Romanifolket, også kalt tatere, er en av Norges fem nasjonale minoriteter.

Romanifolk benytter flere forskjellige egenbetegnelser. «Reisende» brukes som gruppebetegnelse av hele gruppa, mens gruppenavnet «tater» er omstridt. Det dreier seg nok opprinnelig om et eksonym (et gruppenavn som storsamfunnet brukte), men kilder så langt tilbake som til 1600-tallet viser at «tater» også har blitt brukt som egenbetegnelse.

I dag foretrekker deler av gruppa å kalle seg for tatere, mens andre oppfatter taterbetegnelsen som nedsettende og stigmatiserende. Andre endonym (egenbetegnelser) er tavring, vandring (vandriar), romano eller rommano og romani manus. Fra storsamfunnets side har nedsettende termer som blant annet fant og splint ofte blitt brukt. Særlig fra slutten av 1800-tallet til 1980-tallet ble begrepet omstreifer brukt om folket fra myndighetenes side.

Det finnes ingen sikre tall for hvor mange som regner seg som en del av romanifolket i Norge i dag. I stortingsmelding nr. 15 (2000–2001) ble antallet anslått til noen tusen. Fra romanifolkets egne organisasjoner er så høye tall som mellom ti og tretti tusen nevnt. Det nyeste anslaget som er lagt fram av Europarådets kommissær for menneskerettigheter, er mellom 4000 og 10 000.

Norsk er i dag hovedspråket for romanifolket. Men norsk romani eller rotipa er fortsatt et levende språk blant mange i gruppa.

Norsk romani er et språk som er beslektet med romanés i vokabular men har norske/skandinaviske bøyningsformer og setningsbygning. Språkforskere betegner ofte blandingsspråk av denne typen som pararomani språk. Det finnes en rekke slike språk. I tillegg til scandoromani som brukes som en samlebetegnelse for norsk og svensk romani, finner vi blant annet angloromani på de britiske øyer, calo og erromintxela (spansk og baskisk romani) og romano-serbisk.

Rodi er et blandingsspråk basert på norsk, men med et ordtilfang fra romani og tysk. Rodi ble studert av språkforskeren Ragnvald Iversen i 1940-åra. Han regnet rodi som et eget språk, klart atskilt fra norsk romani og med færre fellestrekk med romanés. Språket ble særlig brukt av reisende på Sør- og Vestlandet.

Språkforskning og tidlig migrasjonshistorie peker mot at romanifolket/taterne har et felles indisk opphav med rom. Men opprinnelsen har vært omstridt både blant forskere og innenfor gruppa selv. I hovedsak dreier det seg om to forklaringsmodeller, en innvandringshistorisk og en sosialhistorisk.

Den innvandringshistoriske forklaringsmodellen knytter romanifolket til folkegruppa rom. Innvandring til Norden er kildebelagt fra 1500-tallet. I de nordiske landene ble disse innvandrerne betegnet som tatere eller tartarer. Den samme betegnelsen ble også brukt i Nord-Tyskland, lenger sør i det tysktalende området ble de innvandrende gruppene som regel kalt sigøynere.

Den sosialhistoriske forklaringsmodellen hevder at romanifolket har en rent innenlandsk eller nordisk opprinnelse. Her blir gruppa forklart som etterkommere etter grupper av mennesker som på ulike måter ble utstøtt av bondesamfunnet og tok opp en livsform basert på vandring. Det dreier seg blant annet om personer som praktiserte yrker som ble karakterisert som uærlige, for eksempel ulike typer renovasjonsarbeid, flåing av døde dyr og lignende. I denne forklaringsmodellen regner en med at det må ha vært en viss kontakt med grupper av rom blant annet på grunn av det sterke innslaget av ord fra romanés i norsk og svensk romani.

I Norge ble den innvandringshistoriske forklaringsmodellen først lagt fram av samfunnsforskeren Eilert Sundt. I boka Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge (1850) hevdet Sundt at fantefolket bestod av to grupper, storvandringer som hadde samme opprinnelse som sigøynerne og småvandringer eller skøyere som stort sett hadde norsk opprinnelse med noe innblanding fra utenlandske omstreifere. Sundts inndeling ble blant annet bygget på gruppenes språk. Storvandringenes språk romani lå svært nær sigøynernes språk, mente Sundt. Småvandringenes språk rodi hadde sterke fellestrekk med det danske rotvelsk eller det tyske rotwelsch, som mange lingvister mener er et konstruert hemmelig språk.

Den viktigste norske talsmannen for den sosialhistoriske forklaringsmodellen var fengselslæreren og presten Kaspar Flekstad (1888–1972). I boka Omstreifere og sigøynere : Studier over fantefolkets opprinnelse (1949) hevdet han at romanifolket har en rent innenlandsk eller nordisk opprinnelse. Flekstad mente at han kunne dokumentere romanifolkets norske opprinnelse ved hjelp av slektsgranskning, men arbeidet hans har store metodiske svakheter og slektstavlene han satte opp går ikke lenger tilbake enn til seint 1700-tall. Den polsk-svenske sosiologen Adam Heymowski (1926–1995) som også arbeidet med slektstavler, kom til samme konklusjon som Flekstad.

Både Flekstad og Heymowskis syn fikk betydelig gjennomslag, i Sverige var Heymowskis konklusjoner nærmest enerådende i mange år. I Norge var synet noe mer delt trolig på grunn av Eilert Sundts sterke stilling innen norsk samfunnsvitenskap.

I de seinere åra har den innvandringshistoriske forklaringsmodellen vunnet fram på bakgrunn av nye kildestudier og lingvistisk forskning. I en doktoravhandling fra 2009 har historikeren Anne Minken gjennomgått argumentene og sett nærmere på Flekstads og Heymowskis kilder og argumentasjon. Hun har konkludert med at gruppa romanifolk (reisende, tatere) har røtter tilbake til den første innvandringen av rom til Norden på 1500-tallet. Men gruppa har gjennomgått store språklige og kulturelle endringer. Det er mange eksempler på giftermål mellom romanifolket og majoritetsbefolkningen, både fastboende og lokale omvandrende grupper. Romanifolk har tilpasset seg livet i de nordiske landene språklig og kulturelt gjennom å ha levd her i 500 år. Selv om vi kan konkludere med en felles opprinnelse for romanifolk og rom, er gruppene i dag til dels svært forskjellige.

De første kjente kildene som forteller om «tatere/sigøynere» i Norden er fra Danmark i 1505 og Sverige i 1512. Et engelsk brev fra 1540 forteller om et følge som ble utvist fra England og sendt med skip til Norge. Vi har imidlertid ingen kilder som kan fortelle om dette følget nådde Norge. Trolig har innvandringsveien til Norge i hovedsak vært over grensen fra Sverige.

I Danmark-Norge ble det innført en rekke strenge forordninger og lover rettet mot tatere. I 1536 krevde kong Christian 3 at alle tatere skulle forvises og forlate landet innen tre måneder. Denne befalingen ble gjentatt av Fredrik 2 i 1561.

Den første forordningen som eksplisitt gjaldt Norge kom i 1584. Igjen var påbudet landsforvisning. Dødsdom for tatere ble innført i 1589. Det var lederne av taterfølgene som skulle henrettes ved pågripelse. Resten av følget skulle utvises, men kom de tilbake, gjaldt dødsdom også for dem. Den samme bestemmelsen ble innført i Christian 5s norske lov i 1687. Her omtales «Tatere, som omløbe og besvige Folk med deris Bedrægeri, Løgn, Tyveri og Troldom». Denne paragrafen ble først opphevet med den nye straffeloven i 1842. Det ser imidlertid ikke ut som om bestemmelsene om dødsstraff for ledere av taterfølger ble praktisert. Utvisning eller straffarbeid ble dommen i de fleste tilfellene. I de tilfellene som vi kjenner til at tatere ble dømt til dødsstraff, var dommen basert på andre lovbestemmelser; for eksempel for drap eller datidas strenge lover mot tyveri.

I 1643 ble det lovfestet at det skulle være årlige «inkvisisjoner» rettet mot alle som var eller kunne mistenkes for å være løsgjengere eller tiggere. Innenlandsk passtvang ble innført på samme tid. Ingen av disse bestemmelsene gjaldt utelukkende for tatere. Kravet om reisepass gjaldt alle som var på reise fra ett prestegjeld til et annet. Inkvisisjonene, de såkalte fantejaktene, rammet alle omvandrende grupper og fattigfolk uten fast bolig. I hver bygd ble det ansatt en bygdevekter (stodderfogd) som skulle sørge for å holde uønskede folk borte.

I 1741 ble tukthussystemet innført. Tukthusene var tvangsarbeidsanstalter. Et svært høyt antall av tukthusfangene ble betegnet som løsgjengere eller tiggere, men verken i tukthusforordningen eller i de enkelte vedtakene om innsettelse ble det å være tater i seg selv angitt som grunn til tukthusplassering. Målgruppa for tukthusene og lovgivningen mot løsgjengeri var et bredt lag av de fattigste i befolkningen, arbeidere, husmenn og tjenestefolk.

I 1754 ble det innført en landsomfattende tjenesteforordning. Her ble det slått fast at personer som ikke hadde fast arbeid skulle ansees som løsgjengere og straffes med tukthus, straffarbeid på festningene eller gapestokk. Men forordningens paragraf 19 legaliserte også til en viss grad en omvandrende livsform. Punktet som gjaldt «kjedelflikkere, heglemagere, grydesmede, hesteskjærere og andre deslige, som kunne ansees at stryge landet igjennem» må antas å være rettet mot romanifolk/tatere i all hovedsak. Bestemmelsen åpnet for omreisende virksomhet såfremt de aktuelle yrkesutøverne hadde tillatelse og reisepass fra amtmannen. Betingelsene var at yrkesutøveren måtte ha fast hjemstavn i amtet, og at reisene skulle innskrenkes til innenfor amtets grenser. Yrkene som ble nevnt i forordningen var nettopp slike yrker som var vanlige blant romanifolk, og kildene viser at mange i denne gruppa fikk utstedt reisepass.

Ved folketellingen i 1845 ble det for første gang tatt opp en fortegnelse over personer som myndighetene betegnet som tatere eller «fanter». Her ble det registrert et antall på 1145 personer, 700 av dem ble oppgitt med navn. Justisdepartementet publiserte tellingen i 1846 under navnet «Telling av tatere 1845». Seinere har den gått under navnet «Fantetellingen». En lignende telling ble gjennomført ved folketellingen i 1855. Ved denne tellingen ble det registrert 750 personer.

Eilert Sundt utarbeidet i 1862 en egen telling over «fantene» på Sør- og Sør-Vestlandet. I Fjerde Aars-Beretning om Fantefolket (1865) oppgir Sundt et tall på 1480 personer. Her bygget han på innsendte opplysninger fra politi, lensmenn og prester. En gjennomgang av materialet fra 1845 har vist at hovedtyngden av de registrerte – om lag 40 prosent – holdt til i området fra Skiensfjorden og vestover til Stavanger.

Også i østlandsområdet og i Trøndelag registrerte myndighetene mange tatere/«fanter», ofte med markerte konsentrasjoner i enkelte områder. Færrest registrerte var det på Vestlandet og i Nord-Norge. Ved hjelp av opplysninger om fødested og slektsnavnsmaterialet har det blitt anslått at om lag ti prosent av personene i 1845-tellingen var født utenfor Norge, de fleste i Sverige, men også noen i Finland og de danske grevskapene (Slesvig-Holstein).

Også andre undersøkelser har vist at vandringer mellom Sverige og Norge var et fast mønster, og at det norske romanifolket har slektsforbindelser med finske rom som selv kaller seg kalé (de svarte). Tellingene ble gjennomført for å styrke myndighetenes kontroll med romanifolket. I dag er de en viktig kilde både for forskere og for romanifolk som vil kartlegge sine slektsrøtter.

Tradisjonelt har romanifolkets livsform vært preget av en omvandrende tilværelse i større eller mindre familiegrupper. Romanifolket levde ofte i ugift samliv. En årsak til det var at barna sjelden hadde fått mulighet til konfirmasjonsforberedelser. For å bli kirkelig viet var det en forutsetning å være konfirmert. Barna ble imidlertid døpt i den lutherske kirken. Begravelser fant som regel også sted der. Studier av kirkebøker har avslørt at de såkalte taterbegravelsene i villmarka er en myte.

Langs kysten reiste romanifolk i egne båter. Til lands ble det brukt hest og kjerre om sommeren og slede om vinteren. Noen tok seg også fram til fots med varer og utstyr i en håndkjerre eller båret på ryggen. Det var vanlig at romanifolket overnattet hos bofaste, på bondegårder eller husmannsplasser. Innkvarteringsmulighetene på skyss-stasjoner ble også benyttet. Her var det i noen tilfeller egne «fantestuer» eller «fantesenger». Telt skal ifølge førsteamanuensis Ragnhild Schlüter ikke ha blitt benyttet før fra begynnelsen av 1920-åra. Mange skaffet seg etter hvert et fast husvære til vinterbruk.

Blant de tradisjonelle næringsveiene for romanifolket stod arbeidet med hest sentralt. Mange arbeidet som hesteskjærere, det vil si at de kastrerte hester. Hestehandel var også en vanlig geskjeft. I tilknytning til det militære arbeidet mange som hovsmeder eller kursmeder, det vil si dyrlegevirksomhet.

Håndverksarbeid ble drevet over et bredt felt. Det ble arbeidet med tre, horn, bein og metall. Vevskjebinding var et typisk romani-yrke. Innenfor metallarbeid finner vi smeder, gjørtlere (messingstøpere), blikkenslagere og knivmakere. Ulike typer ståltrådarbeid til kjøkkenutstyr som for eksempel visper var vanlig. Noen drev også med klokkesalg og urmakervirksomhet. Kvinnene arbeidet med håndarbeid for salg og som korgmakere. I tillegg var det vanlig at de praktiserte spådoms- og helbredelseskunster. Det var vanlig at både kvinner og menn drev handelsvirksomhet både med egenproduserte og med innkjøpte varer. Romanifolket dekket i eldre tid et behov for handelsvarer og håndverksarbeid på landsbygda.

Romanikulturen har fulgt de teknologiske og markedsmessige endringene på 1900-tallet. Bruken av båt opphørte stort sett i 1950-åra. Da forbudet mot bruk av hest kom i 1951, gikk mange ganske raskt over til å bruke bil. De fleste er i dag bofaste, men en del reiser med handel og håndverk i sommerhalvåret. Nye typiske næringsveier er blant annet taktekking, maler- og blikkenslagerarbeid og skrap- og antikvitetshandel. Romanifolk finnes i dag i alle typer yrker, men et typisk trekk er fortsatt at mange foretrekker å arbeide som selvstendig næringsdrivende.

Eilert Sundt var den første som reiste kravet om et bosettings- og assimileringsprogram for romanifolket. Sundt så i utgangspunktet romanifolket som et eget folk og var opptatt av deres språk og historie, men den omvandrende livsformen kunne han ikke akseptere. Fast bosetting, lovlig næringsvei og religiøs oppdragelse var de sentrale målsetningene Sundt hadde for romanifolket. Han engasjerte seg sterkt for statlig finansierte tiltak på disse områdene.

I 1854 vedtok Stortinget loven om «tatere og fantefolket». Det viktigste i denne loven var opprettelsen av det såkalte «fantefondet». Midlene ble blant annet brukt til bosettingstiltak, konfirmasjonsopplæring for voksne og fosterhjemsplassering for barn. I tidsrommet 1854–1869 bevilget Stortinget betydelige summer til fondet. I 1897 ble Foreningen til modarbeidelse af omstreifervæsenet stiftet med presten Jacob Walnum som ledende initiativtaker. Foreningen skiftet seinere navn til Den norske omstreifermisjon (1922) og i 1935 til Misjon blant hjemløse. I 1986 ble Misjonen omgjort til en stiftelse kalt Kirkens Sosialtjeneste.

Misjonen opprettet en rekke barnehjem hvor barn fra romanifamilier ble tvangsplassert. Fosterhjemsplassering ble også brukt. Det finnes ingen fullstendig oversikt over hvor mange barn som ble utsatt for tvangstiltak. Anslag varierer fra rundt 1100 til over 1500 barn. Misjonen selv foretok en gjennomgang i 1983 og kom da fram til at det dreide seg om cirka 1500 barn. Historikeren Per Haave har ved en gjennomgang av Misjonens arkiver funnet totalt 5129 personer som er født i tidsrommet 1900–1959. Hvis vi går ut fra at cirka 1500 barn ble plassert på barnehjem eller i fosterhjem, vil det si at nesten 30 prosent av barna ble tatt fra foreldrene.

I 1908 ble arbeidskolonien Svanviken i Eide Nordmøre etablert. Her skulle romanifamilier kureres for «vandringslyst» og vennes til hardt arbeid. Både på barnehjemmene og på Svanviken var bruk av romanispråk strengt forbudt. Misjonen arbeidet på oppdrag fra staten og hadde en egen post på statsbudsjettet. Misjonen ble blant annet overlatt ansvaret for administrasjon av vergerådenes bortsetting av barn. I 1989 stanset Sosialdepartementet bevilgningene til misjonen.

Raseteorier og arvelære vant for alvor innpass i Norge på 1920-tallet. Overlege Johan Scharffenberg så de omvandrende gruppene som arvelig belastet, blant annet med den begrunnelsen at en del av dem stammet fra indiske sigøynere som tilhørte «en lavere rase» som «ikke kunne omdannes til en verdifull bestanddel av vårt folk». Hans løsningsforslag var sterilisering.

Misjonens generalsekretær, Ingvald B. Carlsen, var i utgangspunktet skeptisk til sterilisering, men tok etter hvert opp Scharffenbergs syn og begrunnet det med hensynet til barna som ville få en oppvekst under dårlige kår. I 1930- og 1940-åra var Misjonens ledere aktive pådrivere for sterilisering. Steriliseringsloven av 1934 åpnet for både frivillig sterilisering og tvangssterilisering.

Verken i loven eller i enkeltvedtakene er tilhørighet til romanifolket eksplisitt brukt som steriliseringsgrunn. Men en grundig gjennomgang av steriliseringspraksisen har vist at romanifolket var klart overrepresentert blant de steriliserte. Det er anslått at over 300 romanikvinner ble sterilisert fra og med 1930-åra til 1970-åra. En del gikk med på frivillig sterilisering under trusler om å bli fratatt barna. I familiene som bodde på Svanviken ble nær 40 prosent av mødrene sterilisert i tidsrommet 1949–1970.

Nazistene definerte romanifolket som en mindreverdig rase. Nasjonal Samling i Norge videreførte tiltak som tvangsplassering av barn og sterilisering, men gjorde dem mer ytterliggående. Det ble lagt opp til obligatorisk omplassering av barn fra familier uten fast bopel.

I Lov nr. 1 til vern om folkeætten (1942–1943), innført av Nasjonal Samling i juli 1942, ble adgangen til sterilisering uten eget samtykke utvidet. Innføring av en tvangssteriliseringslov direkte rettet mot romanifolket ble diskutert. Bosettingspolitikken ble ikke videreført. Dels fordi denne politikken ble sett på som for kostnadskrevende og dels fordi romanifolkets levemåte ble ansett som rasemessig bestemt. I stedet la myndighetene opp til å internere alle voksne som levde på «tatervis» i arbeidsleirer.

Historiker Per Haave vektlegger i artikkelen «NS-regimets 'taterpolitikk' – en minoritetspolitikk i utakt?» at det var en påfallende kontinuitet i politikken mot romanifolket med sammenfallende tiltak før, under og etter krigen. Den store forskjellen var at under krigen kom det sosiale hjelpeapparatet i bakgrunnen, mens kriminalpolitikk og rasehygiene ble de bærende elementene.

I etterkrigsåra fortsatte assimilasjonspolitikken uten at det ble tatt noe oppgjør verken med politikken fra mellomkrigsåra eller NS-regimets videreføring av denne politikken. Næringsvirksomheten ble begrenset ved dyrevernloven av 1951 som forbød omvandrende mennesker å holde hest. Til tross for at loven ble formulert som en dyrevernlov, viser forarbeidet at målet var å hindre romanifolket/taterne utøvelse av kultur og næringsveier. Den strenge løsgjengerloven fra 1900 stod ved kraft. Bestemmelsen om bruk av tvangsarbeid for personer som ble dømt for løsgjengeri ble moderert i 1970. Det forandret imidlertid ikke på bruken av Svanviken arbeidskoloni som bosettingstiltak for romanifolket/taterne.

I 1973 viste NRK Vibeke Løkkebergs dokumentar Tatere. I filmen ble det satt et kritisk søkelys på Misjonens virksomhet på Svanviken. Det ble reist en offentlig debatt om overgrepene som hadde skjedd og interessen for romanifolkets kultur og livsform var økende. I 1975 stilte stortingsrepresentant Torild Skard (SV) spørsmål til sosialministeren om hva som kunne gjøres for å bedre «omstreifernes» kår. Interpellasjonen førte til at det ble nedsatt et offentlig utvalg, Solheim-utvalget, som blant annet skulle vurdere særordningene for «omstreifere». Særordningene ble opphevet med virkning fra 1986, men først i 1989 ble bevilgningene til Misjonens arbeid stoppet.

Fra midten av 1970-åra ble assimileringspolitikken kritisert. Fra 1999 har romanifolket/taterne hatt status som en av Norges fem nasjonale minoriteter. Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter slår fast at nasjonale minoriteter skal ha vern mot usaklig forskjellsbehandling og reelle muligheter til å videreføre sin kultur og sitt språk. Assimilering med tvang er uttrykkelig forbudt i henhold til konvensjonen. Europarådet har en tett oppfølging med krav om rapportering hvert femte år om hvordan de enkelte land etterlever rammekonvensjonen.

Fra begynnelsen av 1990-tallet reiste representanter for taterne/romanifolket krav om granskning av myndighetenes politikk og Misjonens virksomhet. Etter hvert fikk kravet om en uavhengig granskning bred støtte.

I 1996 ble romanifolkets situasjon på nytt tatt opp i Stortinget, denne gangen av RV-representanten Erling Folkvord. Han reiste blant annet krav om erstatningsordninger for dem som var rammet av myndighetenes politikk. I 2004 ble det opprettet en særlig erstatningsordning for tatere/romanifolk under den statlige rettferdsvederlagsordningen. Under denne særordningen gis det erstatninger for mobbing på grunn av opphav, tvangssterilisering og opphold på Svanviken arbeidskoloni.

Det er også en egen statlig vederlagsordning for personer som fram til 1980 har vært plassert i barnehjem, fosterhjem, verneskoler og spesialskoler for barn med atferdsvansker. I tillegg har mange kommuner opprettet erstatningsordninger for personer som har opplevd overgrep eller omsorgssvikt mens de var under barnevernets omsorg.

I tillegg til individuelle erstatningsordninger er det også iverksatt kollektive tiltak med sikte på oppreisning og videreføring av kultur. Det dreier seg blant annet om et senter for dokumentasjon av romanifolkets/taternes kultur og historie – utstillingen Latjo Drom på Glomdalsmuseet og Stiftelsen Romanifolkets/taternes kulturfond.

I 2009 la Den norske Helsingforskomiteen fram en rapport om behandlingen av romanifolket i Norge. Rapporten pekte på at det hadde foregått grunnleggende menneskerettighetsbrudd. Det ble foreslått å nedsette en «sannhetskommisjon» for videre granskning. Etter initiativ fra representanter for tater/romani-folket og Helsingforskomiteen nedsatte regjeringen i 2011 et offentlig utvalg som skulle undersøke politikken overfor romanifolket fra 1850 og framover, beskrive dagens situasjon og foreslå virkemidler for å utvikle gode relasjoner mellom minoritet og storsamfunn.

Utvalget som ble ledet av Knut Vollebæk la fram sin rapport i juni 2015. Rapporten konkluderer med at assimileringspolitikken var feilslått og nedbrytende og kom til uttrykk gjennom lover og forordninger «som til dels hadde et diskriminerende formål og en klart diskriminerende virkning». Det blir påpekt at Europarådets anbefalinger ikke har blitt fulgt opp på en tilstrekkelig måte. Det gjelder blant annet arbeidet mot diskriminering, behovet for tilrettelagt informasjon og veiledning og tiltak for å videreføre kultur og språk. Rapporten peker også på at sider ved de nåværende erstatnings- og oppreisningsordningene bør vurderes. 

I 1998 gav kommunalminister Ragnhild Queseth Haarstad romanifolket en uforbeholden unnskyldning for den behandlingen folket hadde vært utsatt for av norske myndigheter. Denne unnskyldningen ble gjentatt og forsterket i stortingsmeldingen om nasjonale minoriteter 2000-2001. Kirkemøtet tok opp overgrepene mot romanifolket i 1998. Blant romanifolk ble kirkemøtets uttalelse oppfattet som for svak og ansvarsfraskrivende. En gruppe som ikke ville godta unnskyldningen, brøt ut og dannet en ny organisasjon, LOR. I 2000 vedtok kirkemøtet en ny og klarere unnskyldning for kirkens rolle i overgrepene. Misjonens arvtaker, Kirkens sosialtjeneste, startet i 2013/2014 en intern prosess for å undersøke Misjonens historie. I 2015 ba også denne organisasjonen om unnskyldning for de krenkelser og overgrep som taterne/romanifolket ble utsatt for under foreningen Norsk misjon blant hjemløse. Unnskyldningen ble framført av stiftelsens generalsekretær, Helmuth M. Liessem under presentasjonen av tater-/romaniutvalgets rapport, Assimilering og motstand i juni 2015. 

Førsteamanuensis Ragnhild Schlüter har vært en pioner i nyere norsk forskning om romanifolket. Fra 1986 arbeidet hun med et forskningsprosjekt om romanifolkets historie og kultur. Schlüters prosjekt resulterte i boka De reisende : en norsk minoritets historie og kultur (1993) og en fotoutstilling.

I 1995 bevilget Sosial- og helsedepartementet midler til et større forskningsprosjekt. Dette prosjektet ble gjennomført i regi av Norges forskningsråd i perioden 1996–2000. I forskningsprosjektet ble det lagt spesiell vekt på overgrepene knyttet til sterilisering og omsorgsovertakelse av barn. Prosjektet ble ledet av professor i sosiologi, Bjørn Hvinden, sentrale bidragsytere i prosjektet var blant andre historikeren Per Haave og sosiologen Karen-Sofie Pettersen.

Over statsbudsjettet er det bevilget midler til Glomdalsmuseet i Elverum, som har opprettet en avdeling for dokumentasjon og formidling av taterkultur.

Taterne/romanifolkets eldre historie er behandlet i Anne Minkens doktoravhandling, Tatere i Norden før 1850 Sosio-økonomiske og etniske fortolkningsmodeller.

Som et ledd i tater-/romaniutvalgets arbeid ble det gjennomført en rekke nye studier, blant annet en levekårsundersøkelse, og nye studier om arbeidskolonien Svanviken, om romanifolket og psykiatrien og om folkets egen organisering og motstand. Disse studiene er samlet i et vedlegg til NOU 2015:7 Assimilering og motstand.

Motstanden mot assimileringspolitikken har dannet grunnlag for romanifolkets/taternes organisering allerede fra 1930-tallet. Godin Hagvald Nikolaysen var en pioner i arbeidet for romanifolkets rettigheter. Han var en sentral drivkraft bak organisasjonene Landeveiens-Hjemløses-Union (1929) og De Forsømtes Misjon (1933). Godin Nikolaysen hadde personlige erfaringer med tvangsassimileringen og hadde etter å ha vært på Svanviken blitt fratatt fem barn. Han kritiserte Misjonen og reiste krav om like rettigheter som norsk borger og rettigheter for romanifolket som folk.

En stor kristen vekkelse på 1970- og 1980-tallet, hvor blant andre Ludvig Karlsen var sentral, ble en viktig plattform for etnopolitisk organisering og dannet utgangspunktet for foreninger som Romanifolkets komité, Romanifolkets kristne fellesskap og Romanifolkets kristne teltvirksomhet (1993). I dette miljøet ble det arrangert romanistevner med internasjonale gjester og produsert ordbok i romanispråket.

Interesseorganisasjonen Romanifolkets interesse og rettssikkerhetskomité ble stiftet i 1994. Deretter kom Romanifolkets Landsforening i 1995. I 2005 endret denne organisasjonen navn til Taternes Landsforening (TL). Landsorganisasjonen for Romanifolket (LOR) ble stiftet i 2000. Det finnes også flere andre organisasjoner, blant annet Foreningen Romanifolkets kystkultur stiftet i 2006 og Romanifolkets Riksforbund stiftet i 2007.

Romanifolket har en rik musikk- og sangtradisjon. Kjente spillemenn med romanibakgrunn er blant andre Karl «Fant-Karl» Johansen Rosenberg (cirka 1775–cirka 1855) og Nils Bakke (1887–1969). Visetradisjonen har i de seinere åra blitt løftet fram i lyset av artister som Lasse Johansen, Laila Yrvum og Elias Akselsen. Skuespilleren, forfatteren og regissøren Karl Sundby har hatt suksess med kabareten Fanden i Vold og forestillingen Mannen fra skogene.

Martin Mathiassen Skou var den første av tater/romani-slekt som skrev bok om sitt eget folk. Paa Fantestien kom ut i 1893. Flere personer med romani-/taterbakgrunn har utgitt bøker av selvbiografisk karakter, blant andre Åge Aleksandersen.

  • NOU 2015:7 Assimilering og motstand. Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag.
  • Vedlegg til NOU 2015:7 Assimilering og motstand.
  • Bergkvist, Johanne og Kai-Samuel Vigardt, «Anlæg for opposition» og «Vi har reist oss etter mange års undertrykkelse og fornedrelse» i Assimilering og motstand. Vedlegg til NOU 2015:7
  • Bergkvist, Johanne og Kai-Samuel Vigardt (2014). Duri drom. Romanifolkets historie, Oslo byarkiv http://www.oslo.kommune.no/OBA/publikasjoner/duridrom.pdf
  • Hvinden, Bjørn, red.: «Romanifolket og det norske samfunnet: følgene av hundre års politikk for en nasjonal minoritet», 2000, isbn 82-7674-663-2, Finn boken
  • Haave, Per: «Sterilisering av tatere 1934–1977: en historisk undersøkelse av lov og praksis», 2000, isbn 82-12-01446-0, Finn boken
  • Halvorsen, Rune: «Taternes arbeid for oppreisning og anerkjennelse i Norge», 2004, isbn 82-519-2063-9, Finn boken
  • Minken, Anne: Tatere i Norden før 1850 : Sosio-økonomiske og etniske fortolkningsmodeller.
  • Bastrup, Olav Rune Ekeland & Aage Georg Sivertsen: «En landevei mot undergangen: utryddelsen av taterkulturen i Norge», 1996, isbn 82-00-22773-1, Finn boken
  • Larsen, Britt Karin: «En gang var vi som vinden: samtaler med en norsk minoritet», 1991, isbn 82-05-20235-4, Finn boken
  • Lillehammer, Arnvid: «Grisilla og folket hennar» Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, Bind XL, hefte 1, 2005.
  • Lillehammer, Arnvid: «Kari med kjeften, Per hesteskjerar og slektstilhøva deira» Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, Bind XLI, hefte 1, 2007.
  • Schlüter, Ragnhild: «De reisende: en norsk minoritets historie og kultur», 1993, isbn 82-417-0259-0, Finn boken
  • Skou, Martin J. Mathiassen: «Paa Fantestien: Oplevelser og Erindringer fra Omstreiferlivet tilligemed Skildringer af Taterfolkets Religion, Liv, Sæder og Skikke», ny udg., 1917, Finn boken
  • Sundt, Eilert: «Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge», 1852, Finn boken
  • Carling, Gerd, Lenny Lindell & Gilbert Ambrazaitis, Scandoromani. Remnants of a mixed language, Brill 2013
  • Karlsen, Ludvig, Romanifolkets Ordbok. Tavringens rakripa. 1993
  • Iversen, Ragnvald, 1944. The Romany language in Norway, Secret languages of Norway, part I, Oslo
  • Iversen, Ragnvald, 1945. The rodi (rotwelsch) in Norway. Secret languages in Norway, part II, Oslo.
  • Barthelemy, Mary: Spellmann på dromen, 2007

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.