Brennevinsforbudet

Artikkelstart

Et brennevinsforbud er et forbud mot salg og servering av brennevin. Et slikt forbud ble innført i Norge i august 1914, ved utbruddet av første verdenskrig, og gjaldt også forbud mot å brygge øl og lage brennevin av korn og poteter. Et endelig brennevinsforbud ble innført i 1916. Det ble holdt en rådgivende folkeavstemning om forbudet i 1919 før det ble opphevet i 1927, etter nok en folkeavstemning året før.

Faktaboks

Også kjent som

Brennevinsforbodet

forbudstiden, forbudstida, forbodstida

Forbudet var opprinnelig begrunnet i forsyningssituasjonen, men avholdspolitiske synspunkter kom stadig sterkere inn i bildet etter hvert som restriksjonene i de første krigsårene ble lettet.

Folkeavstemning i 1919

Det endelige brennevinsforbudet ble innført i 1916 og varte til 1927. Ved første verdenskrigs slutt falt de rent krisemessige begrunnelsene for brennevinsforbudet bort, men 5. og 6. oktober 1919 ble det holdt en rådgivende folkeavstemning over «lovfestet varig forbud mot tilvirkning, innførsel og omsetning av brennevin og sterk (het) vin». Bare to tredjedeler av de stemmeberettigede avga stemmer, men 489 017 (61,6 prosent) svarte ja og 304 673 nei.

Handelspolitikk

Brennevinsforbudet viste seg imidlertid snart å bli mer et handelspolitisk enn et sosialpolitisk spørsmål. Langvarige og vanskelige traktatforhandlinger fant sted med de vinproduserende landene, som dels forlangte norsk tvangsimport av alkoholholdige drikker, dels belastet norsk klippfiskeksport med skyhøye tollsatser. Likevel vedtok Stortinget høsten 1921, med knapt flertall, en permanent forbudslov.

De handelspolitiske problemene ble imidlertid stadig større med stigende uro innen fiskerinæringen, og i 1923 ble hetvinsforbudet opphevet.

Virkninger

Brennevinsforbudet fikk en rekke uheldige følger:

smugling (verdien ble anslått til 50–60 millioner kr årlig, og bare i 1923 ble 600 000 liter sprit beslaglagt)
reseptmisbruk (en lege ble dømt for å ha skrevet ut 48 657 brennevinsresepter i løpet av ett kalenderår)
hjemmebrenning

Drukkenskapsforseelsene steg også til 18 per 1000 innbyggere i 1923, mens det i 1930-årene var 11–12 og etter andre verdenskrig lå på omkring 9. Statsminister Abraham Theodor Berge gjorde opphevelsen av forbudet til kabinettspørsmål sommeren 1924, men ble nedstemt i Stortinget i juli samme år.

Opphevet i 1927

En ny folkeavstemning ble imidlertid utlyst 18. oktober 1926, og denne gang stemte 531 084 (55,7 prosent) mot forbud og 423 031 for forbud. Brennevinsforbudet ble formelt opphevet i 1927.

Andre land gjorde de samme erfaringene som Norge. I Island varte forbudstiden fra 1915 til 1935, i Finland fra 1919 til 1932. Forbudet i USA i 1920–1933 førte blant annet til etableringen av de store gangster- og mafiasyndikatene.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Fuglum, Per (1995). Brennevinsforbudet i Norge

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Norges historie fra 1884 til 1940

Knut Dørum

professor i historie, Universitetet i Agder