Fidus nr. 1, 1993

No Comprendo Press. Begrenset gjenbruk

Kanon nr. 1, 2006

Lars Fiske/Steffen Kverneland/No Comprendo Press. Begrenset gjenbruk

Norsk tegneserieforlag, stiftet i 1992 av Espen Karelius Holtestaul og Hallvard Bratberg for å gi ut Charlie Christensens Arne And på norsk. Forlaget ble umiddelbart et samlingspunkt for en generasjon norske tegneserieskapere født i 1960-årene, og har siden utvidet nedslagsfeltet med flere serieskapere, oversatte tegneserier, kunst- og barnebøker og sakprosa. Sammen med Jippi Forlag bidro No Comprendo til en oppblomstring i det alternative tegneseriemiljøet i Norge i 1990-årene.

Forlaget startet da barndomskameratene Holtestaul og Bratberg tilfeldigvis kom over tegneserien Arne Anka etter en en Elvis Costello-konsert i Stockholm i 1991. De så at hovedpersonens endeløse bekymringer om systembolag, utelivskøer, slapsete vintre og uvillige kvinnfolk lå nær den norske virkeligheten, og kontaktet Tago Förlag for rettighetene. Påsken 1992 ble albumet Arne And forlagets første utgivelse, en samling av det beste fra de første svenske Arne Anka-albumene – oversatt og håndtekstet av utgiverne selv.

Forlaget ble modellert etter Tago, og etter oppmuntring fra forlegger Rolf Classon tok de ferske forleggerne kontakt med Christopher Nielsen. Etter ett møte ble de enige om å satse på et blad med utelukkende norske tegneserier, og på neste møte ble redaksjonen i det som ble antologien Fidus samlet. Antologien skulle være en norsk variant av tradisjonstunge utenlandske forbilder som Galago, Raw og Weirdo. Målet var å gi ut "det ypperste innen norsk tegneseriekunst", som det het i lederen i første nummer i 1993.

Foruten Nielsen besto redaksjonen av jevnaldrende serieskapere som Knut Nærum, Steffen Kverneland, Ola Andreas Hegdal, Tor "Waldemar Hepstein" Lier og Mikael Holmberg. Flere av redaksjonsmedlemmene hadde aldri møtt hverandre tidligere, selv om de fleste hadde bidratt til lignende blader som KOnKBrage og Gateavisa.

No Comprendo Press ble stiftet idet de større forlagene mistet interessen for å gi ut norske tegneserieromaner. Nielsen hadde gitt ut En fettsugers bekjennelser og Jazzbasillen på Semic/Nordisk Forlag, Nærum hadde gitt ut to Bloid-samlinger og Vi går for regnskogen på samme forlag, mens Kverneland hadde De knyttede never på TEGN A/L Bum og Cappelen sto bak Holmbergs Kunsten å gå i baret. I 1993 overtok No Comprendo Press stafettpinnen, hjulpet av Norsk kulturråds produksjonsstøtte for tegneserier som ble innført i 1991.

Det ble utgitt ti numre av Fidus fra 1993 til og med 1999, men selv om redaksjonen tiltrakk seg nye bidragsytere som Lars og Anna Fiske og billedkunstneren Mette K. Hellenes, var konkurrenten Forresten (Jippi Forlag) dyktigere til å fornye stallen med bidragsytere. Selv om Fidus formelt ikke er nedlagt, ble antologien aldri flaggskipet det var ment som. 

Isteden satset kjernemedlemmene i økende grad på egne utgivelser. Knut Nærum ga ut sju samlinger med avisserien Bloid, Ola Hegdal samlet stripeserien På kloden i tre hefter, Kverneland ga ut to album med Amputerte klassikere, samt flere andre enkeltutgivelser, mens Lars Fiske debuterte med albumet Matje – Debutanten (1996). Etter at forlaget mistet rettighetene til Arne And til Bladkompaniet etter to album, ble Nielsen forlagets nye galionsfigur, ansvarlig for sju av 14 utgivelser i årene 1996 til 1998, blant annet hefteserien Weltschmerz og to hefter med To trøtte typer.

I 1998 gjenutga forlaget Nielsens Jazzbasillen (1990). Dette ble startskuddet for en suksessfull økt satsing på historiske utgivelser og samlebøker, som Nielsens Homo Norvegicus (2000), Propaganda!: Cristopher Nielsens noveller i utvalg (2001) og Mens vi venter på dommedag: bind 1 (2008). Forlaget gikk lengre tilbake i historien med  Olaf Gulbranssons Det var engang - Og så videre (2003), en samling av hans to erindringsbøker, samt Pushwagners Soft City (2007), opprinnelig fra 1969-75.

Kvinnelige serieskapere begynte for alvor å markere seg på forlaget rundt tusenårsskiftet, med Anna Fiskes Forvandlingen (1999), Snakke med dyr (2002) og Danse på teppet (2004), samt Mette K. Hellenes' Kebbelife (2002), Kebbelife: Ett år med tjukken (2005) og Kebbelife: Lys og mørke (2010) og Lene Asks Kjære Rikard (2014).

I 2002 ga forlaget også ut sin første oversatte tegneserieroman, Ghost World av Daniel Clowes, som siden er fulgt opp med norske utgaver av kritikerroste serier som Marjane Satrapis Persepolis (2005) og Kylling med svisker (2006), David Bs Epileptisk (2006), Philippe Dupuy og Charles Berberians Monsieur Jean (2009), Chris Wares Jimmy Corrigan: Den smarteste gutten i verden (2010), Seths Livet er til å holde ut, tross alt: en billedroman (2011), Ulli Lusts I dag er den siste dagen i resten av ditt liv (2011), Joost Swartes Nesten alt (2012), Brecht Evens' På feil sted (2014), Olivier Schrauwens Gutten min (2015) og Arséne Schrauwen (2017), Dominique Goblets Den som later som lyver (2015) og Blutch' Blotch: Kongen av Paris (2016).

I 2000-årene har Christopher Nielsen jobbet mye med film, teater og tv, men også rukket å gi ut nye tegneserier som Uflaks (2005), Bygdegutar: en romantisk realitykomedie (2008) og Weltschmerz 9 (2009), samt science fiction-romanen Metamorfose (2014). Men det var samarbeidspartnerne Lars Fiske og Steffen Kverneland som seilte opp som No Comprendos største stjerner i det nye årtusenet. Deres samarbeid begynte med den bredt anlagte kombinasjonen av kunstnerbiografi og gonzoreportasje i Olaf G. (2005), om den norske billedkunstneren Olaf Gulbransson. Samarbeidet fortsatte i den pågående serien Kanon (2006-), der Fiske i de fem første numrene konsentrerte seg om en biografi over Kurt Schwitters, mens Kverneland fortalte om Edvard Munchs liv, utelukkende ved hjelp av historiske sitater og egne tegninger.

Forlagets nyeste stjerneskudd er Bendik Kaltenborn, som har fått gode kritikker og vunnet mange priser for bøkene Serier som vil deg vel (2009) og Liker stilen (2013). Utgivelser som Olaf G., Herr Merz, Munch og Liker stilen er også oversatt til en rekke språk. Verdt å nevne er også debutantene Kristian Krohg-Sørensen og Anders N. Kvammen, som vakte oppsikt med henholdsvis Gulosten: Liv i helvete (2015) og Ungdomsskolen (2016). 

No Comprendo har også gitt ut flere barnebøker, brorparten fra ekteparet Lars og Anna Fiske, der sistnevntes hefteserie Rabbel (2005-2009) var et unikt forsøk på å lage en helnorsk tegneserie for de minste leserne. Den gikk inn etter 15 numre, men forlaget har fortsatt å gi ut fortellinger fra Rabbel-universet i flere barnebøker. I tillegg har No Comprendo Press gitt ut tv-manus og dramatikk i bokform, kunstbøker som Vanessa Bairds You can't keep a good rabbit down (2009), Theodor Kittelsens humortegninger, Kristopher Schaus sakprosabok Rettsnotater: 22. juli-rettssaken, Oslo tinghus 2012, quizboken til rockebandet Black Debbath og Victoria Kiellands roman Dammyr.

Utgivelser på No Comprendo Press har vunnet Sproing-prisen 13 ganger, Årets tegneserie én gang og Brageprisen to ganger (Steffen Kvernelands Munch innen sakprosa i 2013 og Anders N. Kvammens Ungdomsskolen i barne- og ungdomslitteratur i 2016). Munch er også forlagets bestselger med rundt 16.000 solgte eksemplarer, fulgt av Pushwagners Soft City med 13.000.

No Comprendo Press har to heltidsansatte, Espen Holtestaul og Cis-Doris Andreassen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.