enkeltbekkasin

Enkeltbekkasinen (Gallinago gallinago) har et påfallende langt og rett nebb. Den lever i våtmarksområder over hele landet.

Artikkelstart

Enkeltbekkasin er en fugleart i snipefamilien, og er den klart mest tallrike av våre bekkasiner. Den finnes i våtmarksområder over hele landet. Enkeltbekkasinen kjennetegnes ved et usedvanlig langt nebb. Det meste av fjærdrakten er spraglet i brune, gule og svarte farger, men buken er rent hvit. Tidlig på sommeren har enkeltbekkasinene et karakteristisk fluktspill med en umiskjennelig mekrende lyd som dannes ved vibrasjoner i de ytterste stjertfjærene.

Faktaboks

Også kjent som
Gallinago gallinago

Beskrivelse

Enkeltbekkasin på Island.
enkeltbekkasin
Lisens: CC BY SA 3.0

Enkeltbekkasinen er en middelsstor snipe. Den har et svært langt og rett nebb, og som hos de andre bekkasinene er øynene store. Fjærdrakten er kraftig spraglet i brune og svarte fargetoner og med tydelige gulhvite lengdestriper. Undersiden er imidlertid nesten helt hvit.

Den spraglete fjærdrakten gir en svært god kamuflasje som gjør at enkeltbekkasiner kan være vanskelig å oppdage. Ofte påtreffes enkeltbekkasinene ved at de skremmes opp fra bakken på kort avstand. De utstøter da et hest og kraftig «tsjæt», mens de stiger høyt til værs i en sikksakk-lignende flukt, og flyr deretter langt av sted.

Utseendemessig kan det være utfordrende å skille enkeltbekkasin fra dens nære slektning dobbeltbekkasin, men de to artene har svært forskjellig lyd og adferd i hekkeperioden.

Lyd

I hekkesesongen har enkeltbekkasinen et karakteristisk fluktspill hvor den lager en umiskjennelig mekrende lyd. Denne lyden frambringes ved vibrasjoner i de ytterste stjertfjærene.

Om våren og tidlig på sommeren har enkeltbekkasinen et svært karakteristisk fluktspill som oftest gjennomføres i skumringen og om natten. Den lager da en eiendommelig mekrende lyd, som frembringes ved at de ytterste stjertfjærene settes i vibrasjon når den stuper ned gjennom lufta. Denne lyden har gitt enkeltbekkasinen mange lokale navn som for eksempel mekregauk, rossegauk, myrbukk, skoddeføll, tåkehest og himmelhest.

Når enkeltbekkasinen sitter på bakken har den en høy og skarp tikkende lyd som kan beskrives som «tikk-a, tikk-a, tikk-a».

Utbredelse

Enkeltbekkasin hekker over det meste av Nord- og Mellom-Europa, og videre østover gjennom Russland helt til Kamtsjatka.

I Norge hekker den i myrlendt terreng og andre våtmarksområder over hele landet, fra kysten og opp til fjellet. Norsk Ornitologisk Forening vurderte i 2015 den norske hekkebestanden til å være i størrelsesorden fra 50 000 til 75 000 par. Det antas at bestanden har vært i moderat tilbakegang de siste tiåra.

Næring

Enkeltbekkasiner under spill på bakken. Bildet er tatt på Island i slutten av mai.
enkeltbekkasiner
Lisens: CC BY SA 3.0

Maten består hovedsakelig av virvelløse dyr som insekter, edderkopper, meitemark og krepsdyr. Byttedyrene fanges gjerne ved at det lange nebbet stikkes dypt ned i bakken.

Forplantning

Reiret plassers som regel i en gresstue nær vann. Egglegging skjer normalt i mai, og vanligvis legger enkeltbekkasinen fire lyst grågrønne egg med små brune flekker. Disse ruges hovedsakelig av hunnen i cirka 20 dager. Etter klekkingen passer begge foreldrene ungene til de blir flyvedyktige etter omkring tre uker.

Trekk

Enkeltbekkasin er en trekkfugl, og de som hekker i Norge overvintrer hovedsakelig i Vest- og Sørvest-Europa. De fleste kommer tilbake til hekkeområdene i april–mai, og forlater landet i august–oktober.

Enkeltindivider kan overvintre i kyststrøk i Sør-Norge.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer (2)

skrev Frederick Woxen

Nå i månedsskiftet aug./sept. kom jeg over en enkeltbekkasin liggende i smal gresstripe på nedsiden av Vestre Gravlund i Oslo. Jeg synes det var uendelig trist at en så staselig liten tass lå der død. Enten var den påkjørt av en bil, som ikke har den helt store hastighet der, eller om den kan fløyet inn i de tre ledningene som henger i normal høyde på toppen av stolper.
Nærmeste våtmarksområder er Smestaddammen 5-600 m lengre vest, evt. flate partier av Hoffsbekken, eller på Bygdøy-siden av Frognerkilen, der det nok er brakkvann.
Der er vi ved det som kan være et kjernespm.: Ant.vis i en 10-års tid har det vært en naturkatastrofe under utvikling i Oslofjorden, der Stillehavs-østersen har fortrengt det som naturlig bor i havet. Det skulle vært: blåskjell, snegler, småkrabber, småfisk, småreker. I indre Oslofjord er disse totalt borte, og med det også torsk, hvitting, sei, osv. Fuglehjelpen skrev i nov./des. 2020 at de hadde undersøkt mageinnholdet av 100 døde ærfugl, og det var tomt. De hadde rett og slett sultet i hjel.
Kan det være lignende skjebne som har rammet den lille døde jeg fant?

skrev Jan Eivind Østnes

Hei Frederick,

Takk for interesse og spørsmål. Det er selvfølgelig vanskelig å si noe sikkert om dødsårsak. Sammenstøt med bil eller ledninger er selvfølgelig en mulighet, det samme er sult. I tillegg kan også fugler rammes av sykdommer og plutselig hjertestans slik som oss. Det jeg imidlertid kan si med sikkerhet er at årsakssammenhengen ikke er den samme som den du beskriver for ærfugl. Til forskjell fra mange andre vadefugler benytter bekkasinene svært sjelden marine områder til næringssøk. De vil derfor være lite sensitive for den "katastrofen" som du beskriver i indre Oslofjord.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg