Rom er en etnisk gruppe som tidligere ble betegnet som sigøynere. I andre land brukes som regel betegnelsen roma (flertallsformen av rom). Stavemåten rrom benyttes også.

I de senere år blir også betegnelsen romfolk brukt, særlig om migrantene fra Romania. Dette er ikke en offisiell betegnelse, og har trolig oppstått fordi fordi «rom» samsvarer dårlig med norsk bøyningsmønster. NRKs flerkulturelle ordliste anbefaler å  bruke flertallsformene "romer" og "romene" i stedet for "romfolk".

Betegnelsen rom brukes på varierende måte, dels i snever forstand om grupper som benytter rom som egenbetegnelse (hovedsakelig fra Øst-Europa), og dels i videre forstand om grupper i Vest-Europa som har røtter tilbake til innvandringene til Vest-Europa på 1400-tallet, men som ikke bruker rom som egenbetegnelse. Dette gjelder for eksempel sinti (Mellom-Europa), kaale (Finland) og romanichal (Storbritannia).

Majoritetsbefolkningen i de forskjellige europeiske landa har tradisjonelt brukt varianter av sigøynerbetegnelsen (ziegeuner, tzigan og lignende) eller betegnelser som gypsy og gitano, som er avledet av egypter. Mange rom oppfatter disse betegnelsene som sterkt nedsettende, mens andre innen gruppa selv bruker slike betegnelser både som egenbetegnelse, og i kommunikasjon med majoritetssamfunnet.

Rom ble i 1998 anerkjent som en nasjonal minoritet i Norge.

Det finnes ingen sikre tall for hvor mange personer som selv regner seg som rom. Ifølge anslag fra Europarådet bor det ti til tolv millioner rom i Europa (Liégeois 2007, oppdatert statistisk oversikt Europarådet 2009)

Rom utgjør Europas største minoritetsgruppe. De største konsentrasjonene av rom finner vi i Sentral-Europa og på Balkan. I Romania regner man med en rom-befolkning på over en million. Det fins også store grupper i Russland, og på den iberiske halvøy

I Amerika regner man med en rom-befolkning på over to millioner. Blant rom-befolkningen i Australia nedstammer mange fra personer som ble deportert av britene. I Norge regner man med et antall på 500-700 rom med norsk statsborgerskap (Arbeids- og inkluderingsdepartementet 2009).

8. april er valgt som nasjonaldag for rom. Denne dagen markeres nå over hele verden. Det internasjonale romflagget brukes som symbol av mange organisasjoner. Motivet er et vognhjul.

Østeuropeiske rom er inndelt i en form for klaner som opprinnelig var yrkesgrupperinger. På romanés er betegnelsen natsyia, 'nasjoner'. Blant de største klanene som etter 1860 også er utbredt i Vest-Europa, er kalderash, fra det rumenske ordet for kobbersmed, og lovari, som tradisjonelt var hestehandlere. En annen og mindre gruppe som også kom til Vest-Europa, er ursari, bjørnetemmere, fra det rumenske ordet for bjørn, urs.

Tradisjonelle næringer har vært knyttet til musikk, handels- og håndverksarbeid. Engelske gypsies har også en tradisjon for å drive innhøstningsarbeid i jordbruket. Med utviklingen av nye teknologiske og markedsmessige forhold har mange tatt opp nye yrker som for eksempel asfaltleggere, taktekkere, bruktbil- og skraphandlere. Den gamle tradisjonen med spådomskunst blir også holdt i hevd. Et gjennomgående trekk er satsing på yrker som selvstendig næringsdrivende og en fleksibel tilpasning til skiftende markedsforhold.

En betydelig andel arbeider i kultursektoren som musikere, sirkusartister og skuespillere. Spesielt i Øst-Europa, hvor de fleste er bofaste, er gruppen representert innenfor et bredt yrkesmessig spekter, også akademiske yrker. Innen romaniforskningen har flere fremtredende forskere selv rom-bakgrunn, for eksempel lingvisten Ian Hancock.

Rom omfatter både katolikker, protestanter, ortodokse og muslimer. Hovedregelen har vært at folket følger bostedslandets religion. I de senere årene har pinsebevegelsen vunnet mange tilhengere blant rom.

I Norden har det vært vanlig å bruke betegnelsen romanés om språket rom snakker for å skille dette språket fra norsk og svensk romani (se romanifolk). I engelskspråklig litteratur kalles begge språk romani. Romanés er et indoiransk språk og utgjør sammen med språk som hindi, urdu, panjabi og de iranske språkene en gren av den indoeuropeiske språkfamilien.

Romanés inneholder en rekke lånord fra blant annet iranske språk, armensk, gresk, rumensk, ungarsk og slaviske språk. Lånordene gir en god indikasjon på folkegruppens vandringer vestover og nordover. En mengde greske lånord tyder på lange opphold i gresktalende områder og tett kontakt med majoritetsbefolkningen. Slaviske, ungarske og rumenske ord og en syntaks som ligner balkanspråkenes, viser at Balkan gjennom århundrer har tjent som utgangspunkt for romfolkets utbredelse til Nord- og Vest-Europa og derfra til Amerika og Australia.

Språkets indiske opprinnelse ble først antydet i 1770-årene. Den tyske språkforskeren Jacob Rüdiger publiserte i 1782 en artikkel som påviste sentrale fellestrekk med hindi/urdu både i ordforråd og grammatikalsk struktur. Teorien ble allment spredt gjennom Heinrich Grellmanns bok Die Zigeuner, som kom ut i 1783 og ble oversatt til en rekke europeiske språk.

Romanés er splittet opp i en rekke dialekter. Det har vært arbeidet med å utvikle et felles standardisert skriftspråk, men dette prosjektet er omstridt. Bruken av romanés i skjønnlitteratur, tidsskrifter og lignende er økende. Skoleundervisningen for barn med romanés som førstespråk er generelt mangelfull, men kravet om romanés-undervisning i grunnskolen begynner å få gjennomslag i en del land. I dag gis det undervisning i romanés ved flere europeiske universiteter, blant annet i Paris, Praha, Bucureşti og Manchester.

Det finnes også flere grupper som regnes som rom, men som ikke snakker romanés. Det gjelder blant annet øst-europeiske grupper som kaller seg boyash eller rudari. Andre grupper snakker språk som blir klassifisert som para-romani-språk – en form for blandingsspråk hvor mye av ordforrådet stammer fra romanés, mens grammatikk og syntaks er hentet fra bostedslandet. Eksempler på slike språk er blant annet scandiromani (språket til romanifolk i Norden), anglo-romani som snakkes av britiske romanichals (gypsies), Calo som snakkes i Spania, erromintxela i Baskerland og romano-serbisk.

Kulturelle særtrekk varierer fra gruppe til gruppe og fra land til land. Det finnes ikke én enhetlig og universell rom-kultur. Tradisjoner og skikker er forskjellige. Det finnes grupper som baserer seg på en omvandrende livsform, grupper som bare reiser i perioder og grupper som har vært bofaste i århundrer. Rom finnes både i byer og i landdistrikter.

Felles for gruppa er en sterk identitetsmarkering som skiller dem fra majoritetsbefolkningen.

Romanés var lenge bare et muntlig språk. Det finnes en rik tradisjon av ballader, viser og muntlige overleveringer av fortellinger og eventyr, men få forfattere har til nå skrevet på romanés. Blant kjente forfattere kan nevnes Matéo Maximoff (1917–1999), som skrev på fransk. I tillegg til en stor skjønnlitterær produksjon har han oversatt Bibelen til romanés.

Lyrikeren Rajco Djuric (f. 1947) har skrevet både på romanés og serbokroatisk og er oversatt til mange språk. Bronislawa Wajs (1910–1987), også kjent som Papusza, skrev dikt på romanés hvor hun skildret perioden da hun skjulte seg i skogene i Polen på flukt fra nazistene. I Sverige har Katerina Taikon (1932–1995) utgitt en rekke barne- og ungdomsbøker. Hun skrev på svensk, men noen av bøkene er oversatt til romanés av forfatteren og musikeren Hans Caldaras.

Romfolket har gitt viktige bidrag til europeisk musikk og fostret mange kjente musikere. De tradisjonelle instrumentene har vært gitar, lutt, fiolin og cello og slaginstrumenter som cymbaler og trommer.

Spansk flamencomusikk og dans antas å ha oppstått som en kombinasjon av romani, maurisk og andalusisk tradisjon. Mange fremragende flamencoutøvere er rom. Flere store komponister, blant annet Franz Liszt, er påvirket av ungarsk rom-musikk. Liszts Ungarsk rapsodi la grunnen for den store interessen for ungarsk sigøynermusikk i Vest-Europa.

Jazzgitaristen Django Reinhardt (1910–1953) er blant de aller mest kjente musikkutøverne.

Perioden fra slutten av 1960-årene har vært preget av at rom har organisert seg i interessegrupper, både nasjonalt og på tvers av landegrensene. Den første verdenskongressen for rom ble holdt i 1971. Her møtte delegater fra 14 land. På den sjette verdenskongressen i 2004 deltok utsendinger fra 39 land. Den hittil siste verdenskongressen (den åttende) ble holdt i 2013.

En permanent internasjonal organisasjon for rom, International Romani Union, ble stiftet i 1978. Organisasjonen har observatørstatus i FN og OSSE. På europeisk nivå finner vi blant annet ERRC (The European Roma Rights Center), som spesielt følger opp menneskerettighetsspørsmål.

ERT (The European Roma and Travellers Forum) ble dannet i 2004. Organisasjonen samarbeider nært med Europarådet og har et eget sekretariat i Strasbourg.

Juan de Dios Ramírez Heredia ble den første rom i Europaparlamentet. Han satt som innvalgt fra Spania fra 1986 til 1999. I 2005 ble den ungarske antropologen Livia Jaroka valgt inn i Europaparlamentet som første kvinnelige representant med rom-bakgrunn. I 2014 ble en svensk rom, Soraya Post, valgt som medlem av Europaparlamentet. Damian Draghici ble innvalgt fra Romania for samme periode.

Perioden 2005-2015 ble proklamert som det internasjonale rom tiåret (Decade of Roma inclusion). Det ble inngått et samarbeid mellom 12 europeiske land med store rombefolkninger. Målet var å bekjempe diskriminering og minske fattigdomsgapet mellom rom og majoritetsbefolkningen. Landene forpliktet seg til å utarbeide lokale handlingsplaner. I 2015 ble det oppsummert at målene langt fra var nådd. Arbeidet skal videreføres i regi av EU gjennom EU Framework for National Roma Integration Strategies som ble etablert i 2011. Norge bidrar med finansiering gjennom EØS-midler.

I 2015 pågår det arbeid med å etablere et europeisk rom-institutt (European Roma institute ERI) etter initiativ fra Europarådet, stiftelsen Open Society Foundations (OSF) og en rekke rom-organisasjoner. Instituttet skal spre kunnskap om roms kultur og historie, arbeide mot diskriminering, og fremme samarbeid mellom rom og ikke-rom.

I 1997 ble Thoralf Raftos minnepris for menneskerettigheter tildelt verdens rombefolkning.

Folkegruppa rom har sin opprinnelse i India. Det er uavklart når utvandringen fra India fant sted. Anslagene har variert fra et startpunkt på 200-tallet til ca år 1000. De forskjellige utvandringsteoriene har fram til nå nesten utelukkende vært basert på lingvistiske undersøkelser. I de seinere åra har det imidlertid også kommet vesentlige bidrag fra genetisk forskning.

Med utgangspunkt i de seineste genetiske forskningsresultatene er det nå vanlig å anslå at grupper av rom forlot India på 500-tallet. På grunnlag av lingvistiske undersøkelser regner man med en vandringsrute over Iran og Armenia med et langt opphold i det bysantinske riket. Vi har ikke helt sikre opplysninger om den første ankomsten til Europa, men fra 1300-tallet har vi kilder som forteller om rom både i Serbia og i Romania.

I fyrstedømmene Valakia og Moldavia i det nåværende Romania ble rom holdt som slaver fra 1300-tallet og helt fram til midten av 1800-tallet. Noen var statsslaver, i tillegg var klostrene og store private jordeiere (bojarene) slaveeiere. Dette slaveholdet liknet dels på slaveriet i de amerikanske sørstatene med husslaver og jordbruksslaver.

Husslavene kunne være tjenestefolk eller jobbe som håndverkere, ofte smeder, på de store jordbrukseiendommene. Jordbruksslavene jobbet ute på åkrene. En del ble også satt til å arbeide i saltminer og andre former for gruvevirksomhet. Disse slavene ble brutalt behandlet. De ble kjøpt og solgt på store slaveauksjoner lik dem vi kjenner fra Amerika, piskestraffer var vanlig.

Men det fantes også en annen kategori av rom-slaver. De levde et omreisende liv basert på handel og håndverk, og betalte en årlig avgift til eieren. Dette gjaldt alle statsslavene og også en del av slavene som ble eid av klostre og bojarer. Denne slavegruppa hadde naturlig nok en mye friere stilling enn hus- og åkerslavene.

På begynnelsen av 1400-tallet gikk det en folkevandringsbølge fra Balkan-området via Sentral-Europa mot vest og sør. I 1420-årene dukket det opp følger av rom i Frankrike, Italia, Nederlandene og Tyskland.

I begynnelsen ble de godt mottatt, ikke minst fordi gruppene var ledet av menn som kalte seg hertug, greve o.l. De fremstilte seg som pilegrimer og kunne vise frem «beskyttelsesbrev», i mange tilfeller ekte, fra paven, keiseren eller andre fyrster. En del fortalte at de kom fra «Lille-Egypt» (jfr. eng. gypsies, sp. gitanos, 'egyptere'), og var blitt fordrevet derfra for sin kristne tros skyld. Nå var de på botsvandring fordi forfedrene deres en kort tid hadde latt seg tvinge til å anta islam. Dette vant tiltro i landene de kom til.

Den eldste kilden som forteller om rom i Norden, er fra 1505. I et brev fra den skotske kongen til kong Hans av Danmark og Norge ble det bedt om at et pilegrimsfølge ledet av Antonius Gagimo fra Lille-Egypt måtte bli tatt godt imot i Danmark. I 1512 omtales et følge av «tattere» i Stockholms byprotokoll. De var ledet av Greve Antonius og kom fra Lille-Egypten. Trolig er det samme følget det er tale om i begge tilfeller.

Fra 1540 har vi en engelsk kilde som forteller om rom som har blitt utvist fra England og sendt med skip til Norge.

Mot slutten av 1400-tallet slo nysgjerrigheten og velviljen om til mistro og hat. Rom-folket ble i økende grad karakterisert som et plagsomt og farlig fremmedelement, skyldige i kjetteri, svartekunst og all slags kriminalitet. De ble også mistenkt for å være tyrkiske spioner.

Den første kilden som forteller om lovgivning rettet mot rom, er fra Luzern i 1471. Der ble det vedtatt et forbud mot å gi rom husly eller mat. I 1498 ble de utvist fra det tysk-romerske keiserriket. De som ikke fulgte påbudet, skulle regnes som fredløse og drepes. Begrunnelsen var at de var spioner for tyrkerne. På 1500-tallet innførte så å si alle vesteuropeiske land anti-rom-lovgivning, med stadig strengere lover og forordninger som jaget folket på en endeløs flukt fra henrettelse og lemlesting, piskestraff og slaveri.

Forfølgelsene vedvarte med uforminsket styrke gjennom hele 1500- og 1600-tallet. Men til tross for utvisningsvedtak og dødsdommer forteller kildene stadig om grupper av rom over hele Vest-Europa. Mangfoldet av europeiske småstater, hver især med et temmelig uoversiktlig og lite effektivt embetsverk, må ha gjort det mulig å finne smutthull for overlevelse. Større grupper slo seg ned i grenseområder hvor det var lettere å omgå myndighetene.

I enkelte tilfeller gav myndighetene romfolket valget mellom utvisning og fast bosetting. Dette skjedde for eksempel i Spania i 1619. Fra midten av 1700-tallet erstattet flere europeiske land politikken med utvisninger, dødsstraff og forfølgelse med en hardhendt assimileringspolitikk.

Maria Theresia av Østerrike-Ungarn førte fra 1758 en politikk som tok sikte på bosetting og assimilasjon. Hun utstedte forbud mot å bo i telt, snakke romanés og gifte seg med andre rom. Den tradisjonelle sigøynerbetegnelsen skulle skiftes ut med «nye ungarere». Det ble forbudt for romfolket å eie hest og vogn, og de kunne bare forlate bosettingslandsbyen etter særskilt tillatelse. Alle barn over fem år skulle tas fra foreldrene og sendes til oppfostring hos bondefamilier. Maria Theresias sønn og etterfølger, Josef 2, videreførte denne politikken med en serie enda strengere tiltak. Forordningene møtte sterk motstand fra romfolkets side og viste seg vanskelig å gjennomføre i mange distrikter.

Fredrik 2 av Preussen eksperimenterte med liknende tiltak. I 1775 opprettet han en form for forbedringsanstalt, kalt sigøynerlandsbyen, i Friedrichslohra i Sachsen.

I Spania ble bruken av ordet gitano (den spanske betegnelsen for rom) og gitanoenes klesdrakt og språk forbudt i 1772. Det ble bestemt at gitanoer som ikke bosatte seg fast, skulle bli fratatt barna sine. Flere yrkesmuligheter ble åpnet for gitanoer, men det ble forbudt for dem å drive typiske gitano-yrker som kastrering av muldyr, markedshandel og vertshusdrift.

Portugal var det første landet som brukte deportasjoner av rombefolkningen som virkemiddel. I 1538 ble grupper av rom som var født i Portugal, deportert til Afrika. Noe senere ble Brasil det vanligste deportasjonslandet. Deportasjoner til de portugisiske besittelsene i India forekom også.

I England var deportasjoner av landstrykere, tiggere og småforbrytere vanlig praksis fra 1600-tallet, først til koloniene i Amerika, senere til Australia. Blant de deporterte var det mange «gypsies».

Omkring 1860 utvandret et betydelig antall rom fra Øst-Europa til Vest-Europa. Et anslag har vært at det dreide seg om ca 200 000 personer. Denne nye vandringen vestover er dels blitt forklart ved opphevelsen av slaveriet i Moldavia i 1855 og i Valakia i 1856. Før dette tidspunktet ble en million av rombefolkningen i disse områdene holdt som slaver.

Til Vest-Europa kom det imidlertid ikke bare rom fra Moldavia og Valakia, men også fra andre deler av Øst-Europa. Forklaringen kan altså ikke bare være opphevelsen av slaveriet. En annen viktig faktor var trolig at de fleste europeiske land på dette tidspunktet lettet på sin innvandringskontroll og i mange tilfeller avskaffet enhver form for innvandringsrestriksjoner. Bedre kommunikasjon med utbygging av veier og jernbane har nok også spilt inn.

Møtet mellom den eldre og mer assimilerte rombefolkningen i Nord- og Vest-Europa og de nye innvandrerne østfra førte til kulturkonflikter. Etterkommerne etter de første rom-innvandrerne på 1400-tallet bestod av mange forskjellige grupper som kulturelt var preget av området hvor de hadde oppholdt seg i 300–400 år. Språklig hadde de to gruppene også utviklet seg forskjellig. I de fleste deler av Vest-Europa hadde det foregått en sterkere språklig assimilering enn i Øst-Europa. Vokabularet hadde klare fellestrekk, men de grammatikalske endringene var så betydelige at det ikke var enkelt for gruppene å forstå hverandre.

En av virkningene av den nye innvandringen var en tilstramming av politikken, som rammet både de etablerte gruppene og de nyankomne. Det ble inngått en rekke mellomstatlige avtaler for å bekjempe «sigøynerplagen». Europeiske innvandringsregler ble etter en svært liberal periode fra midten av 1800-tallet gradvis strammet til. Lovgivning rettet mot omstreifere generelt slo spesielt hardt ut både for etablerte romfolkene og for nyinnvandrerne.

Allerede før nazistene kom til makten i Tyskland, hadde landet svært strenge lover rettet mot omreisende folk. I 1935 ble både roma (innvandret fra Øst-Europa i andre halvdel av 1800-tallet) og sinti (etterkommere etter 1400-tallsinnvandrerne) fratatt statsborgerlige rettigheter. Med Nürnberglovene ble ekteskap og seksuelt samkvem mellom tyskere og sinti og roma erklært ulovlig. Interneringsleire ble etablert allerede i 1934.

I 1938 ble de første roma og sinti deportert til konsentrasjonsleirene Buchenwald og Sachsenhausen. I 1940 ble nær tre tusen roma og sinti deportert til tvangsarbeid Polen. I februar 1943 startet en større arrestasjonsbølge med deportasjon til Auschwitz. I Auschwitz ble det drevet omfattende medisinske eksperimenter med fangene, blant annet utprøving av steriliseringsteknikker. Etter hvert fikk nesten alle større konsentrasjonsleire egne «sigøynerleire».

I Frankrike ble det opprettet 27 interneringsleire drevet av fransk politi, men bare et fåtall ble videresendt fra disse leirene til konsentrasjonsleirene i Tyskland og Polen. Fra Ungarn ble 30 000 rom deportert til tyske leire i 1944. Bare ca 1/10 av disse overlevde.

Anslagene på hvor mange rom som døde i utryddelsesleirene varierer sterkt – fra 200 000 til minimum 500 000. I Auschwitz ble nærmere 3 000 rom gasset i hjel i én enkelt operasjon natt til 3.august 1944 – denne operasjonen fikk navnet Zigeunernacht (Sigøynernatten).

Et høyt antall rom ble likvidert ved skyting av tyske spesialstyrker i Sovjetunionen, Polen og på Balkan.

I etterkrigstiden ble overlevende fra fangeleirene i mange tilfeller utestengt fra erstatningsordningene som gjaldt for andre konsentrasjonsleirfanger.

I Sovjetunionen ble rombefolkningen anerkjent som en nasjonal minoritet. Dette bidrog i startfasen til en kulturell blomstring. Tidsskriftet Romani Zorya (Romani morgengry) kom ut fra 1929. I 1931 ble et eget teater, Teatr Romen i Moskva, opprettet. Politikken fikk imidlertid etter hvert mer preg av assimilering og tvangsbosetting på linje med den politikken som ble ført i resten av Europa.

Det samme doble bildet preget de nye kommunistiske landene i Øst-Europa etter 1945. Diskriminering fra majoritetsbefolkningens side ble til en viss grad holdt i sjakk, men bosettingspolitikken var svært hardhendt.

Etter jernteppets fall fulgte en bølge av åpenlys diskriminering og aggresjon fra majoritetsbefolkningen. Dette har resultert i en ny innvandringsbølge til Vest-Europa. Immigrasjonsmyndighetene i de vesteuropeiske landene, inkludert Norge, har avvist disse gruppene og ikke villet godkjenne dem som flyktninger.

Majoritetssamfunnet har gjennom tidene karakterisert rom ved hjelp av en rekke stereotypier, noen romantiserende og andre sterkt nedsettende. Slike stereotypier er i høy grad virksomme også i dag, som for eksempel oppfatningene om en medfødt «vandrelyst/vandretrang» og tyvaktighet.

Den spesielle formen for rasisme som rammer rom har blitt kalt anti-ziganisme. I engelskspråklige land har begrepet «anti-gypsyism» blitt brukt. Europarådet definerer begrepet på følgende måte: En særegen form for rasisme, en ideologi basert på ideer om rasemessig overlegenhet, en form for dehumanisering og institusjonell rasisme med røtter i historisk diskriminering. Uttrykksformene er blant annet vold, hatefullt språk, utbytting, stigmatisering og diskriminering i groveste forstand.

I Sverige har regjeringen opprettet en egen komité, Kommissionen mot antiziganism, for å bekjempe slike overgrep.

  • Arbeids- og inkluderingsepartementet (2009). Handlingsplan for å bedre levekårene for rom i Oslo. Rapporten i fulltekst
  • Achim, Viorel, 2005, The Roma in Romanian History
  • Engebrigstsen, Ada, 2007. Exploring Gypsiness, Berghahn Books.
  • Fraser, Angus, 1992. The Gypsies
  • Kenrick, Donald, 1998. Historical Dictionary of the Gypsies (Romanies)
  • Kenrick, Donald og Grattan Puxton, 2009, Gypsies under the Swastika,
  • Lidén, Hilde og Ada Engebrigtsen (2011). Norske rom. Hl-senteret, publisert 19. oktober 2011. Artikkelen i fulltekst
  • Liégeois, Jean-Pierre, 2007. Roma in Europe
  • Matras, Yaron, 2014, I met Lucky People. The Story of the Romany Gypsies
  • Mayall, David, 2004. Gypsy Identities 1500-2000. From Egipcyans and Moon-men to the Ethnic Romany, London and New York
  • Pulma, Panu (red) 2015. De finska romernas historia från svenska tiden till 2000-talet.
  • Taylor, Becky, 2014, Another Darkness, Another Dawn: A History of Gypsies, Roma and Travellers
  • Thurfjell, David, 2013. Faith and revivalism in a Nordic Romani community, I.B.Tauris & Co Ltd.
  • Willems, Wim, 1997. In Search of the True Gypsy, London.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

21. november 2012 skrev Fritz Rosendahl

Jag tyckar att Anne Minken skall läsa den Svenska Erikskrönikan från ca 1320 och att hon läser kung Birgers ”Vagorum dictorum sculara från 1303 vart han vill fördriva skojare och vandringsfolket i sverige

21. november 2012 skrev Anne Minken

Kjære Fritz Rosendahl.

Jeg har lest både utdraget fra Erikskrönikan som du sikter til og Kong Birgers forordning mot vandringsfolk fra 1303. Begge deler er interessante dokumenter. Men de gir ikke grunnlag for å hevde at de vandringsfolkene som seinere ble kalt for ”tattare, zigenare eller skoijare” kom til Sverige før 1512.

Kong Birgers forordning gir i første rekke opplysninger om at det fantes vandringsfolk i Sverige før innvandringen i 1512. Vi får ikke vite noe om hvem disse gruppene var eller om de reiste i familiefølger. Henvisningen til dem som ”tattare” eller ”skoijare” stammer fra en utgave av forordningen som ble trykket på 1600-tallet.

Erikskrönikan ble skrevet i begynnelsen av 1300-tallet (trolig 1325-1330). Her beskrives hertug Magnus (seinere kong Magnus Ladulås 1275-1290) som ”nokot swart ok magher”, og derfor kalte dronningen ham ”ketlaböter”eller kjeleflikker. Omreisende kjeleflikkere er kjent fra Vest-Europa lenge før sigøynerinnvandringen på 1400-tallet. Disse gruppene ble ofte forstått som etniske grupper og beskrevet som ”fremmede”. Kilder fra det tysktalende området fra 1400- og 1500-tallet tyder på at de ble oppfattet som en annen gruppe enn ”sigøynerne”.



Det vi i første rekke kan konkludere med både ut fra Erikskrönikan og kong Birgers forordning var at det fantes omvandrende grupper i Sverige før 1512. Det er sannsynlig at noen fra disse gruppene kan ha slått seg sammen med nyankomne romanifolk, og at gruppene som nå kaller seg reisende, dermed har forfedre både blant rom og blant andre omvandrende grupper . Men vi har ikke kilder som kan si dette med noenlunde sikkerhet, så foreløpig er det bare en gjetning.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.