Maat

Gammelegyptisk gudinne og prinsipp. Maat var basis for verden, og et av de mest grunnleggende begrepene i den gammelegyptiske kulturen. Maat var både en tilstand og en handling, personifisert som en gudinne. Ifølge de gammelegyptiske skriftene ble Maat etablert samtidig med verdens skapelse. Maat var den livgivende verdensordenen, både i kosmisk og sosial forstand og i naturen. Vi har ikke noe tilsvarende begrep på norsk, og vi har heller ikke en klar definisjon på begrepet fra Det gamle Egypt. Betydningen omfatter sannhet, og rettferdighet. Harmoni, balanse, moderasjon og hjelpsomhet. Lydighet mot sosiale konvensjoner var også et vesentlig element:

Spis aldri mens en annen ser på, uten å rekke ham en hånd med mat. Mat vil alltid eksistere. Det er mennesket som ikke lever evig. Et menneske er rikt, et annet fattig, men maten strekker til for den som deler med andre. (Fra Anis lære. Naguib et. al. 2001:134).

Ikke angrip den som angriper deg, men overlat ham til guden. (ibid:135)

Vær klar over din rang i samfunnet. Man skal ikke presse seg frem, men oppføre seg i henhold til sin rang. (ibid:135)

Etterkommere må læres opp i forgjengernes vaner, de som først adlød gudene. (Fra Ptahhoteps lære, Naguib et. al. 2001:113)

[G]rådigheten er selve sammensmeltningen av alt ondt. Den mannen som holder seg til sannhet og rettferdighet, vil klare seg. Hans livsvei vil være lett å finne, og han vil kunne skape en formue. Den grådige vil ikke engang få en grav. (ibid: 119).

Allerede 1896 skrev den norske religionshistorikeren William Brede Kristensen i sin doktoravhandling en god del om maat. Han så henne som Ras datter og mor, et svært viktig konsept for natur- og morallov, og kilden til gudenes liv. (Kristensen 1896:75-92) Hans student, nederlenderen C.J. Bleeker, skrev den første omfattende studien av konseptet maat. (Naguib 2000:105)

Begrepet maat var i bruk fra det 3. dynasti (ca. 2592-44 fvt.) til gresk-romersk tid (332 fvt. – 395 evt.). Som gudinne er hun funnet fra det gamle riket (ca. 2543-2120 fvt.). Egypt forandret seg selvfølgelig i løpet av 3000 år, og innholdet i begrepet var neppe helt det samme i hele perioden. Men maat innebar at man skulle holde seg til den tradisjonen gudene etablerte, noe som hadde en konserverende effekt på kulturen. Maat ble sagt å være skapergudens ord. Så maat kan ha influert hva som ble skrevet ned, siden skrift ble ansett å ha magisk kraft og væren, og bare det som stemte med maat kunne bestå hvis verden skulle være i harmoni. Dermed kan maat ha påvirket hva vi i ettertiden kan få vite om livet i Det gamle Egypt.

Verden ble skapt på ny hver morgen, og navnet på dagens første time var Maat.

Ifølge myten kom maat fra gudene og ned til jorden i en paradisisk tid. Å opprettholde maat i verden var en forutsetning for at verden kunne bestå, og det var derfor kongens viktigste oppgave. Hvor essensiell maat var, uttrykkes ved at guder og konger sies å "leve av maat". En del av Akhenatens titular var "Han som lever ved verdensordenen Ma’at" (Naguib et. al. 2001:41). Maat var å elske det gode og hate det gale. Maat var en grunnverdi, et ideal, ikke nødvendigvis spesifikke lover og regler. Hva som konkret var maat ble tolket av konger, dommere og vismenn. Å gjøre maat ble sagt å være nyttig for dem som gjorde det, de ble belønnet, både i dette livet og i det neste, mens å handle mot maat straffet seg.

Dette betydde ikke at egypterne var verken mer eller mindre moralske enn andre folk. Korrupsjon var for eksempel et klart problem. Maat måtte stadig gjenskapes og aktivt opprettholdes. Alle mennesker hadde ansvar for å opprettholde maat. Kosmos, natur og samfunn fungerte alle i henhold til maat, og påvirket hverandre gjensidig. Orden i samfunnet trygget dermed verdens eksistens. Eksistens krevde differensiering og orden, altså maat. Ikke-eksistens var udifferensiert kaos. Maat var uforanderlig, hun ble skapt perfekt ved tidens begynnelse, og var det samme som skapergudens vilje. Men for streng tilpasning til maats regler kunne føre til stagnasjon og livløshet. Kreativiteten lå i det kaotiske og grenseløse, og det var også nødvendig for balanse og bevegelse i verden. Paradoksalt nok inkluderte maat derfor en forestilling om at man ikke skulle være en for fanatisk tilhenger av maat. Den gylne middelvei var Maats vei.

Maat var også prosaiske ting som at en vekt var riktig justert.

Troen på at kongen kjente maat og kunne gjennomføre maat i landet, var grunnlaget for kongens og statens legitimitet. Maat beskyttet kongen og kongen utførte maat. Mange konger hadde maat som en del av ett eller flere av sine kongenavn. Noen eksempler er Hatshepsut (ca. 1473-1458 fvt.) som tok navnet Maat-ka-re (Maat er Ras ka) som sitt tronenavn og Ramses 2 med tronenavnet User-maat-ra (Ras maat er sterk). Den første kongen som hadde maat som del av navnet var Sneferu (ca. 2543-2510 fvt.), den første kongen i 4. dynasti (ca. 2543-2436 fvt.). Hans Horusnavn var Neb-maat (maats herre).

Gudinnen Maat kunne opptre i forskjellige slektskapsforhold til kongen, både som søster, partner, datter og mor, avhengig av hva som skulle formidles. Kongens dronninger og døtre ble sammenlignet med Maat og fremstilt i Maats roller. Allerede under kong Djoser (ca. 2592-2566 fvt.) kunne maat opptre som del i navnet til kongelige kvinner, som Ni-maat-hap som man tror var Djosers mor.

Et vanlig motiv fra templer fra Thutmosis 3s tid (ca. 1479-1425 fvt.) og fremover er kongen som ofrer en Maat-figur til en gud. Dette viser til at gudene "lever av maat", det vil si at de trenger maat for sin eksistens, og kongen gir dem det de lever av og viser at han selv har maat, han vet hvordan han skal styre. Når maat er hos kongen er verden i orden. Dette viser også til en sirkel-bevegelse, gudene ga maat til menneskene, og menneskene ga maat tilbake til gudene og hjalp til med å opprettholde verden. Det var et gjensidig avhengighetsforhold, eller et partnerskap, i forholdet mellom guder og mennesker.

Maat var også basis for rettssystemet. Dommere hadde en Maat figur på brystet som embetstegn, og embetsmenn i rettssystemet hadde titler som Maat-prester. Å handle etter maat var statens tjenestemenns fremste plikt, mot gudene, kongen og folket.

Som motsetninger til begrepet maat brukte egypterne ord som uorden, urett, løgn, dårlig, slem. Det vanligste ordet å bruke var "isfet" – uorden, urett, løgn.  Disse ordene hadde ikke kosmiske dimensjoner slik som maat, men var bare vanlige ord for menneskelige feil og svakheter. På det kosmiske planet var maats motsetning Nun. Nun var det uskapte, udifferensierte kaos, det kreative potensialet, og den eldste av gudene. Nun var både truende og gagnlig. Kaos-slangen Apofis hørte hjemme i Nun, og forsøkte hver natt å sluke solguden Ra og gjøre ende på verden, og måtte nedkjempes. Han var det destruktive i kaos. Blant gudene sto Seth ofte i opposisjon til den ordnede verden og dermed maat. Men han hadde også en rolle som beskytter av verden, og han bragte kreativitet og bevegelse. Seth var underlagt maats lover som alt annet i den skapte verden.

Vi vet at Maat hadde presteskap fra senest 5. dynasti (ca. 2435-2306 fvt.), men ingen templer tilhørende gudinnen er kjent før i det nye riket (ca. 1550-1069 fvt.). Det er et tempel til Maat i Karnak, på Montus område. Hatshepsut ble kronet der, og gravrøvere stilt for retten. Det var også Maat templer i Deir el-Medina og Memphis.

Egyptiske guder var ikke veldefinerte personligheter, men samlinger av maktområder. En del av disse maktområdene kunne deles av flere guder, så skillene mellom gudene kan være uklare for oss i dag.

Gudinnen Maat var en aktiv kraft som kjempet for prinsippet maat. Hun beskyttet kongen, gudene og Egypt. Hun var gudenes "Ka", deres vitale kraft. Hun opprettholdt gudenes liv som offer, næring, luft, klær, parfyme og alt annet nødvendig og fint. Og hun var deres ord. Hun dømte i striden mellom gudene Horus og Seth og ga tronen til Horus (Pyramidetekstene, uttalelse 260 § 317). Hun fulgte med menneskene inn i døden, og avgjorde hvem som fikk evig liv. Hun slo tilbake den nattlige trusselen mot solguden fra kaos-slangen Apofis (Dødeboken kap. 39), som Seth og andre guder også gjorde, og hun staket ut den rette kursen for solskipet (Kistetekstene, uttalelse 957). Maat gjorde skaperguden lykkelig.

Når Maat var på plass ville verden være som ved skapelsen, en paradisisk tilstand hvor alle hadde det bra, gudene var glade og det var overflod i naturen.

Maat står oppført i kongelisten fra Turin fra 19. dynasti (ca. 1292-1191 fvt.) som en av gudekongene som hersket før de menneskelige kongedynastienes begynnelse.

Gudinnen Maat var skapergudens datter, dette er en rolle som er forbundet med beskyttelse, og som setter Maat i forbindelse med andre gudinner med samme rolle. Tefnut, den kvinnelige delen av det første gudeparet som Atum skapte, blir identifisert med Maat. I Kiste-tekstenes uttalselse 80 står det:

Atum befalte: «Dette er min datter Tefnut. Hun skal være sammen med sin bror Shu. Han kalles Liv, hun kalles Orden [Maat]. … Nun sa til Atum: «Det er din egen datter, Orden [Maat], du puster inn gjennom nesen. Hun skal ikke forlate deg, men være der så ditt hjerte fortsetter å slå. Orden [Maat] er din datter, og Shu, som også kalles liv, er din sønn. La deg nære av din datter Orden [Maat], og la deg oppløfte av din sønn Shu. (Naguib et. al. 2001: 55-56)

Soløyet, Ras øye og Horusøyet er former av den beskyttende datteren som kan refereres til som Maat. Kobra-gudinnen er en annen form. Dette er farlige gudinner som dreper gudenes og kongens fiender, og de kan gå fra konseptene i sitt raseri. Et eksempel på Soløyets destruktive kraft finnes i "myten om himmelkua", hvor menneskene har gjort opprør mot Ra og han sender sin datter Soløyet for å gjenopprette orden, altså maat, og hun nesten utrydder menneskeheten i hemningsløs blodtørst. Soløyet identifiseres her med Sekhmet og Hathor. Maat identifiseres også med flere andre gudinner som har oppgaver knyttet til beskyttelse eller døden. Hun var også identifisert med guddommelige størrelser som Kongekronene og skipene solguden brukte på sin evige reise gjennom himmel og jord.

Maat var skapergudens Atums datter. Hun var søster og dermed også partner til skaperens sønn Shu. I andre sammenhenger var hun partner til skaper- og visdomsgudene Thot og Ptah.

Maat var en av gudene som kunne følge den døde inn til dommen etter døden. Dommen foregikk i "Maats Hall" eller "Den doble Maats hall". Hvorvidt mennesker fikk evig liv etter døden var avhengig av om de hadde levd i henhold til maat. I kapittel 125 av Dødeboken, fra det nye riket (ca 1550-1069 fvt.), sverger den døde på at han/hun ikke har handlet mot maat, foran et dommer-panel av 42 guder ledet av Maat. Vurderingen illustreres som en veiing av hjertet til den døde mot Maats fjær eller en maat-figur på en vekt. Dårlige handlinger veide tyngre enn bra handlinger. Hvis den dødes hjerte var i balanse med maat, ble hun ført frem for Osiris og fikk leve videre i dødsriket som en som er "sann av stemme". Hvis hjertet var for tungt ble det kastet til monsteret Ammit, som fortærte det, og den døde ble da tilintetgjort. Tekster og bilder i Underverdensbøkene viser et slags helvete for dem som ikke besto dommen. Det var ingen motsigelse mellom dette og tilintetgjørelse, siden ikke-eksistensen var grenseløst uordnet kaos uten maat.

"Maats sted", var et navn på gravplassen. Også landsbyen Deir el-Medina, hvor arbeiderne som bygde gravene i Kongenes Dal bodde, ble kalt "Maats sted".  I det nye riket (ca. 1550-1069 fvt.) ble Maat identifisert med den personifiserte gravplassen, gudinnen Imentet.

Symbolet for Maat er en strutsefjær, eller en liten kvinne som sitter på huk med en strutsefjær på hodet. Et annet symbol for Maat er basen som tronen og gudene står på.

Den doble Maat, de to Maat-gudinnene, er et begrep som ikke er helt forstått. I mange situasjoner er minst to elementer av maat tilstede, og det er flere teorier om hva maaty refererer til. Det kan være de to solskipene, dagen og natten , livets og dødens maat, maat hos menneskene og hos gudene, maat-fjæren på vektskålen på dommens dag og Maat-gudinnen som ledsager den døde til dommen. Den som viser veien og selve veien, dommeren og loven. Den egyptiske formen for dualisme (i motsetning til den greske) spiller nok en rolle her, hvor balanse er det overordnede prinsipp og mange ting opptrer i par.

• Faulkner, R. O. (1996): The Ancient Egyptian coffin texts. Volume III. Warminster: Aris & Phillips Ltd.
• Faulkner, R. O. (1969): The Ancient Egyptian pyramid texts. Warminster: Aris & Phillips Ltd.
• Faulkner, R. O. (1998): The Egyptian book of the dead. The book of going forth by day. Kairo: The American University in Cairo press.
• Hornung, Erik (1987): "Maat -  Gerechtigkeit für alle? Zur altägyptichen Ethik" I: ERANOS 56-187. Rudolf Ritzema (red.). Frankfurt: Insel Verlag.
• Kristensen, W. B. (1896): Livet efter døden i forbindelse med guderne Ra og Osiris. Kristiania. Moss Bogtr. (Bjørn Kristensen).
• Naguib, S.-A (2000): «Lieblein, Kristensen and Schenke and the quest for egyptian monotheism» I: Man, meaning, and mystery. Sigurd Hjelde (red.) Leiden:Brill.
• Naguib, S.-A. et al. (2001): Den egyptiske dødeboken og tekster om livets vei. Del av serien Verdens hellige skrifter. De norske bokklubbene.

• Assmann, Jan (2001):  Ma’at. Gerechtigkeit und Unsterbichkeit im Alten Ägypten. München: Verlag C. H. Beck.
• Hornung, Erik (1982):  Conceptions of God in Ancient Egypt. The one and the many. Ithaca: Cornell University Press
• Hornung, Erik (1992):  Idea onto image. Essays on Ancient Egyptian Thought. New York: Timken Publishers.
• Lichtheim, Miriam (1992): Maat in Egyptian Autobiographies and related studies. (Orbis Biblicus et Orientalis 120).  Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht.
• Teeter, Emily (1997): The presentation of Maat. Ritual and legitimacy in Ancient Egypt. Chicago: The Oriental Institute of the University of Chicago.