Flaggspett av Margrit. CC BY NC SA 2.0

Flaggspett, Dendrocopos major, art i spettefamilien. Den mest tallrike og videst utbredte av alle spetter i Europa; mangler bare nord i Fennoskandia, Irland og Island. I alt finnes 15 underarter i Europa.

Flaggspetten er trostestor, lett kjennelig på sin «spraglete» drakt i svart, hvitt og rødt, og på to store avlange, hvite skulderfelt på den svarte oversiden. Eneste av våre spetter som stort sett lever av bartrefrø om vinteren.

I Europa finnes flaggspetten fra havnivå til 2 200 moh. i Alpene og i Pyreneene, dessuten gjennom Sibir til Kina og i Nordvest-Afrika. Flaggspettens store fleksibilitet gjør at den kan utnytte mange forskjellige typer områder: fra arktisk taiga til nordlige og tempererte middelhavs- og alpine skogssoner hvor det er tilstrekkelig med gamle trær med stor nok størrelse til å hakke ut reirhull og tilstrekkelig med mat.

I Norge er den relativt vanlig i løv-, bar- og blandingsskog i Sør-Norge, mer sparsom i Nord-Norge. Norsk ornitologisk forening har anslått bestanden til mellom 10 000 og 35 000 par i Norge.

Flaggspetten er rundt 25 cm og veier 70–90 g. Den kjennes oftest igjen på to store hvite, ovale skulderfelt, svart overside og et blodrødt parti på undersiden ved stjertbasis samt hvit underside. De svarte vingene har fine hvite tverrbånd. Hannen har en liten rød nakkeflekk, hunnen har svart isse uten rødt. Begge kjønn av ungfuglene har hele issen rød, friskest hos hannene.

Er lite sky, men likevel årvåken og forsiktig. Flyr i dype buer, rett og bestemt. Sees sjelden på bakken.

Er i hovedsak standfugl, men kan i enkelte år foreta lange streif og være borte fra området for et år eller to. Vår vanligste spett, men varierer i antall avhengig av frøsettingen hos spesielt gran, men også furu.

Høye, korte og skarpe kikk som ofte utstøtes i serier i rolig tempo. I tillegg til de vokale låtene, trommer flaggspetten (i likhet med de andre spettene) med nebbet mot et hardt underlag. Begge kjønn trommer om våren, hannen mest. Trommevirvelen er den raskeste hos alle spettene; ca. 10–15 slag/sekund og varer i litt over ½ sekund, med brå avslutning. Trommer av og til også utenom hekketida, gjerne på stolper og blikkplater. Lyden rekker langt.

Begge kjønn hjelper til med å hakke ut reirhullet som ofte er i en frisk osp eller et annet løvtre, sjelden i bartre. Som oftest hakkes det et nytt reirhull hvert år. Diameteren av inngangshullet er ca. 5 cm, dybden oftest 20–30 cm. Det tar gjerne 2–3 uker å hakke ut reirhullet. I mai legges 4–8 glinsende hvite egg på et underlag av trefliser og ruges av begge kjønn i 10–12 dager. Dette er en svært kort rugetid og ungene klekkes blinde og lite utviklete og må varmes av foreldrene de første dagene. Som vanlig hos spettene tar hannen alltid nattskiftet. Ungene forlater reiret 3 uker gamle, men er avhengige av foreldrene ennå i 2 uker.

De voksne hakker ut flere overnattingshull som de veksler mellom.

Flaggspetten er monogam, men de fleste par holder sammen bare i hekkesesongen, dvs. fra januar og ut juli. Utenom hekketida har hannen og hunnen separate leveområder. Slike «home-ranges» varierer fra 2 til 25 hektar, alt etter skogstype og mulighet for å finne mat, og er trolig mer viktig enn trofasthet til en spesiell make. En hann kan derfor hekke i samme område i flere år, men med forskjellige hunner.

Flaggspetten er en viktig byggherre for andre hullrugende fugler som ikke hakker ut hull selv. Også mindre pattedyr og insekter tar ofte i bruk disse hullene.

Dietten er vid og variert; flaggspetten anses derfor som omnivor og kan utnytte mange forskjellige habitater. Sommerstid lever den mest av insekter og insektlarver som den finner på og under barken av forskjellige treslag. Den plukker også insekter fra løvverket og kan fange insekter i flukt. Også frukt og bær står på menyen. Ikke sjelden tar den egg og reirunger fra forskjellige småfugler, spesielt arter som hekker i hule trær eller i fuglekasser. Flaggspetten hamrer ut større reiråpning eller hakker et hull i sideveggen slik at innholdet kan tas ut. Høst og vinter består maten vesentlig av frø fra gran- og furukongler, men også barkbillelarver bak løs bark på gran. For å få frøene ut fra konglene, festes disse i spesielle barksprekker eller i spalter spetten selv hakker («spettesmie» eller «spetteverksted»). Under slike smier kan det ligge hauger av mer eller mindre tomme kongler.

Flaggspetten dukker av og til opp ved fôringsbrett der det legges ut talg. For å få tak på talget, kan den henge opp ned som en meis.

De farligste fiendene er hønsehauk, spurvehauk og kattugle. Små falker tar ofte unger som nettopp har forlatt reiret.

En tysk undersøkelse har vist at rundt halvparten av ungfuglene dør i løpet av første vinter, mens 10 prosent når en alder av 7 år. De eldste fuglene blir rundt 10 år. I fangenskap er høyeste alder notert til 17,5 år.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.