germanere (religion)

Religionen blant angelsakserne og de kontinentale germanerne synes i store trekk å ha vært lik den vi finner på norrønt område. De tidligste kildene er dels romerske forfattere som Caesar og Tacitus, dels votiv-innskrifter på latin fra deler av germansk område som tilhørte Romerriket.

Romerne identifiserte gjerne germanske guder med sine egne, og således omtaler Tacitus Merkur, Herkules, Mars og Isis. På samme måte skiftet germanerne ut de romerske gudene med sine egne da de overtok de romerske ukedagene på 300-tallet: Mars ble identifisert med Tiw (norrønt Tyr, tirsdag – fransk mardi, engelsk Tuesday), Merkur med Wodan (norrønt Odin, onsdag – fransk mercredi, engelsk Wednesday), Jupiter med Donar (norrønt Tor, torsdag – fransk jeudi, engelsk Thursday, tysk Donnerstag) og Venus med Frigg eller Frøya (fredag – fransk vendredi, engelsk Friday).

Votiv-innskriftene nevner ofte gudinner som må være germanske, blant annet Friagabis ('den gavmilde') og Arvagastiae ('den gjestmilde'). Tacitus beskriver kulten av en gudinne, Nerthus, som han kaller Terra mater ('moder jord') og som sikret fruktbarhet (jamfør den norrøne Njord).

Den religiøse kulten synes hovedsakelig å ha funnet sted i friluft – i hellige lunder, ved elver og sjøer. Krigerforbund, av samme type som de norrøne berserker, er også nevnt av Tacitus, videre ulike typer spådomskunst, medregnet tvekamp. Fra England finnes gravfunn, spesielt den rike skipsgraven fra Sutton Hoo, som trolig er fra 600-tallet.

Overgangen til kristendommen gikk ganske raskt: Goterne ble kristnet fra 300-tallet av, frankerkongen Chlodvig ble døpt i 496 og angelsakserne kristnet noe senere. De kontinentale sakserne ble først kristnet av Karl den store på 700-tallet. Trekk fra germansk religion holdt seg lenge i folketro, trylleformler og lignende, eller ble omtolket og gitt kristent innhold.