Gallerkrigen

Gallerkrigen var krigen den romerske statsmannen og hærføreren Gaius Julius Caesar førte mot gallerne i perioden 58–50 fvt. Krigen endte til slutt med romersk seier.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Artikkelstart

Gallerkrigen var krigen den romerske statsmannen og hærføreren Gaius Julius Caesar førte mot gallerne i perioden 58–50 fvt. Det er også betegnelsen på et berømt verk han selv skrev om krigen (Bellum Gallicum på latin).

Faktaboks

Også kjent som

engelsk Gallic War

Krigen endte med romersk seier og erobring av hele Gallia.

Bakgrunn for krigen

Som en følge av et samarbeid mellom Caesar, Pompeius og Crassus, kalt det første triumvirat, ble Caesar tildelt provinsen Gallia Cisalpina og Illyricum som prokonsul fra året 58 fvt. Gallia Cisalpina (altså på den italienske siden av Alpene) var på den tiden en rolig romersk provins, som ikke lenge etterpå ble oppløst og lagt inn under Italia, som romersk kjerneområde. Her var det ikke mulig for Caesar å skaffe seg ære og berømmelse gjennom krigføring, men det så han antagelig for seg at det kunne være i det illyriske området lenger øst, fordi det ikke var skikkelig pasifisert.

Det skulle imidlertid være det galliske området på den andre siden av Alpene, Gallia Transalpina, som bød ham den muligheten. Dette var et romersk-kontrollert område i det som i dag er det sørlige Frankrike, med grense til det frie Gallia, også kjent for romerne som Celtica. Caesar fikk utvidet sitt maktområde til å kunne føre krig her, og stoppet en innmarsj i området fra helvetierne. Det skaffet ham militær erfaring og anerkjennelse. Kort tid etter utnyttet han en strid mellom gallere og germanske folk til å intervenere i Gallia. Utgangspunktet var at germanske hærstyrker hadde hjulpet sekvanerne (et galliske folk) i en indre strid, uten å forlate Gallia etterpå. De utgjorde nå plutselig en trussel mot landet og folket. Sekvanerne hadde en vennskapsavtale med romerne, og søkte deres hjelp. Caesar lot seg ikke be to ganger.

Krigshandlingene

Den galliske høvdingen Vercingetorix (til hest) overgir seg til Julius Caesar (i rød kappe) i 52. fvt. Utfallet av gallerkrigen var med dette sikret. Caesar og romerne stod tilbake som seierherrer med full kontroll, selv om det ennå var lokale små opprør som måtte nedkjempes de neste to årene. Bildet er en moderne fremstilling fra 1899.

Sensommeren 58 fvt. førte Caesar sin hær ut av den romerske provinsen og inn i gallernes land for å bekjempe de germanske styrkene under ledelse av en konge som romerne kalte Ariovistus. Felttoget var en suksess, og germanerne ble slått og jaget tilbake over Rhinen til sitt kjerneområde. Caesar valgte imidlertid å etablere romersk tilstedeværelse i sekvanernes land, noe som gjorde galliske folk urolige.

Et folkeslag fra det nordlige Gallia, belgerne, samlet seg i en offensiv mot romerne året etter, men måtte også gi tapt mot Caesars styrker sommeren 57 fvt. Caesar erklærte at det nå var fred i hele Gallia, og ble feiret med 15 dagers takksigelsesfest i Roma. Freden varte ikke så lenge, og det viste seg at romerne også var kommet for å bli.

I 56 fvt. hadde Caesar ført sin hær mot vest, slått ned små opprør og sikret seg en flåte ved Atlanterhavskysten, før han året etter påny måtte nedkjempe en stor invasjonsstyrke av germanere som hadde krysset Rhinen igjen. Caesar stoppet ikke med det, han fikk bygget en bro over Rhinen og angrep germanerne i deres eget hjemland for å sette et eksempel. Så trakk han troppene tilbake til Gallia.

I 54 fvt. var Caesar tilbake i vest, hvor han utvidet flåten og satte i gang et felttog over til Britannia. Det var kanskje mest av eventyrlyst, men den offisielle begrunnelsen var at galliske opprørsmakere fikk støtte fra keltiske brødre på De britiske øyer. Det ble ikke noe langt felttog, men Caesar tvang britene til kapitulasjon og fikk med seg gisler, avtaler og verdisaker tilbake til Gallia på seinsommeren. Der ventet det større problemer. Kornhøsten hadde slått feil, og romerne måtte spre seg i forskjellige vinterkvarter. Dette utnyttet nye grupper til å samle seg i opprør mot okkupasjonsmakten og påførte romerhæren deres første store nederlag i Gallia. Caesar fikk slått det meste ned før vinteren.

Året 53 fvt. startet han tidlig med å herje og ødelegge alle områder han oppfattet som fiendtlige. Det ulmet i stadig nye områder, og opprørsånden ble ikke bedre av Caesars herjinger. En samlet gallisk motstand kom først til i 52 fvt., hvor en lang rekke galliske folk under ledelse av Vercingetorix gikk sammen mot okkupasjonshæren. Dette året ble det ført en intens og blodig krig, som til slutt endte med romersk seier ved fjellbyen Alesia. Utfallet av gallerkrigen var med dette sikret. Caesar og romerne stod tilbake som seierherrer med full kontroll, selv om det ennå var lokale små opprør som måtte nedkjempes de neste to årene.

Konsekvensene

Gaius Julius Caesar slik han er tegnet av Albert Uderzo i Asterix-albumet Asterix i keiserens klær. Caesars egen beretning om gallerkrigen er et verk som fremdeles leses, særlig av latinstuderende. Men for det brede publikum har nok tegneseriene om galleren Asterix bidratt langt mer til interessen for og kunnskapen om denne delen av historien. Caesar er en av gjennomgangsfigurene, og selv om serien er preget av satire og uærbødig humor, fremstilles han jevnt over som en stor hærfører og statsmann.

Av /NTB Scanpix ※.

Gallerkrigen fikk store konsekvenser for Gallia, men også for romersk politikk og styresett. Erobringen sørget for at hele Gallia kom under romersk herredømme og etter hvert ble organisert som fire provinser. Foruten den tidligere provinsen, som ble hetende Narbonensis, fikk de andre navnene Lugdunensis, Aquitania og Belgiae. Dette inkluderte i grove trekk dagens Frankrike og Belgia. Den siste store motstanden endte katastrofalt for gallerne, fordi mange i stridsdyktig alder ble drept eller ført bort som slaver. Gallia ble raskt pasifisert og «romanisert», og det var i praksis ingen intern motstand mot romersk overherredømme de neste 500 årene.

Flere historikere har ment at Gallia kan ha blitt betydelig avfolket som følge av den brutale krigen. Andre har pekt på at ettersom Gallia raskt fungerte godt som en integrert del av Romerriket, så fordrer dette godt tilpassede beboere og eksisterende nettverk. Den romerske hæren hadde faste stående legioner i Gallia, noe som var med å forme og befolke disse provinsene, men vi hører også relativt raskt om gallere som får romersk borgerrett og gjør karriere i romersk statsadministrasjon. Med erobringen av Gallia var imidlertid store deler av den keltiske kulturen kommet under romersk innflytelse og ble påvirket av dette.

Med ti år som hærfører og prokonsul i Gallia var Caesar blitt styrtrik, populær, krigsvant og i besittelse av en formidabel og dyktig hær. Slikt skjer ikke uten å skaffe seg fiender. Tidvis hadde han gått brutalt fram, og fikk blant annet kritikk i senatet for å ha massakrert germanske diplomatiske sendebud for så å angripe leiren deres da han jaget dem ut av Gallia i 56 fvt. Det var også dignitærer og deres sønner med på felttoget som følte seg dårlig behandlet, og det kom anklager om korrupsjon og maktmisbruk. Så lenge alliansen med Pompeius og Crassus var intakt, var ikke dette noe problem, men da freden senket seg over Gallia og Caesars andre femårskommando var over, var Crassus død og Pompeius vendt mot Caesar.

Sterke krefter ville derfor ha Caesar tilbake til Roma som privatmann, slik at han måtte stå til ansvar for sine gjerninger. Caesar, som skjønte hvor det bar og slett ikke var interessert i å bli strippet; ikke bare for sin militære kommando, men også sin ære og formue, nektet derfor å oppløse hæren. En romersk prokonsul hadde bare militær myndighet i de provinsene han var tildelt, og var forpliktet til å oppløse hæren når en krig var avsluttet og tre av når perioden var over. Og han måtte under ingen omstendighet føre en hær inn i Italia. På den tiden gikk grensen til Italia ved elven Rubicon sør på Po-sletta. Caesar krysset elven med sine soldater, og utløste med det en borgerkrig som i siste instans endte med den romerske republikkens fall.

Caesars verk om gallerkrigen

Hovedkilden til gallerkrigen er Caesar selv. Han beskrev felttogene i Gallia i det som formelt heter Commentarii de bello Gallico. Verket består av sju bøker, det vil si antikke bokruller, som normalt utgjør om lag 20–30 boksider i dag. En slik commentarius var ment å være en faktaskildring som andre kunne utbrodere til en mer fullendt historie, men Caesars enkle stil og skarpe språkføring gjorde verket meget populært i seg selv. Caesars prosa ble følgelig i egen samtid anerkjent som et stilideal, sammen med verkene til sin politiske motstander Cicero. I et nøkternt språk skildres kampene mot gallere og germanere. I enkelte avsnitt beskriver han dessuten gallernes og germanernes skikker og samfunnsforhold, noe som er blant de tidligste beskrivelsene vi har av deres kultur.

Gallerkrigen har vært et av standardverkene i latinopplæringen, også i Norge. Boken finnes i en norsk oversettelse av Johan Hammond Rosbach fra 1964.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg