Jupiter og Juno
Himmelfaren Jupiter med dronning Juno, kvinnenes viktigste gud.
Av .
Jupiter
Romersk marmorstatue i Louvre av Jupiter med sine kjennetegn lyn og en ørn.
Av .
Lisens: CC BY 3.0

Jupiter var den høyeste og mektigste gud hos romerne og de italiske folkene. Han tilsvarer grekernes Zevs som Jupiter tidlig ble identifisert med. Jupiter var gift med himmeldronningen Juno.

Faktaboks

Uttale
jˈupiter

Jupiter var romernes viktigste guddom og ble fra den eldste tid dyrket som hersker over himmel og jord og alt som kommer fra himmelen til Jorden (lys, regn, lyn). Han bestemte naturens gang, og overvåket verdens orden. Det var Jupiter som sendte regn, snø og hagl; til ham ofret bøndene i såtiden for å få godt vær og stor avling, og utfallet av jordbruk og husdyrhold, og dermed hele samfunnets velferd, var avhengig av ham.

Særlig betraktet man torden og lyn som åpenbaringer av hans kraft; stedet der lynet hans hadde slått ned var hellig. I sin helligdom på Marsmarken ble han dyrket med tilnavnet Fulgur ('lynet'). Etter etruskisk mønster tok augurene varsler av lyn og torden som uttrykk for gudens vilje. Som lynets herre ble Jupiter også en kamp- og krigsgud og ble dyrket som Jupiter Victor ('seiersvinneren') og som den som gav mot og motstandskraft til hæren. Det var en lett forklarlig overgang fra naturens til menneskenes verden at himmelguden ble troskapsforpliktelsenes hevnende beskytter (Jupiter Fidius), og dermed den som overvåket at lov og rett samt ro og orden i stat og samfunn ble opprettholdt.

I kongetiden bad kongen Jupiter om hjelp og beskyttelse, under republikken påkalte de øverste myndigheter ham ved alle større tiltak av betydning for staten, og i keisertiden var han ikke bare statsmaktens beskytter, men ble ansett som keiserens personlige skytsgud, på samme måte som keiseren ble oppfattet som Jupiters representant på Jorden. Til ham ofret embetsmennene når de tiltrådte, og den seirende feltherres triumftog hadde hans hovedhelligdom på Kapitol som mål.

Fra tempelets innvielse i 509 fvt. var det etter etruskisk forbilde delt i tre rom, hvorav det midterste var viet Jupiter Optimus Maximus ('den ypperste og største') og hadde et gammelt leirbilde av ham sittende på en trone med lynstrålen i hånden; de andre to var helliget Juno og Minerva. Skattene som ble oppbevart i tempelet, tilhørte ham. Jupiters særlige prest kaltes flamen dialis, en av de tre flamines majores, som var underkastet en mengde gamle taburegler som ble opprettholdt i historisk tid, enda deres betydning var glemt.

Fester

Tre store fester var knyttet til de kapitolinske guddommer, ludi Romani, plebeii og magni. De ble feiret med et gudemåltid på Kapitol samt folkefester med kappkjøring, kampleker med mer. Romerne deltok også i den latinske forbundskultus for Jupiter på Albanerberget i Latium, der han ble dyrket med tilnavnet Latiaris som forbundets skytsgud. Den dag som i den romerske kalender ble kalt Idus (den 13. eller 15. i måneden) var særlig helliget ham.

I kunsten

I kunsten fremstilles han som en moden mann med fullskjegg lik de greske Zevs-bilder, eller som en skjeggløs ung mann. I begge tilfeller er hans attributter tordenkile og septer, ofte også en ørn, hans hellige fugl.

Navnet er en nedarvet betegnelse på den indoeuropeiske himmel- eller lysguden Diespiter av 'dag' og 'far'; etymologisk identisk gresk Zevs pater.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg