manga

Akira av Katsuhiro Otomo har spilt en særlig stor rolle for etableringen av et marked for manga i vest.
Akira, første bind.
Av .
Begrepet manga ble introdusert på 1800-tallet av Katsushika Hokusai.

Manga er det japanske ordet for tegneserier, og utenfor Japan brukt som synonym for «japanske tegneserier» og også for å beskrive en tegnestil. Mye manga finnes også som anime, det vil si animasjonsfilm.

Faktaboks

etymologi:
japansk, ‘tilfeldige bilder’

Japan har en meget stor tegneserieproduksjon, og ifølge boken En verden av tegneserier (1986) var Japan det land i verden hvor det leses flest tegneserier – med Norge på andreplass. I 1995 ble markedet verdsatt til rundt 50 milliarder kroner, ifølge boken Dreamland Japan (1996), men som i resten av verden har tegneserier slitt med nedgang på 2000-tallet, og de tradisjonelle bladene og bøkene møter nå utfordringer fra tegneserier publisert for å leses på mobiltelefon.

Lengde og stil

Mange japanske tegneserier er svært lange og publiseres som føljetonger i måneds- og ukeblader, med et handlingsforløp som strekkes ut over mange sider og flere bøker. Den klassiske samuraiserien Lone Wolf and Cub er for eksempel rundt 8000 sider lang.

Tegningene er ofte overdrevne, med sterke uttrykk for følelser. Typisk for mye populær manga er figurenes store øyne og strittende hår, samt en enkel skyggelegging. Men det finnes også tallrike eksempler på manga med en mer realistisk strek og sofistikert layout, der det tradisjonelle rutemønsteret går i oppløsning.

Det japanske markedet kjennetegnes også av et stort spenn i både sjangre og lesernes alder, synliggjort med de mange voksne som leser mangabøker til og fra jobb på tog og T-bane. Science fiction, historiske serier, såpeoperaer, action, romantikk, erotikk, sport og komedier er blant de mest populære sjangrene, men du kan også lese serier om alt fra gambling til mat. Manga er ofte i svart/hvitt, med enkelte innslag av farger.

Historisk bakgrunn

Manga har røtter i en karikaturtradisjon som går tilbake til 600- og 700-tallet. Den første kjente japanske billedfortellingen stammer fra begynnelsen av 1100-tallet.

Begrepet manga ble en del av dagligtalen på tampen av 1700-tallet, i forbindelse med utgivelsene av Santo Kyodens billedbøker og skissebøkene til Katsushika Hokusai. Åpningen mot vest førte i annen halvdel av 1800-tallet til at den europeiske og amerikanske humormagasintradisjonen ble kjent i landet, og man fikk tilsvarende magasiner i Japan. Påvirkningen fra amerikanske tegneserier og tegnefilmer på 1900-tallet ble også viktig.

Tidlig på 1900-tallet fikk Japan flere humoristiske avisserier med fast persongalleri etter amerikansk mønster, men med tema fra japansk virkelighet. Ordet «manga» ble allerede da etablert som betegnelse ikke bare på enkelttegninger, men også på tegneserier.

Den politiske innstramningen i 1930-årene førte til dårligere vilkår for voksenseriene, mens det fant sted en oppblomstring av barneserier. Etter andre verdenskrig ble det vanlig med tegneserier på opptil flere hundre sider og føljetongserier i tykke blader. En pionér var Osamu Tezuka, ofte kalt «mangaens gudfar», som laget serier innenfor en rekke sjangre og preget den japanske tegneserie- og tegnefilmbransjen frem til sin død i 1989.

Gutte- og jenteserier

Det finnes manga for og om de fleste målgrupper, aldersgrupper, sjangrer og temaer. Særlig utbredt er «shonen»-seriene, som egentlig er beregnet for gutter, men i stor grad også leses av jenter og voksne. «Shojo»-serier er den andre store hovedgruppen, manga ment for i hovedsak jenter. Trenden med rene gutte- og jenteserier ble forsterket da en gruppe kvinner debuterte i 1969, slik at kvinnelige serieskapere som Moto Hagio, Riyoko Ikeda, Yumiko Oshima, Keiko Takemiya og Ryoko Yamagishi i hovedsak satset på å laget manga for jenter og unge kvinner.

Rumiko Takahashi, kvinnen bak manga som Urusei Yatsura og Ranma ½, regnes som en av Japans mest innflytelsesrike og populære serieskapere, mens Sailor Moon av Naoko Takeuchi både brøytet vei for shojo på det internasjonale markedet og brøyt ned skilleveggene mellom rene gutte- og jenteserier i hjemlandet.

I tillegg kommer «seinen», for unge menn, «josei» for voksne kvinner, pornografisk «seijin», samt «yaoi» (om gutter som forelsker seg i gutter) og «yuri» (om jenter som forelsker seg i jenter). For ikke å glemme «kodomomuke», for de yngste barna. I 1957 lanserte Yoshihiro Tatsumi «gekiga» for å signalisere at hans tegneserienoveller var ment for voksne, og begrepet har festet seg.

Blant de mest populære magasinene er Shonen Jump, som på det meste ble solgt i seks millioner eksemplarer hver uke i Japan, i tillegg til betydelige opplag i andre land, også i Norge 2005–2007. Blant de rene barneseriene kan særlig nevnes Hiroshi Fujimoto og Motoo Abikos serie om robotkatten Doraemon, som er blant de mest populære tegneseriene i mange asiatiske land. Ellers er funny animal-serier mindre utbredt i Japan enn i USA og Europa.

Klassikere

Mange av de japanske spenningsseriene er samuraiserier med handling fra føydaltiden. Særlig kjent – og et forbilde for senere manga i samme sjanger – er Lone Wolf and Cub av Kazuo Koike og Goseki Kojima. Det finnes også spenningsserier med handling fra nåtiden, blant annet om mafia og kriminelle ungdomsgjenger, samt kampsportserier. Riyoko Ikeda lager lange episke serier, med sofistikert layout og gjerne med tema fra europeisk historie.

Japanske krigsserier omfatter blant annet selvbiografiske serier fra andre verdenskrig, som Shigeru Mizuki, som forteller om da han mistet venstrearmen under krigen i Papua Ny-Guinea i Onward Towards Our Noble Deaths (1973) og forteller både sin egen og det moderne Japans historie i storverket Showa: A History of Japan i fire bind (1988–1989).

En pionér innen høyteknologisk science fiction er Katsuhiro Otomo, som har laget den verdenskjente og filmatiserte cyberpunkserien Akira (1982–1990), om et barn i Tokyo anno 2030, gjenoppbygd etter den tredje verdenskrig. Science fiction-tradisjonen er videreført av Otomo selv og flere andre tegneserieskapere. Bemerkelsesverdig er også Nausicaä of the Valley Wind av animasjonsregissøren Hayao Miyazaki.

Den kanskje mest kjent, og nest mestselgende, japanske tegneserien gjennom tidene er Akira Toriyamas Dragon Ball (1984–1995), der de 42 bøkene har solgt til sammen 160 millioner kopier i Japan og 250–300 millioner kopier på verdensbasis. Den er blitt animert i flere utgaver: fire forskjellige tv-serier og 20 langfilmer, og regnes blant verdens 20 mest innbringende franchise-virksomheter innenfor media.

Dragon Ball overgås bare kommersielt av One Piece (1997–) av Eiichiro Oda, som er samlet i hittil 97 bøker og har solgt over 450 millioner eksemplarer på verdensbasis. Figurene herfra er også utviklet videre i flere tv-serier, filmer og innbringende merchandising.

De andre bestselgende mangaene er Golgo 13 (1968–) av Takao Saito, Naruto (1999–2014) av Masashi Kishimoto, Case Closed (1994–) av Gosho Aoyoma og Black Jack (1973–1983) av Osamu Tezuka.

Manga i utlandet – og Norge

Manga er oversatt til mange språk og har også øvd innflytelse på tegneserieskapere utenfor Japan. I 1980-årene spilte voksne serier som Akira og Lone Wolf and Cub, samt Ryoichi Ikegamis og Keiji Nakazawas spenningsserier, en viktig rolle for etableringen av et marked for manga i vest, men på 2000-tallet er det i større grad manga og anime for et yngre publikum som har vært viktigst, ikke minst Dragon Ball og One Piece.

En ufullstendig utgave av Gen: Gutten fra Hiroshima (1986) var lenge den eneste japanske tegneserie som var oversatt til norsk, men i 2003 ble flere blader med ulike typer manga lansert i Norge av både Egmont og Schibsted, i form av tykke tegneseriehefter og pocketbøker i hovedsak rettet mot et yngre publikum: Manga Mania (2003–2005), Ranma ½ (2003-2006), Dragon Ball (2004-2007), Mesterdetektiven Conan (2004-2008), One Piece (2005-2009) og Naruto (2007-2008).

Det danske forlaget Mangismo prøvde seg med flere norskspråklige mangabøker rettet mot noe eldre tenåringer, men verken Samurai Deeper Kyo (2005–06), «yaoi»-serien Gravitation (2006), Kare First Love (2006), Basara (2007), Blade den udødelige (2007–2008) eller sørkoreansk manhwa som I.N.V.U. (2005) og Demon Diary (2005–2006) klarte å feste seg. Samtidig prøvde Gyldendal seg på en norsk utgave av Osamu Tezukas storverk Buddha (2007–2009), men måtte gi seg etter fire bøker.

Denne norske mangainvasjonen varte bare i noen år, og klarte aldri å selge nok til å forsvare videre utgivelser i 2010-årene. Blant annet var interessen hos bokhandlerne laber, noe som hadde vært viktig for å kunne tilby eldre bøker som ikke var tilgjengelige i butikk og kiosk. Dragon Ball er den fortsatt den eneste serien som ble fullført i norsk oversettelse, og i 2016 innledet Outland Forlag en ny utgave av denne populære mangaen.

Siden har det vært flere sporadiske forsøk. Forlaget Minuskel har gitt ut «gekiga», manga for et voksent publikum, med bøkene Kikkeren (2012) av Yoshihiro Tatsumi og Min fjerne barndoms by (2014) og Min fars dagbok (2015) av Jiro Taniguchi. Outland har i tillegg til Dragon Ball (2016–) oversatt Kohei Horikoshis superheltserie Mitt helteakademia (2019–).

Pseudomanga

Manga-tegnestilen og -fortellerteknikken er blitt global, men det er flere som mener tegneserier ikke kan kalles «manga» dersom de ikke er laget og utgitt i Japan. Dermed er begrep som «pseudomanga» og «kvasimanga» blitt brukt om vestlige tegneserie i mangastil, mens sørkoreanske tegneserier kalles «manhwa» og kinesiske tegneserier er «manhua».

Ben Dunn startet i 1987 tegneserien Ninja High School, mens Adam Warren i 1988 tegnet The Dirty Pair for det amerikanske markedet, der han spinner videre på to kvinnelige figurer skapt av den japanske science fiction-forfatteren Haruka Takachiho. Andre manga-aktige serier er de italienske Disney-seriene W.I.T.C.H. og Monster Allergy, amerikanske Usagi Yojimbo, danske Taynikma og svenske Stall Norrsken og Kishako, Sportreportern.

I Norge hevdet redaksjonen av første nummer av fanzinen Vrengt (2004), utgitt av organisasjonen Adbusters, at Asbjørn Hegdahls SuperBestisene var den første norske mangaserien. Men aller først kom Øyvind Sørøys novelleserie «Marsvin» samme år, den ene av to prisvinnere i en konkurranse utlyste av bladet Manga Mania. Den andre var «Suuz Neko: Losers Love Life» av Heidi Næss.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg