai" kan bety "trolig" på norsk. I så fall kan det hende at "rolig" skyldes en skrivefeil.

Det er rart ingen finner betydningen av de samiske og kvenske navnene og bare utgår fra det norske når man beskriver det som KOGFJORD. Kai (uttales gai) må da ha en mening?

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.