Gudinnebevegelsen, samlebetegnelse på nyreligiøse miljøer og bevegelser som forholder seg til en eller flere gudinner. Gudinnene kan hentes fra norrøn, keltisk, romersk, gresk eller andre religioner, og det er ikke uvanlig å se de ulike gudinnene som fremtredelsesformer av den ene gudinnen, ofte identifisert som Gaia eller Moder Jord. Gudinnen eller gudinnene kan forstås som entiteter, men også som en form for arketyper. De fleste som tar del i gudinnebevegelen er kvinner som opplever at deres identitet som kvinner styrkes og nyanseres når de påkaller, visualiserer eller leser om gudinnene.

Gudinnebevegelsen er i likhet med wicca en form for nypaganisme, og de to har mye felles. Grensen mellom dem er flytende, men i gudinnebevegelsen er en mindre opptatt av seksuell polaritet, en har ikke noe gradssystem, og en er i større grad enn wicca til stede i det offentlige rom. Gudinnebevegelsen er ingen enhetlig eller organisert bevegelse, men snarere en impuls som bl.a. inngår i alternativbevegelsen eller New Age.

Blant de historiske forutsetningene for dagens gudinnebevegelse kan nevnes forskere som Marija Gimbutas, som ved hjelp av arkeologiske og andre kilder slo fast at det i oldtiden fantes matriarkater, dvs. kulturer styrt av kvinner og ikke menn, der gudinner var viktigere enn guder osv. Gudinnebevegelsen kan derfor ses som en form for historisk orientert religiøs feminisme. Store deler av den feministiske oldtidsforskingen er i dag diskreditert, da ideologiske påstander (f.eks. om at oldtidens matriarkater ikke kjente til krig) ble utgitt for å være forskningsbaserte.

I England er gudinnebevegelsen i stor grad en intellektuelt preget, jf. forfattere som Merlin Stone. Samtidig har bevegelsen stått bak og dominert store demonstrasjoner for miljøvern og imot krigføring (eks. 1980-årenes Greenham Common Women's Peace Camp utenfor den militære flybasen Greenham Common, som ble benyttet av både amerikansk og britisk luftvåpen). I Irland er gudinnebevegelsen særlig synlig gjennom The Fellowship of Isis, et Internettbasert fellesskap med medlemmer over hele verden.

I USA kan gudinnebevegelsen knyttes til teologer og forfattere som Carol Christ og Mary Daly (østkysten), mens bevegelsen på vestkysten i større grad er preget av aktivisme. Når jorda er en gudinne, er politikk og religion to sider av samme sak. Særlig innflytelsesrik har ungarsk-amerikanske Zuzsanna Budapest vært. Hun etablerte i 1971 en feministisk heksegruppe i Los Angeles, med elementer fra både wicca, gudinnebevegelse, politisk aktivisme o.a. En annen sentral person er Starhawk, som også representerer en form for feministisk og politisk wicca med fokus på Gudinnen. Hun tilhører det San Francisco-baserte fellesskapet Reclaiming, som bl.a. arrangerer offentlig ritualer og workshops der et av målene er å forene ånd og politikk. Den norske teologen Jone Salomonsen har samarbeidet tett med Starhawk og Reclaiming.

Mary Daly: When God was a Woman (1978).

Carol Christ: Why Women Need the Goddess (1978) og Rebirth of the Goddess (1998)

Z. Budapest: The Holy Book of Women's Mysteries (1978)

Starhawk: The Spiral Dance (1979)

Jone Salomonsen: Når Gud blir kvinne; blant hekser, villmenn og sjamaner i USA (1991) og Enchanted Feminism; Ritual, Gender and Divinity among the Reclaiming Witches of San Francisco (2002)

Knut A. Jacobsen: Hyllest til Gudinnen; visjon og tilbedelse av hinduismens store Gudinne (2007). Denne boka ser nyreligiøs gudinnebevegelse i kontrast il førmoderne gudinnetilbedelse slik den fremstår i hinduismen.

The Fellowhip of Isis' nettside

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.