tegneserieroman

Tegneserier har blitt utgitt i bokformat siden tidlig på 1800-tallet, og pionerer som Rodolphe Töpffer, amerikanske Lynd Ward (1905–1985) og Frans Masereel ga ut det som utvilsomt kan kalles tegneserieromaner. I etterordet til den norske Masereel-boken Byen: Hundre tresnitt (1979) omtaler Johan Borgen den som «en del av den nye kunstneriske billedform, billedromanen». Billedroman er på 2000-tallet brukt om tegneseriebøkene til Joanna Rubin Dranger og Pushwagner, mer tradisjonelt illustrerte romaner og til og med fotobøker.

Men det var Will Eisners tro på at tegneserien også var et medium for voksne lesere som førte til at begrepet graphic novel festet seg i USA. Selve ordet ble introdusert av en amerikansk tegneseriehistoriker i 1964.

Tegneserien A Contract with God and Other Tenement Stories (1978, norsk utgave En kontrakt med Gud og andre historier fra Bronx) var inspirert av Eisners oppvekst i et jødisk nabolag i New York. Historien handler om en bygning fylt med immigranter som drømmer om å kjempe seg opp i USA. Den 200 sider lange tegneserien ble ikke først utgitt som føljetong i blad eller avis, som var det vanlige for amerikanske tegneserier, men kom rett i bokform.

Eisner adopterte begrepet graphic novel fremfor comic book, for å signalisere at dette var noe annet enn sjangrene som hadde dominert i amerikanske tegneserier, nemlig superhelter, morsomme dyr, science fiction og fantasy. «Jeg ville nå andre enn bare tenåringsgutter. Jeg så for meg leseren min som en 55-åring som er blitt frastjålet lommeboken sin på T-banen», sa han.

Motkulturen i 1960-årene hadde ført til en eksplosiv vekst av tabuknusende undergrunnstegneserier rettet mot et voksent publikum i USA. Men ønsket om å lage – og lese – tegneserier for et voksent publikum var også en global trend. I Japan introduserte Yoshihiro Tatsumi begrepet gekiga allerede i 1957, som et signal om at han laget en annen form for manga enn den som rettet seg inn mot barn og tenåringer. Også i Frankrike rettet et økende antall serieskapere seg inn mot et eldre publikum, spesielt i blader som Pilote og Métal Hurlant. Dette førte til at franskmennene utropte tegneserier til «den niende kunstart».

Begrepet graphic novel var med på å skape aksept for tegneserien som kunstform og signalisere dens mer varige verdier. Tegneserier var ikke lenger utgivelser som ble raskt lest og deretter kastet, men fikk også sin plass i bokhyllene. Men «tegneserieroman» som samlende begrep for tegneseriens litterære ambisjoner dreide seg raskt til å handle mer om format enn innhold.

De etablerte tegneseriesjangrene begynte raskt å begynne å bruke begrepet i USA, og allerede i 1978 kom tegneserieromaner innen superhelter og science fiction: The Silver Surfer: The Ultimate Cosmic Experience av Stan Lee og Jack Kirby og Sabre av Don McGregor and Paul Gulacy. Deretter ble det samlebøkene med superheltseriene Batman: The Dark Knight Returns (1986) av Frank Miller og Watchmen (1987) av Alan Moore og Dave Gibbons som for alvor etablerte graphic novel som kommersielt levedyktig begrep i amerikansk bokbransje.

Art Spiegelmans Maus, som kom ut i to samlebøker utgitt i 1986 og 1991, ble også viktig for begrepets popularitet, ikke minst etter at Spiegelman vant en pulitzerpris i 1992. Han var selv lenge ukomfortabel med begrepet, både fordi Maus er sakprosa og fordi han syntes begrepet handlet mer om format enn innhold. Han har selv prøvd å lansere co-mix som alternativ til det mer humoristisk anlagte comic book, for å signalisere at tegneserier er mer enn humor og en gjensidig avhengig miks (co-mix) av tekst og tegning.

Tegneserieromanen fikk et nytt oppsving i 2000-årene, etter at det ble en offisiell kategori i amerikanske bokhandlere og omsetningen fra 2001 til 2005 økte fra 75 til 250 millioner dollar. Samtidig ble det mer vanlig med filmatiseringer av selve historien i tegneserieromaner, som Ghost World (2001), Road to Perdition (2002) og V for Vendetta (2005). Tidligere hadde det også vært filmer basert på tegneserier, men de hadde primært tatt for seg av populære figurer og ideer, og ikke konkrete historier, som Superman (1978), Batman (1989) og Men in Black (1997).

Jimmy Corrigan, the Smartest Kid on Earth (2000, norsk utgave Jimmy Corrigan: Den smarteste gutten i verden) av Chris Ware, Persepolis: The Story of an Iranian Childhood (2000, norsk utgave Persepolis) av Marjane Satrapi og Craig Thompsons 600 sider lange oppvekstroman Blankets (2003, norsk utgave Tepper) er eksempler på tegneserieromaner laget for et voksent publikum som brøytet vei inn i bokhandelen, mens 230 sider lange Ser du meg nå? En tegnet roman (2006) av Tor Ærlig ble den første norske tegneserieromanen i denne nye bølgen.

Fantasyseriene Bone (1991–2004) av Jeff Smith, Amuletten (2008–2024) av Kazu Kibuishi og norske Malin Falchs Nordlys var tegneserieromaner beregnet på barn og unge. Med unntak av hefteserien Bone er alle disse bare utgitt i bokformat.

En streng bruk av begrepet tegneserieroman er at ordet bare omfatter avsluttede fiksjonshistorier samlet mellom to permer. Men det er vanlig å bruke det også om føljetonger som Nordlys, kortere historier i albumformat og bøker som samler tegneseriehefter. For eksempel omtales ikke Sandman- og Batman-hefter som tegneserieromaner, men det brukes gjerne om bøkene som samler heftene.

Et mer omfattende begrep, tegneseriebok, omfatter også bøker som samler avisserier og kortere serier, antologier og ikke-lineære serier, samt sakprosa i tegneserieformat. Men begrepet tegneserieroman brukes også gjerne om de journalistiske seriene til Joe Sacco, Steffen Kvernelands biografiske Munch og bøkene som samler tegneserienovellene til Yoshihiro Tatsumi og amerikanske Adrian Tomine.

I Norge ble overgangen fra hefte og album til bokformat fremskyndet av Kulturdirektoratets innkjøpsordning for tegneserier, som ble innført i 2012. Tidligere hadde produksjonsstøtte vært den viktigste statlige støtten. Men siden verken ordet eller mediet tegneserie har hatt spesielt høy status eller prominent plassering hos norske bokhandlere, har forlagene gjerne foretrukket merkelapper som grafisk roman, billedroman eller lettlest-serie, slik Fontini forlag først omtalte den amerikanske fantasysuksessen Amuletten.

I nominasjonene til illustrasjonsprisene i Visuelt 2024 var begrepsforvirringen total, i tillegg til fire tegneserieromaner ble også følgende begreper brukt: grafisk fortelling (Mora mi av Trond Bredesen), grafisk roman (Grip den føkkings dagen av Kjersti Synneva Moen), akademisk tegneserie (Gooroo Gong Dub av Sam Bannister) og tegneserie (Et godt sted av Zarina Saidova, Villvillmarka: Den siste hodeskallen, tegnet av Martin Mauseth Hvattum).

• tegneserier
• norske tegneserier
• litteratur
• maleri
• manga
• tegning