julehefter

Juleheftenes første gullalder var første halvdel av 1900-tallet. Da utkom blader med titler som Jul i Norge, Jul og det nynorske Joletre. Også de periodiske bladene begynte etter hvert med egne julenumre, gjerne med ekstra påkostet utstyr. Etter hvert kom også lokale hefter og hefter for diverse yrkesgrupper som Jul i Trøndelag, Jul i Finnmark, Fiskarens Jul, Bondens Jul og Husmorens Jul. Denne typen julehefter er nå omtrent helt forsvunnet.

I årene før og under den første verdenskrig kom de første rene tegneseriejuleheftene. Knold og Tot i Skole ble utgitt i 1911, men var strengt tatt ikke et julehefte, så ofte regnes Knold og Tots overmand Mester Graa (1914) som det første.

Siden kom flere nye norske tegneserier som julehefter. Skomaker Bekk og tvillingene hans (1918) av Jan Lunde var en norsk krysning av Knoll og Tott og Fiinbeck og Fia. Nils og Blåmann (1927) av Ivar Mauritz-Hansen var en tidlig spenningsserie i fotsporene til Tarzanog Buck Rogers, mens Stomperud (1937) var en gradvis fornorskning av svenske 91:an Karlsson.

Deretter kom de nynorske seriene for fullt: Smørbukk (1938), Vangsgutane (1940), Ingeniør Knut Berg på eventyr (1941) og Tuss og Troll (1944). I boken Ingen jul uten juleheftene (2004) slås det fast at juleheftene ble et verktøy i nasjonsbyggingen etter unionsoppløsningen i 1905, og senere også i målkampen.

Etter andre verdenskrig fikk norske tegneserier konkurranse fra internasjonale serier, hovedsaklig fra USA og Europa. Det gjaldt også juleheftene. Fra 1950 til 1983 ble det bare lansert ett eneste norsk julehefte som har overlevd: Jens von Bustenskjold(1972). Det var riktignok fylt med gamle serier, for tegner Anders Bjørgaard la ned pennen allerede i 1962.

Nå tok de amerikanske avisseriene over julen, og det var bare unntaksvis tegneseriene faktisk handlet om jul: Blondie (1946, ett enkeltnummer i 1941), Tarzan (1947), Snurre Sprett (1966), Fant (1967), Donald Duck & Co (1968), Snøfte Smith (1970), Billy (1970), Hårek (1981), Pusur (1984), Skipper'n (1986), Kapteinens jul (1987), Tom & Jerry (1987), Ole Brumm (1989) og Tommy og Tigern (1996).

I 1983 ble et nytt norsk julehefte lansert, Truls og Trine av Arild Midthun, Terje Nordberg og Dag E. Kolstad, men det var først med suksessen til Frode Øverlis Pondus den andre gullalderen for norske julehefter ble innledet. Etter at det første juleheftet med Pondus ble en suksess i 1999, fulgte Nemi (2000), Kollektivet (2002), Eon (2004), M (2005) og Lunch (2013). I 2005 ble Pondus-juleheftet trykt i 140.000 eksemplarer, bare forbigått av Knoll og Tott med 160.000 i opplag. I 2008 ble Knoll og Tott passert av Pondus i opplag.

I 2011 passerte antall julehefter 60 forskjellige titler, men etter at Schibsted trappet ned og Egmont Kids Media nærmest ble enerådende på markedet har tilbudet stabilisert seg på rundt 40 titler. I 2014 var 42 prosent av Egmonts julehefter norskproduserte, og de tre største var Pondus, Knoll og Tott og Stomperud, med et opplag mellom 160.000 og 190.000 eksemplarer. I 2015 ble det litterære juleheftet Juleroser (Det Norske Samlaget), først utgitt i 1881, blant de ti mestselgende juleheftene med et opplag på 40.000, Herborg Kråkevik som redaktør og med tekster av Karl Ove Knausgård og Vigdis Hjorth. I 2016 fikk det selskap av lignende satsninger som Julefortellinger (Gyldendal), JuleKrim (Egmont) og Hellig jul (Egmont).