Pondus

Pondus, hovedpersonen i Frode Øverlis tegneserie av samme navn, her med sin kone Beate. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.
Den tredje Nordlys-boken kom ut i mars 2020.
Den tredje Nordlys-boken kom ut i mars 2020.

Norske tegneserier har en forhistorie tilbake til satirebladene sent på 1800-tallet, men blomstret først opp i perioden etter unionsoppløsningen i 1905, ikke minst med en rekke populære og seiglivede figurer skapt i 1930- og 1940-årene.

Etter en kreativ og kommersiell nedtur i tiårene etter andre verdenskrig har Norge nå en levende tegneseriescene, med serieskapere i en lang rekke sjangere og med bredt kulturelt gjennomslag. På 2000-tallet har det kommet en rekke norske tegneserieromaner.

Det arrangeres årlig flere tegneseriefestivaler og utdeles en rekke tegneseriepriser, i tillegg til at tegneserieskapere nomineres til tradisjonelle litteraturpriser som Brageprisen.

Norske før-tegneserier

Det finnes mange tidlige eksempler på norske kunstverk og fortellinger som kan minne om den moderne tegneserien, helt tilbake til steinalderen og middelalderen. Tegneseriehistoriker Kristian Hellesund kaller slike tegneserieaktige verk fra før 1897 for før-tegneserier.

Helleristninger

Helleristninger er motiver som er hugget i berget og som stammer fra yngre steinalder og bronsealderen. De viser som oftest enkle figurer og scener fra jakt og jordbruk.

Middelalderkunst

Baldisholteppet

Baldisholteppet. De bevarte fragmentene av teppet, som antas å vise månedsbilder for april og mai. Nasjonalmuseet, Oslo.

Av /KF-arkiv ※.

Baldisholteppet (cirka 1150) er et vevet middelalderteppe, funnet i Baldishol kirke på Nes i Ringsaker, og som viser det man tror er månedsbilder for april og mai.

I den katolske kirkekunsten i middelalderen ble det tegnet og malt bilder i serie som forteller en historie. Alteret fra Tingelstad gamle kirke (1275) har slike tegninger. I Nedstryn kirke fantes et bilde på alteret, fra rundt 1310, som viser en fortelling om keiser Heraklios gjennom åtte tegninger. Bildet som kalles Nedstrynantemensalet (antemensale er fronten på alteret) henger nå i Bergen Museum, og ble kalt «en 1300-talls tegneserie» i Morten Stiges 2003-bok om dette bildet.

1800-tallets vitsetegninger

Karikaturtegning av Theodor Kittelsen

Theodor Kittelsen: Karikatur en liten mann, antageligvis tegnet 1898

Av /Nasjonalmuseet.
Lisens: CC BY NC 3.0

1800-tallet var en tid med stort gjennombrudd for masseproduserte aviser, ukeblader, tidsskrifter, julehefter og barneblader i Norge. Her ble sammensetninger av tekst og tegning vanlig, enten det var vitsetegninger eller illustrerte fortellinger. Vittighetsblader som Vikingen og Korsaren var viktige organer, mens både Henrik Ibsen og Henrik Wergeland syslet innen faget. Ibsen laget illustrasjoner og vitsetegninger i 1850-årene, i hovedsak karikaturtegninger med samfunnskritikk, mens Wergelands diktverk Phantasmer, efter Ravnekrog-Poetens Manuscript (1829) nærmet seg tegneserien slik vi kjenner den i dag.

Andre nordmenn som nærmet seg tegneserien var Carl Fredrik Diriks, Olaf «Filou» Krohn, Christian Krohg, Louis Moe og Edvard Munch, mens Theodor Kittelsen i 1893 laget en tegnet fortelling av Johan Herman Wessels Hundemordet. En rekke bildebøker for barn fra denne tiden har også tegneserietrekk, spesielt Norsk Billedbog for Børn presenterer flere tegneserieaktige sekvenser.

Det som kan kalles den første rene tegneserieutgivelsen i Norge, var en dansk oversettelse av den sveitsiske pioneren Rodolphe Töpffers Herr Stankelbeens mærkværdige Reiser og selsomme Eventyr til Lands og Vands, utgitt i 1847.

De første norske tegneseriene

Det første sporet av ordet tegneserie på norsk er fra avisen Aftenposten i 1895, i en omtale av en utstilling på en lærerinneskole i Oslo. Dette er like før tegneseriene, slik vi kjenner dem i dag, oppstår.

Den moderne tegneserien oppsto i USA i 1897, med Knoll og Tott og The Yellow Kid i spissen. Kort etter fulgte de første norske tegneseriene: Theodor Kittelsens tegnet En hjälte (1897) i det svenske vittighetsmagasinet Söndags-Nisse, mens Fra sæteren (1899) har tegninger av Lisbeth Berg og tekst av Elling Holst. Året etter utga Bergh Om sommeren (1900).

Louis Moe tegnet og skrev flere funny animal-serier i barnebladet Børnernes julegave fra 1908. Edvard Munchs Alfa og Omega (1908) var 18 litografier med tekst, som skildret de første menneskene på jorden. I Tyskland laget Olaf Gulbransson og Ragnvald Blix en rekke tegneserier for det tyske satirebladet Simplicissimus, etter at de flyttet dit i henholdsvis 1902 og 1907.

I 1911 kom Knoll og Tott på norsk med titlene Knold og Tot i Skole og Knold og Tot til Lands og til Vands. Disse ble forløpere for en særnorsk og seiglivet tradisjon med opptrykk av tegneserier fra aviser og blader i form av såkalte julehefter. Den første lengre norske tegneserien er Kari, Per og Søren paa bytur, som startet i bladet For Hus og Hjem i 1912, sannsynlig skrevet av Nanna With og tegnet av Gunnar Tandberg. Mye tyder på at samleboken fra 1913 kan regnes som den første norske tegneserieutgivelsen.

Deretter dukket det opp flere norske tegneserier inspirert av rakkerstrekene til Knoll og Tott, som Skomaker Bekk og tvillingene hans (1918) av Kristoffer Aamodt (tekst) og Jan Lunde (tegning), Mass og Lasse (1920) av Sverre Knudsen og Kari og Mari (1927) av Henning Tooms. William Guttormsens Ola Kanin (1927) skilte seg ut i mengden, ved sin bruk av menneskelignende (antropomorfiske) dyr som kommuniserte med snakkebobler, i en periode da de fleste norske tegneserier trykket teksten under tegningene. Guttormsen skapte til og med en snakkende and, som minnet om den tidlige Donald Duck.

Julehefter og den første norske gullalderen

Forside
Professor Tanke av Ivar Mauritz-Hansen.
Forside
Av /Olaf Norlis Forlag/Aschehoug.

En viktig norsk tegneseriepionér var Ivar Mauritz-Hansen, opphavsmannen til Professor Tanke. Bjarne Restans Sjur Sjursen vil bli kapitalist (1928) var et annet tidlig eksempel på en satirisk tegneserie for et voksent publikum, mens Olaf Gulbranssons tegnede selvbiografi Det var engang (1934) ble utgitt både i Norge og Tyskland.

Da spenningsserien Nils og Blåmann, skrevet av Sigurd Winsnes, fikk sitt eget julehefte i 1927, ble dett startskuddet for den første gullalderen for norske tegneserier. Skomaker Bekk og tvillingene hans av Jan Lunde hadde riktignok fått eget julehefte alt i 1919, men nå kom det en rekke norske tegneserier ut som hefter hver jul. Speiderguttene i Haukepatruljen (1930), av Alf Fossum (tekst) og Jens R. Nilssen, ble raskt populær, det samme ble Nr. 91 Stomperud, en fornorskning av svenske 91:an Karlsson, samt Jens von Bustenskjold.

Det kom også en rekke slitesterke tegneserier på nynorsk, som alle fikk egne julehefter: Smørbukk, Vangsgutane, Ingeniør Knut Berg og Tuss og Troll. I boken Ingen jul uten juleheftene (2004) slår Haakon W. Isachsen fast at juleheftene ble et verktøy i nasjonsbyggingen etter unionsoppløsningen i 1905, og senere også i målkampen. Også typisk for mange av disse norske tegneseriene var at de foregikk på landsbygda, ikke i storbyen, og at flere ble skapt for å være et sunt forbilde for barn, slik som de prektige guttene Steinar og Kåre Vangen i Vangsgutane ble et alternativ til de evige rampestrekene til Knoll og Tott. Samtidig ble urokråken Larris Skjorhagen en nødvendig motvekt til Vangen-brødrene, og serien ville neppe fått samme suksess uten Larris.

Reisen til Ken (1925), skrevet av Christian Haugen og tegnet av Arent Christensen, regnes som den første norske science fiction-tegneserien, mens Cyklon Kid (1943) av Trygve Mosebekk, ble Norges første superhelt.

Etter andre verdenskrig: amerikansk påvirkning

Stomperud

Stomperud. August Stomperud på tur i skogen med sin forlovede, Petra, en vårdag i 1957. I bakgrunnen nr. 87, den grumme rival. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Norske tegneserier blomstret i starten av den tyske okkupasjonen under andre verdenskrig, som følge av sterk begrensning i bruken av amerikanske serier, men som følge av papirrasjonering forsvant de fleste tegneserieutgivelsene fra markedet i løpet av krigsårene. Fra og med første utgave av Donald Duck & Co i 1948 fikk tegneserieheftet sitt gjennombrudd i Norge. Siden første nummer ble utgitt i desember, trodde mange det var et julehefte, men så kom det altså et nytt nummer hver måned, og fra 1958 ble det ukeblad.

Ingen av de norske tegneseriene hadde derimot en produksjon som forsvarte månedlige hefteutgivelser, så de fortsatte i blader og aviser, med en samling som julehefte for de mest populære. Innen hefte- og albumutgivelser for øvrig, var det meste nå oversatt, i hovedsak fra USA, men etter hvert også fra det enorme fransk-belgiske markedet. Dermed så norsk tegneserieproduksjon ingen oppblomstring, men snarere en stagnasjon i etterkrigstiden. Like fullt markerte enkelte serieskapere seg sterkt:

  • Kaare Bratung regnes som en pionér innenfor norske avisstriper, fra 1945 laget han både actionserier, lun bygdehumor i Dagros og storbyhumor med Professoren.
  • Kjell Aukrust laget fra 1951 tegneserien n' Albert.
  • Billedkunstneren Odd Harrong laget fra 1952 til 1956 egne tegneseriehefter, som Harrongs komikk og Harrongs Cowboy komikk, og ble et forbilde for en undergrunnsbevegelse som blomstret i 1970-årene.
  • I 1957 overtok Solveig Muren Sanden som tegner av Tuss og Troll, og to år senere overtok hun også Smørbukk, og ble med dette den første i en rekke viktige kvinnelige tegneserieskapere i Norge. Hun tegnet over 9000 ruter, og var aktiv til 2008.

Stripeserier og undergrunnshumor i 1970-årene

Portrett, 2002
Håkon Aasnes skrev og tegnet i Donald-bladene i 1976, 1977 og 1978.
Portrett, 2002
Av /VG/SCANPIX.

I 1970-årene begynte en forsiktig modernisering av norske tegneserier, både i form av nye avisserier, mer påkostede albumutgivelser og en spirende undergrunnsscene.

Den norske undergrunnens røtter plantes i 1967, da Thore Hansen laget den erotiske serien Satyren og vitsetegneren Ragnar «Joker» Pedersen startet humorbladet KOnK, en viktig forløper for senere blader som Brage (1978), Gateavisas tegneserieekstra (1978), Norsk MAD (1981) og Pyton (1986). Det utkom også en rekke hefter påvirket av amerikansk undergrunn, der Arne W. Isachsen og Terje Nordberg utmerket seg med utgivelser som henholdsvis Instant Karma (1973) og Revejakten (1973), mens Terje «Pushwagner» Brofos og Peter Haars sto i spissen for en bølge med popkunst-inspirerte serier.

Samtidig fikk andre serieskapere et kommersielt gjennombrudd, der de tok opp tråden etter Kaare Bratung og klarte å konkurrere med det enorme tilbudet av angloamerikanske tegneserier. Alf Næsheim ble i 1968 den første norske Donald-tegneren da han tegnet historien «Automat-mysteriet». I 1970-årene ble Sissel Solem Norges hittil største tegneserieeksport, da stripeserien Hobby Hipp (1970) ble utgitt i Sverige, Danmark og Storbritannia. Tegneserien er aldri samlet på norsk, men fikk en dansk bokutgivelse i 1979.

Bjørn Morisse var både musiker og bildekunstner, og laget i tillegg den satiriske og samfunnskritiske stripeserien Glåmrik for Dagbladet i 1970-årene, men tegneserien ble nedlagt i 1979, etter en vits som spøkte med Holocaust.

Fra 1972 har Håkon Aasnes tegnet og skrevet rundt 20 forskjellige tegneserietitler, blant annet stripeserien Seidel og Tobram, Stomperud, Smørbukk, Annika og til og med Donald Duck & Co. Seidel og Tobram gikk i 20 år, og ble på det meste trykt i 14 aviser.

Profesjonalisering og polarisering i 1980-årene

Månedsbladet Pyton innebar en revolusjon for både norsk humor og norske tegneserier.
.
Lisens: Begrenset gjenbruk

I løpet av 1980- og 1990-årene ble tegneserier gradvis mer anerkjent som seriøs kultur i Norge, og det ble startet norsk lisensproduksjon med serier om etablerte figurer som Fantomet og Donald Duck samt en egen albumproduksjon, både fra bladforlag som SEMIC/Nordisk forlag og bokforlag som Cappelen.

I 1981 ble en norsk Fantomet-produksjon innledet, med forfatteren Eirik Ildahl og tegneren Knut Westad i spissen. Tor Bomann-Larsen skapte seg et navn med sin satiriske albumtrilogi om Fridtjof Nansen og hans samtid (1986–1988), mens Christopher Nielsen fra 1982 etablerte seg med serier i en særpreget undergrunnsstil og handling hentet fra Oslo indre og ytre øst. Siden har Nielsen vært en av de mest produktive, populære og allsidige kunstnerne det norske tegneseriemiljøet har fostret.

1980-årene innledet en gullalder for ambisiøse norske tegneserier i albumformat, gjerne rettet mot voksne lesere og med handling fra norsk historie. Trebindsverket Solruns saga (1988–1993) av Eirik Ildahl og Bjørn Ousland foregikk under svartedauden. Siri Dokken og Bård Enoksens Kongens mann (1994) handlet om en frigitt afrikansk slave som ble postmester i Kragerø på slutten av 1600-tallet. Den kommende kunstmaleren og forfatteren Lars Elling i Dårenes formynder (1993) hentet handling fra den norske forbudstiden i 1920-årene.

Denne oppblomstringen av norsk albumkultur døde ut midt i 1990-årene, med unntak som 15 bind i fantasyseriene Ridderne av Dor og Miranda av InkaLill (Inga-Lill Røsberg) fra 1992. Den viktigste arven fra 1980-årene var kombinasjonen av amerikansk satire og undergrunnshumor i Norsk MAD og senere Pyton, der serieskapere som Arild Midthun, Tommy Sydsæter, Frode Øverli, John Kåre Raake og Erik Nordgård lærte seg faget.

1990-årene: En ny undergrunn og nye norske stripesuksesser

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

I 1990-årene delte det norske tegneseriemarkedet seg i to. De største forlagene, Egmont og Bladkompaniet, satset i hovedsak på humor og hefter med et tyngdepunkt på stripeserier, mens nye forlag som No Comprendo Press og Jippi Forlag skapte et miljø for tegneserieskapere som ville satse på annet enn stripeserier, godt hjulpet av Norsk kulturråds produksjonsstøtte for norske tegneserier, innført i 1991, som riktignok også støttet stripeserier.

Kjernen i No Comprendo-oppstarten var Christopher Nielsen, Steffen Kverneland, Knut Nærum, Ola A. Hegdal, Waldemar Hepstein og Mikael Holmberg, etter hvert utvidet med Anna Fiske og Lars Fiske, mens Ronny Haugeland, Roy Søbstad, Rune Borvik, Jens K. Styve og Jason var blant Jippi-serieskaperne som først utmerket seg. Jason fikk på 2000-tallet en høyere anerkjennelse internasjonalt enn i Norge, ikke minst i USA og Frankrike.

Etter at Pyton ble nedlagt i 1996, oppsto et tomrom for den mer kommersielle norske tegneseriehumoren, noe som bidro til at flere norske serieskapere satset på stripeserier. I første omgang ble de fleste laget som biserier i Bladkompaniets humorblader, men fra 1996 satset norske mediehus også mer på norske avisserier, med tegneseriekonkurransene til Bergens Tidende og Dagbladet i spissen. Erfarne Pyton-serieskapere som Bjørn Ousland, Arild Midthun og Frode Øverli meldte seg på, og i 1997 begynte Dagbladet å trykke Øverlis stripeserie Pondus, som avisens første norske serie siden Glåmrik.

Både stripeserier spesielt, og den norske tegneseriebransjen generelt, var fortsatt tungt mannsdominert, og da Dagbladet i 1997 arrangerte sin første tegneseriekonkurranse, var det fattige fem prosent kvinnelige serieskapere blant deltagerne. Den populære stripeserien Nemi (1997) av Lise Myhre ble både en viktig isbryter og et forbilde for kommende generasjoner, mens Karine Haaland ble den første av 1990-årenes stripeserieskapere som ble samlet i bokform, med Våre venner menneskene (1999). Mannsdominansen var også markant i No Comprendo og Jippi, som ga ut sine første utgivelser av kvinnelige serieskapere med henholdsvis Anna Fiskes Forvandlingen (1999) og Inga H. Sætres Møkkajentene: Varmere kaldere varmere kaldere (2004).

2000-årene: Norske stripesuksesser og en ny generasjon

Mads møter Barbapapa i en typisk «M»-stripe.
Mads Eriksens stripeserie M
Mads møter Barbapapa i en typisk «M»-stripe.
Av .
Steffen Kvernelands Munch (2013) samlet biografien som hadde gått som føljetong i Kanon.
.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Der blader som Tommy og Tigern og Larsons gale verden var Bladkompaniets bestselgere i 1990-årene, var det norske stripeserier som fikk egne blader og ble eksportsuksesser etter at Pondus fikk sitt eget blad i 2000. Pondus er antakelig den mest leste norske tegneserien gjennom tidene og en betydelig eksportvare, og i 2009 ble Pondus-bladet Norges største tegneseriehefte etter at det passerte Donald Duck & Co i opplag, og i 2018 passerte det ukebladet Se og Hør i antall lesere, og ble Norges mest leste blad.

I 2004 ble Arild Midthun offisiell, internasjonal, Donald-tegner, og i 2022 hadde han tegnet rundt 160 Donald-historier, men samtidig førte suksessen til Pondus og Nemi til større rom for flere norske stripesuksesser. Disse begynte gjerne som bidrag til Dagbladets tegneseriekonkurranser, fortsatte som gjesteserie i avisen og biserier i blader, før de etter hvert fikk egne album, bøker og noen til og med et eget månedsblad. Blant de mest kjente er Eon (1998) av Lars Lauvik, Kollektivet (2000) av Torbjørn Lien, M (2003) av Mads Eriksen, Radio Gaga (2003) av Øyvind Sagåsen, Lunch (2007) av Børge Lund, Hjalmar (2009) av Nils Axle Kanten, Tegnehanne (2010) av Hanne M. Sigbjørnsen, Storefri (2012) av Marius Henriksen, Intet nytt fra hjemmefronten (2014) av Therese G. Eide, Bestis (2016) av Kenneth Larsen og Dunce (2016) av Jens K. Styve.

Kjønnsbalansen i norske tegneserier bedret seg også i 2000-årene. I 2009 hadde antallet kvinnelige konkurransedeltagere i Dagbladets tegneseriekonkurranse steget til 40 prosent, mens No Comprendo og Jippi i tiåret ga ut utgivelser fra serieskapere som Mette K. Hellenes og Lene Ask. Sistnevntes debut, Hitler, Jesus og farfar (2006), ble i 2011 plukket ut av Stavanger bibliotek til leseprosjektet «Hele Rogaland leser» og trykket i 50 000 eksemplarer, noe som lenge gjorde det til den norske tegneserieromanen med størst opplag.

I 2000-årene blomstret også en ny generasjon eventyrlystne serieskapere opp i det kreative oslokollektivet Dongery, der spesielt Bendik Kaltenborn og Flu Hartberg utmerket seg, samtidig som Jippi Forlags antologi Forresten hentet inn mange nye navn med bakgrunn fra illustrasjon, kunst og design.

I 2000-årene vendte også tegneseriealbumet tilbake, nå i større format, som tegneserieromaner og tegnet sakprosa i bokform, etter at Frode Øverli siden 2001 hadde gjort stor kommersiell suksess med bøkene som samlet Pondus i kronologisk rekkefølge.

Filosofen Arne Næss valgte seg tegneserieformatet for sin selvbiografi Jeg, Arne Næss (2001), skrevet av Ola A. Hegdal og tegnet av Tore Strand Olsen, mens Steffen Kverneland og Lars Fiskes ambisiøse sakprosategneserie om Olaf Gulbransson, Olaf G. (2004), delvis ble finansiert av arbeidsstipend fra Norske Billedkunstnere. Ser du meg nå? (2006) av Tor Ærlig (pseudonym for Tor Erling Naas) ble regnet som den første moderne norske tegneserieromanen, det vil si at historien ikke først ble utgitt som føljetong i hefteformat.

I 2005 gikk Brageprisen for første gang til en tegneserie, da Jasons La meg vise deg noe ... vant åpen klasse. Den ble først utgitt i Frankrike i 2004, og i 2008 ble Jasons Low Moon trykt som føljetong i The New York Times.

2010-årene: Barnebøker, historisk drama og selvbiografi

«Kvinner i kamp»
Kvinner i kamp er den norske tegneserien som er oversatt til flest språk.
«Kvinner i kamp»

Den store endringen for norske tegneserier i 2010-årene var Norsk kulturråds innføring av en egen innkjøpsordning for tegneserier i 2012, noe som bidro til å forsterke overgangen fra butikk og kiosk til bokhandel. Det førte også til økt satsing på tegneserier fra de etablerte bokforlagene, både norske og oversatte utgivelser, der mange var rettet mot barn og ungdom.

Tiårets største revolusjon kom i kjølvannet av amerikanske Kazu Kibuishis Amuletten, som ble kalt en «lettlest-serie», og ikke tegneserie, da forlaget Fontini ga ut første bind i 2015. Siden er de åtte tegneseriebøkene i serien trykt i et samlet norsk opplag på over 400 000 eksemplarer, og tegneserier har fått bred plass i barne- og ungdomsavdelingen hos norske bokhandlere. Her fikk vi også en norsk bestselger med Malin Falchs Nordlys, som siden 2018 er trykt i et samlet opplag på nærmere 300 000 eksemplarer.

I 2013 vant Steffen Kverneland Brageprisen i kategorien sakprosa for Munch, mens Martin Ernstsen vant sakprosa i åpen klasse for Sult (2019), en adaptasjon av Knut Hamsun-romanen av samme navn.

Etter at Ingebjørg Jensen siden debuten Bomber over barneskolen (2006) lenge var alene i å dokumentere andre verdenskrig i tegneserieform, så 2010-årene en markant økning innenfor historisk drama og sakprosa som utspiller seg rett før, under og etter andre verdenskrig. Den Sprint-inspirerte eventyrserien Krüger & Krogh 1: Brennpunkt Oslo (2014), laget av Bjarte Agdestein, Endre Skandfer og Ronald Kabíček, var et spiondrama fra den kalde krigen, mens Gulosten: Liv i helvete (2015) av Kristian Krohg-Sørensen var første bind i en tegnet biografi om spritsmugleren og motstandsmannen Johannes Andersen. Sabotør (2018) av John S. Jamtli var første bind i en serie om motstandskampen i Norge under andre verdenskrig, som startet som Krüger & Krogh-inspirert røverhistorie og utviklet seg til sakprosa. Ida Larmos dokumentariske tegneserie fra andre verdenskrig, Rigel: Urettens ekko (2022), vant Brageprisen i «åpen klasse: sakprosa for barn og unge».

Det handlet også om sakprosa i 60 damer du skulle ha møtt (2016) av Marta Breen og Jenny Jordahl, den første i en serie med fire tegneseriebøker om kvinnekampens norske og internasjonale historie. Oppfølgeren Kvinner i kamp (2018) er solgt til 28 land, noe som gjør den til den mest oversatte norske tegneserien gjennom tidene. Deretter følger tegneseriene til Jason, utgitt i 18 land.

En tredje trend i norske tegneserier i 2010-årene var selvbiografi og oppvekstskildringer som la seg tett opp til det selvbiografiske. Hundedagar (2015) av Anja Dahle Øverbye handlet om vanskelig vennskap mellom tenåringsjenter, mens Ungdomsskolen (2016) av Anders N. Kvammen handlet om de vanskelige årene på ungdomsskolen. Steffen Kverneland hadde lenge syslet innenfor det selvbiografiske, men gravde dypere i En frivillig død (2018), om sin egen oppvekst og forholdet til faren som tok selvmord da Kverneland var 18 år gammel.

Der de fleste norske serieskapere vender blikket mot oppvekst innenfor det selvbiografiske, samlet Martin Ernstsen sine samtidige dagboksserier i Du snakker med feil person (2014), mens Tegnehannes høyst offentlige dagbøker førte til bred oppmerksomhet. Da hun skildret sin vanskelige fødsel i Bare vent: Babybobla illustrert (2021) endte den opp som tegneserieboken med størst opplag etter Hitler, Jesus og farfar av Lene Ask og Malin Falchs Nordlys-bøker.

Samtidig som tegneseriens kulturelle aksept økte i bokhandelen, falt salget av tegneseriehefter i butikk. I 2015 hadde opplaget til Donald Duck & Co krympet til 36 280, for første gang på et lavere nivå enn det aller første nummeret i 1948, som ble trykket i 40 000 eksemplarer. Men hefteformatet lever fortsatt videre, også i USA, der Torunn Grønbekk i 2019 ble den første norske manusforfatteren for Marvel Comics. Hun har skrevet manus til hefteserier med blant andre Thor, Jane Foster, Captain Marvel, Thanos, The Punisher, Carnage og Venom.

Kjønnsbalansen var nå klart bedre i norske tegneserier, og i løpet av 2000-tallet ble bransjen også noen hakk mer mangfoldig. takket være et knippe utgivelser fra serieskapere med utenlandsk bakgrunn. Rui Tenreiro, opprinnelig fra Mosambik, ga ut tegneserieromanene Trost (2005) og Høytiden (2008) på Jippi Forlag, mens norsk-eritreiske Josef Yohannes debuterte med superheltserien The Urban Legend (2012), fulgt av norsk-kinesiske Xueting Yang med Et annet sted (2014) og Nu klinger igjennom bartebyen (2021) av norsk-libyske Khaleel Etwebi.

I 2017 brast en annen barriere i norske tegneserier, da både serieskaperen Kenneth Larsen og hovedpersonen i den delvis selvbiografiske stripeserien Bestis kom ut av skapet som homofil. Siden har LHBT-representasjonen økt med fantasyserien Dragens øye (2021–), der hovedpersonen er ikke-binær og serieskaper Cha Sandmæl bruker pronomenet hen, mens Victor Nordahl, som debuterte med serien Ville poter (2022–), er transmaskulin.

2020-årene: Fantasy og ungdomsromaner

Nora Dåsnes debuterte med tegneserieromanen Ti kniver i hjertet (2020).
Nora Dåsnes/Aschehoug.

Flere trender har rukket å manifestere seg i begynnelsen av 2020-årene. Suksessen til Nordlys førte til at Egmont satset på flere bokserier med tegneserier innenfor den fantastiske litteraturen, med «Nordic manga» som fellesbetegnelse når seriene er blitt solgt til oversettelse i flere land. Odin Helgheims Ragnarok (2020–) er bestselgeren blant disse, som også omfatter en rekke kvinnelige serieskapere, som Cha Sandmæl, tegneserieromanen Snøkattprinsen (2021) av Dina Norlund (1995–2023) og bokseriene Mia Myhr (2022–) av Sara Hjardar og Mørkalven (2022–) av Helen Kaldheim.

Fantasybølgen har også vist seg i form av oversettelser av en rekke franske og amerikanske serier, mens også andre forlag har hivd seg på med norske fantasyserier som Floke (2020–2022) av Ida Eva Neverdahl, Spøkelsesvenn (2020–) av Michelle Tolo, og Aleksander Kirkwood Browns Skare (2021–) og Underbyen (2022–), tegnet av henholdsvis Thomas Falla Eriksen og norsk-italiensk-argentinske Luis Guaragna. Sistnevnte tegner også Atmosfærebarna (2023–), skrevet av Nicolai Houm. Dette i kontrast til årene før Nordlys, da fantastisk litteratur var noe det mindre tegneserieforlaget Überpress, stiftet i 2012, fikk drive med nærmest alene.

Ved siden av fantasy har 2020-årene sett en markant økning i mer realistiske oppvekstskildringer, det er nærmest som om ungdomsromanen har gjenoppstått som tegneserieroman. Også her er det kvinnelige serieskapere som utmerker seg: Nora Dåsnes brakdebuterte med Ti kniver i hjertet (2020) og vant Nordisk Råds barne- og ungdomslitteraturpris for Ubesvart anrop (2021), og fikk raskt selskap av en lang rekke andre debutserier om unge jenter, der spesielt Raud Volvo (2022) av Trude Tjensvold, Bilde av en brennende Tesla (2023) av Fanny Vaager og Annika Linn Verdal Homme og Grip den føkkings dagen (2023) av Kjersti Synneva Moen fikk gode anmeldelser og bred oppmerksomhet.

Parallelt er det også blitt et økende behov for et begrep som fanger opp grenselandet mellom samtidskunst og tegneserier, og etter at den danske serieskaperen og forskeren Allan Haverholm (f. 1976) introduserte begrepet uncomics om ikke-narrative tegneserier i 2018, er det adoptert i Norge av blant andre Zarina Saidova (f. 1992). Hun har kalt dette ikke-tegneserier, og har blant annet utforsket det i Et godt sted (2023), omtalt som «en autobiografisk tegneserie plassert i en fiktiv verden». Formeksperimentene til Tim Ng Tvedt (f. 1990) og Herman Breda Enkerud (f. 1993) kan også plasseres i en slik sammenheng.

Norske tegneserier på kino og tv

Stillbilde fra animasjonsfilmen Slipp Jimmy fri av Christopher Nielsen. I forgrunnen Odd og Roy Arnie, med Kælle og Geir bak.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Innen den norske tegneseriebransjen har det vært vanligere å lage tegneserieversjoner av kjente filmer og tv-serier, eller parodier på dem, enn det har vært at historier og figurer fra tegneserierutene har blitt adaptert til film eller tv.

Leif Juster spilte hovedrollen i Bustenskjold (1958), mens den andre norske tegneserieskaperen som gikk til filmen var Christopher Nielsen, som tok med seg figurene Odd og Geir, best kjent som «To trøtte typer». Det startet med den tegnede kortfilmen Narverfredag (1996), fortsatte med den 3D-animerte tv-serien To trøtte typer (2000) og kortfilmen To trøtte typer: Julekalender (2001) og kulminerte med den helaftens animasjonsfilmen Slipp Jimmy fri (2006), den gang den dyreste norske filmen noensinne.

Den tredje tegneserieskaperen som gikk til kinosalen var Inga H. Sætre, da langfilmen Ninjababy (2021) var basert på hennes tegneserieroman Fallteknikk (2011), som vant Brageprisen for beste barne- og ungdomsbok. I 2022 kom tv-serien LunchTV 2, basert på stripeserien av samme navn av Børge Lund.

Tegneserier i kunst, reklame og kommunikasjon

I 1972 tok Henie Onstad kunstsenter tegneseriemediet inn i varmen med utstillingen Tegneserier, og siden har både gallerier og museer viet den niende kunstart og flere serieskapere bred oppmerksomhet, mens billedkunstnere som Vanessa Baird, Mette K. Hellenes og Bjarne Melgaard har laget omfattende tegneserier. Fullførelsen og utgivelsen av Pushwagners hovedverk Soft City ble en viktig tverrkunstnerisk begivenhet i 2008.

I 2014 satte Christopher Nielsen publikumsrekord på Henie Onstad med soloutstillingen Jeg er bare en enkel konseptualist fra Ulsrud, og i 2015 brukte Nasjonalmuseet for arkitektur, Norsk folkehjelp og Sporveien tegneserien i informasjonsøyemed, noe som fikk nettstedet Empirix.no til å oppsummere at året ville «bli stående som et gjennombruddsår for tegneseriemediet som kommunikasjonsverktøy i den norske offentligheten».

Men alt i 1980-årene brukte organisasjoner og firmaer som Statens tobakksskaderåd, Edruskapsdirektoratet, Bø Sommarland, Diplom-Is, Citroën, Det kongelige selskap for Norges vel, Barneombudet, Norsk Ballettforbund og Miljøverndepartementet tegneserier som informasjonsverktøy, med bidrag fra serieskapere som Eirik Ildahl, Håkon Aasnes, Bjørn Ousland, Terje Nordberg, Arild Midthun, Frode Øverli, Tor Bomann-Larsen og Knut Westad.

Tegneseriepriser i Norge

Tegneseriefestivaler i Norge

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg