vandrefalk

Vandrefalken har en gråblå til brunsvart overside, og undersiden hos gammel fugl er gråhvit med tette, svarte tverrbånd helt ned til tarsen. Den ligner jaktfalken, men den mørke skjeggstripen på hvert kinn er svært markert (i motsetning til jaktfalk). Vandrefalken er også noe mindre enn jaktfalk. En gammel fugl har gule bein, mens de hos ungfuglen er grønngule eller blågrå.

Hunnfuglen i Norden er 46–51 centimeter lang, har et vingespenn på 104–113 centimeter og veier 715–920 gram. Hunnen er dermed større enn hannen, som er 38–45 centimeter lang, 89–100 centimeter i vingespenn og veier 525–620 gram. Et individ i Sverige ble hele 17 år og 4 måneder.

Det er registrert 19 ulike underarter av vandrefalken, enkelte noe større enn underarten vi har her til lands, Falco peregrinus. Dette er antagelig den raskeste luftakrobaten blant falkene, og skal i stup kunne oppnå en fart på rundt 300 kilometer i timen. Arten er totalfredet i Norge.

I Norge var vandrefalken tidligere en hekkefugl over hele landet fra kysten og opp til bjørkebeltet. Den er utbredt med flere underarter over store deler av verden. I Europa hekker den spredt over de fleste land utenom Island. Videre hekker den over store deler av den nordlige halvkule, store deler av sørlige Asia, Oseania og Nord-Amerika. I Afrika hekker den kun spredt, hovedsakelig enkelte steder i nordvest og på Madagaskar. I Sør-Amerika hekker den enkelte steder langs vestkysten og sør i Argentina og Chile.

Mange av bestandene er standfugler, men de nordlige bestandene trekker sørover om vinteren. De fleste norske vandrefalker trekker til det sørvestlige Europa. De første trekkende fuglene ankommer allerede i mars, mens en del også overvintrer i Norge.

Selv om vandrefalken er en utbredt art, har den siden rundt 1950 avtatt mye i antall mange steder som følge av utstrakt bruk av giftstoffer i naturen. Miljøgifter som DDT førte til negative konsekvenser, inkludert redusert tykkelse på eggeskallene. Reduksjonen i tykkelse var på opptil 18 prosent. Dette førte igjen til at få egg ble klekket grunnet skader under rugingen. DDT ble brukt som insektmiddel, som så ble overført til fugler som spiste disse insektene, og videre til vandrefalken som spiste disse fuglene. Vandrefalk ble også jaktet på, og egg ble sanket inn for falkonering.

Omkring år 1900, før den negative påvirkningen fra DDT, hekket minst 1000 par i Norge. I 1966 og 1977 var antall hekkende par muligens nede i bare cirka 10–15. Senere har bestanden tatt seg opp igjen, og i 1995 ble den anslått til 250–300 par. På 2000-tallet omfattet den trolig rundt 500 par. I 2015 beregnet BirdLife Norge den norske bestanden til 715–1035 par, og den er dermed tilbake til nivået den hadde før de negative miljøpåvirkningene. Den er derfor satt som livskraftig på den norske rødlista.

Bestanden i Norge er større enn i våre naboland, hvor den også er enten stabil eller økende. På verdensbasis er bestanden estimert til mellom 50 000 og 250 000 par, og er satt som livskraftig også på den internasjonale rødlista.

Reiret varierer i utforming. Noen hekker i gamle kråkefugl- eller rovfuglreir i trær eller på bygninger, mens de fleste her til lands hekker i berghyller, og den kan ofte legge eggene rett på bakken. Hekkeperioden kan starte alt i midten av april. Hunnfuglen legger 2–5 rødlige egg som ruges hovedsakelig av hunnen i 29–32 dager. Ungene blir flygedyktige 5–6 uker gamle. De kan holde seg sammen med foreldrene en god stund etter at de har forlatt reiret. Vandrefalken er sosialt monogam.

Vandrefalken ernærer seg stort sett av mindre fugler opptil rundt kråkestørrelse som blir tatt i luften. Den kan også spise pattedyr, da oftest flaggermus, ekorn og rotter. Videre er den observert å jakte både amfibier, fisk og insekter. Vandrefalken sitter ofte på utsiktspunkter som steiner og berghyller når den speider etter byttedyr.

• falkefamilien
• rovfugler
• fugler i Norge

• BirdID: Faktaside om vandrefalk