En legion var en romersk hæravdeling. En legion bestod vanligvis av 4200 til 5000 mann og utgjorde kjernen i romernes infanteri. I republikansk tid var legionærene vernepliktige romerske borgere som ble utskrevet for hver militære kampanje og skulle dimitteres når felttoget var over. I keisertiden baserte romernes seg på stående hærstyrker og legionene bestod av vervede soldater, etter hvert også menn som ikke var romerske borgere.
Kildene beskriver den tidligste romerske hæren i republikken som en legion bestående av 6000 menn, som antagelig var en sedvanlig antikk hoplittfalanks. Den romerske hæren utviklet seg imidlertid på 300-tallet til en mer smidig og effektiv manipelhær. En legion ser ut til å ha bestått av 4200–5000 menn og var oppdelt i 30 manipeler, med soldater som var delt i tre kamplinjer. I første rekke stod de unge og uerfarne (kalt hastati, etter de karakteristiske kastespydene, hasta). Deres oppgave var å bremse motstanderens framrykking. I andre rekke stod de mer erfarne og sterkeste soldatene, principes, med ansvar for å nedkjempe motstanderen på slagmarken. Bakerst stod de mest garvede, men ikke lenger så utholdende legionærene, triarii. De var mest med for sikkerhet skyld, og kom bare med i kamp når det røynet på, og da sa romerne at «nå er det kommet til triariene».
Legionærene var romerske borgere med en viss eiendom som gjorde det mulig for dem selv å sørge for eget utstyr. De ble utskrevet at en embetsmann med militærkommando (imperium), normalt én av konsulene og for en feltsesong. I utgangspunktet var det ikke betaling for å virke som soldat, men Livius forteller at dagpenger til soldatene ble innført allerede på 400-tallet. Hver legion hadde normalt også et tilhørende rytteri av 300 romerske kavalerister og lettbevæpnede hjelpetropper (velites).
Ved slutten av 100-tallet fvt. skjedde en ny omlegging av den romerske hæren med noen reformer som er tilskrevet Marius. Fra nå bar alle legionærer samme rustning og våpen (sverd og spyd) og de ble trenet i å bære sitt utstyr selv, slik at man raskere kunne rykke fram uavhengig av tren. En legion ble nå forsøkt fylt opp til inntil 6000 menn, alle fotsoldater, og fikk ørnen som felttegn. I senrepublikken og de første århundrer av keisertiden var en legion inndelt i 10 kohorter, under en legat, som igjen var delt inn i centurier (100-mannsavdelinger), ledet av en centurion.
Marius opphevet formueskravet til legionærene og begynte å innskrive borgere uten egne midler, og måtte derfor lønne soldatene bedre. Det betydde en gravis overgang fra en vernepliktig bondemilits til en vervet hær av yrkessoldater. Det romerske rytteriet og hjelpetropper fra de italienske forbundsfellene ble også i denne perioden erstattet av spesial- og hjelpetropper (auxilia) fra andre deler av riket.
Etter borgerkrigsperioden og Augustus hadde sikret seg enemakten, oppløste han bare om lag halvparten av legionene og etablerte stående hærstyrker. Den stående hæren bestod i keisertiden av 25–30 legioner. Legionene ble forlagt til faste garnisonssteder i rikets grenseprovinser, og spilte en stor rolle i disse provinsers sosiale og kulturelle liv. rekrutteringen skjedde også i større grad lokalt til de faste legionene. Fra 200-tallet evt. opptok legionene i seg grenseboere, og fremmede folkeslag, særlig germanere, kom inn i hæren. En legion bestod i keisertiden normalt av cirka 5400 menn og inkluderte et eget rytteri av legionærer. Vanligvis vervet man seg for en tjenesteperiode på 25 år og mottok en fast årslønn, foruten spesielle bonuser og andel av krigsbytte.
De stående legionene hadde sin egen stardart, et eget nummer og tilnavn, eksempelvis Legio VI Victrix.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.