Bildebøker er et bokformat og en sjanger innen barnelitteraturen. Bildebøker er gjennomillustrerte og er typisk rettet mot barn under åtte år, men det finnes også bildebøker som er skrevet for eldre lesere, også voksne.
billedbøker
Bildeboka kan avgrenses formelt som ei bok hvor tekst og bilder skaper en fortelling sammen, og hvor hvert oppslag har ett eller flere bilder. Av produksjonstekniske årsaker har bildeboka ofte 32 sider og 16 oppslag. Bildeboka utgjør gjerne et helhetsinntrykk hvor fortellingen setter preg på bokas forsats, omslag og skrifttyper.
Samspillet mellom tekst og bilder slik at det går opp i en høyere enhet, kalles ikonotekst. Begrepet ble formulert av den svenske litteraturforskeren Kristin Hallberg i 1982. Ikonotekstbegrepet vektlegger at det er i samspillet mellom to semiotiske system, tekst og bilder, at bildebokas egentlige tekst oppstår. En verbalisert fortelling (ordene) samvirker med en visualisert fortelling (bildene), og skaper en kunstnerisk helhet.
Bildeboka kan også avgrenses funksjonelt. De fleste bildebøker er skapt for å leses av en voksen til et barn som er under lesealder, i en rituell setting som vi kaller lesestund. Derfor vil de fleste bildebøker være innrettet mot barn i den aktuelle alderen. I bokhandel og bibliotek behandles bildeboka vanligvis som en sjanger med et bestemt format og målgruppe.
Noen peker også på at framføringa er den tredje faktoren i bildeboka. Bøkene er ment å leses høyt av en voksen for et barn, og noen bøker legger opp til at stemmebruk skal forsterke opplevelsen av verbalteksten. Flere bøker inviterer også leserne til å utforske og dikte videre i bildene sammen. Teorien om den performative estetikken, slik denne er utformet av den tyske teaterviteren Erika Fischer-Lichte i 2004, er at kunstverket er avhengig av leserens sansninger. Kristin Ørjasæter skriver at lesepakten i den hypermedierte bildeboka er en enighet mellom kunstner og leser om at det virtuelle universet er en felles frembringelse.
Noen barnebokteoretikere argumenter også for at bildeboka er et eget medium.
Maria Nikolajeva beskriver fire ulike forhold mellom tekst og bilder i bildebøker:
Tidligere hadde Nikolajeva beskrevet tre relasjoner: symmetri, komplementaritet og tolkning.
Ulla Rhedin beskriver også tre ulike relasjoner mellom tekst og bilder:
Bildebokas sjangre omfatter pekebøker og småbarnsbøker, myldrebøker, tekstløse bildebøker, sakprosa og ABC-bøker med bokstavrim.
I tekstløse bildebøker inviteres leserne til å identifisere eller skape det episke elementet i fortellingen. Eksempler på tekstløse bildebøker er Raymond Briggs' Snømannen (1978), Kanin-bøkene til Lena Anderson (1986–1995), Tord Nygrens Den røde tråden (1987) og Mari Kanstad Johnsens Jeg rømmer (2016).
Eksempler på myldrebøker er bøker av Anna Fiske, Martin Handford, Sven Nordqvist og Åshild Kanstad Johnsen.
Det finnes hybrider som tangerer grensene til andre boksjangre. Tekstene i bildebøker kan være tekster som opprinnelig er skrevet som romankapitler eller noveller for barn eller voksne.
Noen bildebøker befinner seg i et grenseland til tegneseriene, slik som bildebøkene til Bjørn Ousland. Noen ganger kan det være ytre omstendigheter (forlaget, bokutstyret, salgsstedet eller leserens forkunnskap om forfatteren) som avgjør om en bok oppfattes som en bildebok med innslag av tegneseriens virkemidler, eller en tegneserie med innslag av bildebokas tradisjonelle uttrykk.
Det tradisjonelle bildebokformatet er tilnærmet A4-format. Bøkene finnes både i stående og liggende format. Bildebøker finnes imidlertid i alle format, fra den store, kvadratiske 30 x 30 centimeter til pekebok-formatet 15 x 15 centimeter, og romanenes tradisjonelle oktav-format.
Bildeboka er vanligvis en barneboksjanger. Bildebøker kan imidlertid også være allaldersbøker eller være skrevet for en modelleser som har den voksne leserens erfaringer. Blant andre har Rune Johan Andersson, Fam Ekman og Shaun Tan skrevet bildebøker for voksne.
Det er vanskelig å avgjøre når bildebokas historie begynner. Noen oversikter nevner William Caxtons utgave av Æsops fabler fra 1484, illustrert med tresnitt.
Den tyske boka Struwwelpeter (1845) og Edward Lears The Book of Nonsense (1846) kan også regnes som pionerer. Barneboka slik vi kjenner den i dag, ble i det hele tatt etablert i løpet av 1800-tallet. Et banebrytende verk i norsk bildebokhistorie er Elling Holsts Norsk billedbok for børn (1888).
Britiske Beatrix Potter skapte en serie klassiske bildebøker om påkledte dyr. Hennes første bok var The Tale of Peter Rabbit (1902). I Sverige etablerte Elsa Beskow normen for bildebokas format med en rekke populære bildebøker i tverrformat. Hennes første bok var Sagan om den lilla lilla gumman (1897). Magnhild Haavardsholm var en av få norske bildebokkunstnere som fulgte opp Beskows stil, blant annet med Pers forunderlige reise (1922).
Elina Druker har pekt på at bildeboka i Norden ble revitalisert fra 1930-åra, påvirket av den framvoksende reklamebransjens ideal om at tekst, bilder og skrifttyper skulle virke sammen for et helhetsinntrykk. Thorbjørn Egner hadde sine læreår i reklamebransjen fra 1935 til 1940.
I etterkrigstida satte tegneserienes tegnestil og fortellerteknikk sitt preg på bildebøkene. Det sees hos amerikanske bildebokklassikere som Dr Seuss og Richard Scarry. Offsetteknikken ble vanlig i boktrykking fra 1950-åra og åpnet for et større variasjon i illustrasjonsteknikker. Representanter for «collage-generasjonen» er Ezra Jack Keats, Eric Carle og Leo Lionni.
Rundt 1970 ble et enkelt, minimalistisk uttrykk vanlig i skandinaviske bildebøker. Forgrunnsfigurer blant de nyenkle var svenskene Gunilla Wolde, Gunilla Bergström og ekteparet Inger og Lasse Sandberg.
De siste generasjonen har vist et stort spenn i bildebokas uttrykk. Den britiske bildeboka forteller gjerne i harmoniske rim, slik som i Julia Donaldsons Gruffalo (1999). I Norden har bildebokillustrasjonene gjerne et villere og mer upolert inntrykk, som hos Kaja Dahle Nyhus, Per Dybvig, Jenny Lucander og Linda Bodenstam. De to siste har begge vunnet Nordisk råds barnebokpris for sine bildebokillustrasjoner.
Illustrasjonene til Kari Stai, Torill Kove og Ragnar Aalbu er todimensjonale, uten dybdeperspektiv og rundmodellering. Øyvind Torseter har forsøkt ulike visuelle uttrykk, også tredimensjonale papirklipp som avfotograferes. Stian Holes photoshop-collager veksler mellom hyperrealisme og underliggjøring. Gry Moursund og Anna Fiske representerer en barneaktig estetikk som er todimensjonal, asymmetrisk og anti-«pen» med røtter i art brut-stilen («rå kunst») tidlig på 1900-tallet. Hans Jørgen Sandnes og Bjørn Ousland arbeider innenfor et bildespråk med røtter i klassisk tegnefilm og tegneserie.
Den nordiske bildeboka har vunnet internasjonal anerkjennelse for sin vilje til å ta opp såre og vanskelige tema. Den viktigste representanten for dette er ekteparet Gro Dahle og Svein Nyhus.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.