Det finnes manga for og om de fleste målgrupper, aldersgrupper, sjangrer og temaer. Særlig utbredt er «shonen»-seriene, som egentlig er beregnet for gutter, men i stor grad også leses av jenter og voksne. «Shojo»-serier er den andre store hovedgruppen, manga ment for i hovedsak jenter. Trenden med rene gutte- og jenteserier ble forsterket da en gruppe kvinner debuterte i 1969, slik at kvinnelige serieskapere som Moto Hagio, Riyoko Ikeda, Yumiko Oshima, Keiko Takemiya og Ryoko Yamagishi i hovedsak satset på å laget manga for jenter og unge kvinner.
Rumiko Takahashi, kvinnen bak manga som Urusei Yatsura og Ranma ½, regnes som en av Japans mest innflytelsesrike og populære serieskapere, mens Sailor Moon av Naoko Takeuchi både brøytet vei for shojo på det internasjonale markedet og brøyt ned skilleveggene mellom rene gutte- og jenteserier i hjemlandet.
I tillegg kommer «seinen», for unge menn, «josei» for voksne kvinner, pornografisk «seijin» samt «yaoi» (om gutter som forelsker seg i gutter) og «yuri» (om jenter som forelsker seg i jenter). For ikke å glemme «kodomomuke», for de yngste barna. I 1957 lanserte Yoshihiro Tatsumi «gekiga» for å signalisere at hans tegneserienoveller var ment for voksne, og begrepet har festet seg. Utviklingen skjøt fart med månedsbladet Garo (1964–2002), som spesialiserte seg på alternative, surrealistiske, abstrakte og selvbiografiske tegneserier fra folk som Sanpei Shirato, Shigeru Tamura og Yoshiharu Tsuge.
Sistnevnte ble spesielt viktig for tegneseriens kunstneriske aksept i Japan og skapte det som gjerne blir kalt «litterær manga». Etter den banebrytende surrealistiske serien Nejishiki (1968) skrev og tegnet Tsuge kortere tegneserier som var sosialrealistiske og delvis selvbiografiske, og som fjernet seg fra etablerte manga-sjangre som action, krim, romantikk, komedie, science fiction og historiske eventyr. Seriene hans var mer inspirert av moderne japansk skjønnlitteratur, især den selvbiografiske shishōsetsu-tradisjonen, også kjent som «jeg-romanen», samt vestlige forfattere som Albert Camus og Franz Kafka, og han baserte historiene sine på egne reiser, opplevelser og fotografier.
Blant de mest populære magasinene er Shonen Jump, som på det meste ble solgt i seks millioner eksemplarer hver uke i Japan, i tillegg til betydelige opplag i andre land, også i Norge 2005–2007. Blant de rene barneseriene kan særlig nevnes Hiroshi Fujimoto og Motoo Abikos serie om robotkatten Doraemon, som er blant de mest populære tegneseriene i mange asiatiske land. Ellers er funny animal-serier mindre utbredt i Japan enn i USA og Europa. Et utvalg av seriene hans er utgitt på engelsk, som The Swamp (2020), The Man Without Talent (2020) og Red Flowers (2021).
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.