Maat

Maat med sine vinger utstrakt i en beskyttende omfavnelse av kongens kartusjer - ovalene som inneholder hans navn skrevet med hieroglyfer. På hodet bærer hun fjæren som var symbolet for balanse og rettferdighet. Veggmaleri i kong Siptahs grav i Kongenes dal (KV 47). Ca. 1197-1193 fvt. Foto: Anders Bettum.
.
Lisens: fri

Maat refererer til et grunnleggende og bærende prinsipp i verdensbildet i Det gamle Egypt. Maat ble også personifisert som en gudinne med samme navn. Maat var den livgivende verdensordenen, både i kosmisk og sosial forstand og i naturen. Vi har ingen klar definisjon fra egypterne selv på maat, men betydningen omfatter sannhet, rettferdighet, harmoni, balanse, moderasjon og hjelpsomhet.

Faktaboks

også kjent som:

Ma'at, Maet, Mayet

Begrepet maat var i bruk fra det 3. dynasti (ca. 2592–2544 fvt.) til gresk-romersk tid (332 fvt.–395 evt.). Som gudinne er hun funnet fra det gamle riket (ca. 2592–2118 fvt.). Egypt forandret seg selvfølgelig i løpet denne lange perioden, og innholdet i begrepet gjennomgikk naturligvis endringer. Maat innebar imidlertid å holde seg til den tradisjonen gudene etablerte, noe som hadde en konserverende effekt på kulturen. Maat ble sagt å være skapergudens ord. Maat kan derfor ha påvirket hva som ble skrevet ned; bare det som stemte med maat kunne bestå hvis verden skulle være i harmoni. Dermed kan maat ha påvirket hva vi i ettertiden kan få vite om livet i Det gamle Egypt.

Maat og verdensordenen

Ifølge myten kom maat fra gudene og ned til jorden i en paradisisk tid. Å opprettholde maat i verden var en forutsetning for at verden kunne bestå, og det var derfor kongens viktigste oppgave. Hvor essensiell maat var, uttrykkes ved at guder og konger sies å «leve av maat». Maat var å elske det gode og hate det gale. Maat var en grunnverdi, et ideal, ikke nødvendigvis spesifikke lover og regler. Å gjøre maat ble sagt å være nyttig for dem som gjorde det; de ble belønnet, både i dette livet og i det neste. Å handle mot maat straffet seg.

Maat måtte stadig gjenskapes og aktivt opprettholdes. Alle mennesker hadde ansvar for å opprettholde maat. Kosmos, natur og samfunn fungerte alle i henhold til maat, og påvirket hverandre gjensidig. Orden i samfunnet trygget dermed verdens eksistens. Eksistens krevde differensiering og orden, altså maat. Ikke-eksistens var udifferensiert kaos.

For streng tilpasning til maat kunne imidlertid føre til stagnasjon og livløshet. Kreativiteten lå i det kaotiske og grenseløse, og det var også nødvendig for balanse og bevegelse i verden. Paradoksalt nok inkluderte maat derfor en forestilling om at man ikke skulle være en for fanatisk tilhenger av maat.

Kongen og maat

Troen på at kongen kjente og kunne gjennomføre maat i landet, var grunnlaget for kongens og statens legitimitet. Maat beskyttet kongen og kongen utførte maat. Mange konger hadde maat som en del av sine kongenavn eller titler. Et eksempel er Hatshepsut (ca. 1473–1458 fvt.) som tok navnet Maat-ka-re («Maat er Ras ka») som sitt tronenavn. Et annet eksempel er Akhenaten (ca. 1352–1336 fvt.) som hadde «Han som lever ved verdensordenen Maat» som en av sine titler.

Et vanlig motiv i dekoren i templer fra Thutmosis 3s tid (ca. 1479–1425 fvt.) og fremover er kongen som ofrer en Maat-figur til en gud. Dette viser til at gudene «lever av maat», det vil si at de trenger maat for sin eksistens. Kongen gir gudene det de lever av og viser at han selv har maat. Når maat er hos kongen er verden i orden. Det var altså et gjensidig avhengighetsforhold mellom guder og mennesker; gudene ga maat til menneskene, og menneskene ga maat tilbake til gudene og hjalp til med å opprettholde verden.

Motsetninger til maat

Som motsetning til begrepet maat brukte egypterne vanligvis ordet isfet, 'uorden, urett, løgn'. Dette ordet hadde ikke kosmiske dimensjoner slik som maat, men var et vanlig ord for menneskelige feil og svakheter.

På det kosmiske planet var maats motsetning Nun. Nun var det uskapte, udifferensierte kaos, det kreative potensialet, og den eldste av gudene. Kaos-slangen Apofis hørte hjemme i Nun, og forsøkte hver natt å sluke solguden Ra og gjøre ende på verden, og måtte nedkjempes. Han var det destruktive i kaos.

Blant gudene sto Seth ofte i opposisjon til den ordnede verden og dermed maat. Men han hadde også en rolle som beskytter av verden, og han brakte kreativitet og bevegelse. Seth var underlagt maats lover som alt annet i den skapte verden.

Gudinnen Maat

Gudinnen Maat på Tuthankamons ytre kiste.
Av .
Lisens: CC BY NC SA 2.0

Maat ble også personifisert som en gudinne. Symbolet for Maat er en strutsefjær, eller en liten kvinne som sitter på huk med en strutsefjær på hodet. Et annet symbol for Maat er basen som tronen og gudene står på.

Maat beskyttet kongen, gudene og Egypt. Hun var gudenes «ka», deres vitale kraft. Maat var også gudenes ord. Ifølge pyramidetekstene (formular 260) dømte hun i striden mellom gudene Horus og Seth og ga tronen til Horus. Hun fulgte med menneskene inn i døden, og avgjorde hvem som fikk evig liv. Kapittel 39 i Dødeboken beskriver hvordan Maat slo tilbake den nattlige trusselen mot solguden fra kaos-slangen Apofis, slik som også Seth og andre guder gjorde. I kapittel 957 i kistetekstene staker Maat ut den rette kursen for solskipet.

Når Maat var på plass ville verden være som ved skapelsen, en paradisisk tilstand hvor alle hadde det bra, gudene var glade og det var overflod i naturen.

Maat som den beskyttende datteren

Maat var skapergudens Atums datter. Hun var søster og dermed også partner til skaperens sønn Shu. I andre sammenhenger var hun partner til skaper- og visdomsgudene Ptah og Thot.

Rollen som skapergudens datter er forbundet med beskyttelse. Dette setter Maat i forbindelse med andre gudinner med samme rolle. Tefnut, den kvinnelige delen av det første gudeparet som Atum skapte, blir for eksempel identifisert med Maat i kapittel 80 i kistetekstene.

Soløyet, Ras øye og Horusøyet er former av den beskyttende datteren som kan refereres til som Maat. Kobra-gudinnen er en annen form. Dette er farlige gudinner som dreper gudenes og kongens fiender, og de kan gå fra konseptene i sitt raseri. Et eksempel på Soløyets destruktive kraft finnes i «myten om himmelkua», hvor menneskene har gjort opprør mot Ra og han sender sin datter Soløyet for å gjenopprette orden, altså maat, og hun nesten utrydder menneskeheten i hemningsløs blodtørst. Soløyet identifiseres her med Sekhmet og Hathor.

Kult til Maat

Vi vet at Maat hadde presteskap fra senest det 5. dynasti (ca. 2435–2306 fvt.), men ingen templer tilhørende gudinnen er kjent før i det nye riket (ca. 1550–1069 fvt.). Det er et tempel til Maat i Karnak, på Montus område. Hatshepsut ble kronet der, og gravrøvere stilt for retten. Det var også Maat templer i Deir el-Medina og Memfis.

Maat og døden

I kapittel 125 av Dødeboken sverger den døde på at han/hun ikke har handlet mot maat, foran et dommer-panel av 42 guder ledet av Maat. Vurderingen illustreres som en veiing av den dødes hjerte mot Maats fjær eller en maat-figur på en vekt.

Maat var en av gudene som kunne følge den døde inn til dommen etter døden. Dommen foregikk i «Maats Hall» eller «Den doble Maats hall». Hvorvidt mennesker fikk evig liv etter døden, var avhengig av om de hadde levd i henhold til maat.

I kapittel 125 i Dødeboken sverger den døde på at han eller hun ikke har handlet mot maat, foran et dommerpanel av 42 guder ledet av Maat. Vurderingen illustreres som en veiing av den dødes hjerte mot Maats fjær eller en Maat-figur på en vekt. Dårlige handlinger veide tyngre enn bra handlinger. Hvis den dødes hjerte var i balanse med maat, ble han eller hun ført frem for Osiris og fikk leve videre i dødsriket som en som er «sann av stemme». Hvis hjertet var for tungt ble det kastet til monsteret Ammit, som fortærte det, og den døde ble da tilintetgjort. Tekster og bilder i Underverdensbøkene viser et slags helvete for dem som ikke besto dommen. Det var ingen motsigelse mellom dette og tilintetgjørelse, siden ikke-eksistensen var grenseløst uordnet kaos uten maat.

«Maats sted», var et navn på gravplassen. Også landsbyen Deir el-Medina, hvor arbeiderne som bygde gravene i Kongenes Dal bodde, ble kalt «Maats sted». I det nye riket (ca. 1550–1069 fvt.) ble Maat identifisert med den personifiserte gravplassen, gudinnen Imentet.

Maaty

Maaty, eller Den doble Maat, er et begrep som ikke er helt forstått. I mange situasjoner er minst to elementer av maat tilstede, og det er flere teorier om hva maaty refererer til. Det kan være de to solskipene, dagen og natten, livets og dødens maat, maat hos menneskene og hos gudene, maat-fjæren på vektskålen på dommens dag og Maat-gudinnen som ledsager den døde til dommen. Den som viser veien, samt selve veien, dommeren og loven. Den egyptiske formen for dualisme (i motsetning til den greske) spiller nok en rolle her, hvor balanse er det overordnede prinsipp og mange ting opptrer i par.

Forskning på konseptet maat

Allerede i 1896 skrev den norske religionshistorikeren William Brede Kristensen i sin doktoravhandling en god del om maat. Han så henne som Ras datter og mor, et svært viktig konsept for natur- og morallov, og kilden til gudenes liv. Hans student, nederlenderen C. J. Bleeker, skrev den første omfattende studien av konseptet maat.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Assmann, Jan (2001): Ma’at. Gerechtigkeit und Unsterbichkeit im Alten Ägypten. München: Verlag C. H. Beck.
  • Faulkner, R. O. (1969): The Ancient Egyptian pyramid texts. Warminster: Aris & Phillips Ltd.
  • Faulkner, R. O. (1996): The Ancient Egyptian coffin texts. Volume III. Warminster: Aris & Phillips Ltd.
  • Faulkner, R. O. (1998): The Egyptian book of the dead. The book of going forth by day. Kairo: The American University in Cairo press.
  • Hornung, Erik (1982): Conceptions of God in Ancient Egypt. The one and the many. Ithaca: Cornell University Press
  • Hornung, Erik (1987): Maat – Gerechtigkeit für alle? Zur altägyptichen Ethik. Jahrbuch Eranos, 1987 (volum 56). Rudolf Ritzema (red.). Frankfurt: Insel Verlag.
  • Hornung, Erik (1992): Idea onto image. Essays on Ancient Egyptian Thought. New York: Timken Publishers.
  • Kristensen, W. B. (1896): Livet efter døden i forbindelse med guderne Ra og Osiris. Kristiania. Moss Bogtr. (Bjørn Kristensen).
  • Lichtheim, Miriam (1992): Maat in Egyptian Autobiographies and related studies. Orbis Biblicus et Orientalis (volum 120). Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht.
  • Naguib, S.-A (2000): Lieblein, Kristensen and Schenke and the quest for egyptian monotheism. Man, meaning, and mystery. Sigurd Hjelde (red.) Leiden: Brill.
  • Naguib, S.-A. et al. (2001): Den egyptiske dødeboken og tekster om livets vei. Del av serien Verdens hellige skrifter. De norske bokklubbene.
  • Teeter, Emily (1997): The presentation of Maat. Ritual and legitimacy in Ancient Egypt. Chicago: The Oriental Institute of the University of Chicago.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg