havørn

Hunnfuglen er størst, med et vingespenn på opptil 2,65 meter og største kjente vekt på 6850 gram. Ungfuglen er delvis hvitspettet i en ellers mørkebrun drakt med jevnt mørkebrun hale og kalles i Nord-Norge gleksa. Havørnen får fullvoksen drakt etter 4–5 år og er da nokså ensfarget mørkebrun bortsett fra halen, som er blitt rent hvit, og ungfuglens svarte nebb er blitt gult. I motsetning til kongeørnen har havørnen nakne tarser og har dessuten en vidtlydende, stakkato låt, især nær reirplassen.

Havørnen har en meget spredt, men vidstrakt utbredelse: fra Grønland og Island i nord til Irak i sør, og gjennom Sentral-Asia og Nord-Asia til Stillehavet i øst. Bestanden har avtatt sterkt etter andre verdenskrig.

I 1975 regnet man med at Norge hadde cirka 400 av den samlede vesteuropeiske bestanden på om lag 500 havørnpar. Siden hav- og kongeørn i 1968 ble totalfredet i Norge som siste vesteuropeiske land, har bestanden hos oss økt. I 1977 ble det antatt å være omtrent 500 rugende par foruten yngre fugler, og i 1984 regnet man med minst 800 par. I år 2002 ble hekkebestanden anslått til 1900–2200 par. Bestanden har fortsatt å øke, og i 2013 ble den estimert til å være 2800–4200 par. En medvirkende årsak til den betydelige økningen i bestandsanslaget kan være at det i de senere år er gjennomført grundigere undersøkelser enn tidligere.

Havørnen hekker nå langs kysten fra Finnmark til Oslofjorden, med enkelte par også i innlandet. Cirka 60 prosent av bestanden hekker i de tre nordligste fylkene.

Utsetting av havørner fra Norge til Skottland og Irland har ført til at arten igjen hekker i disse landene. I 2018 hekket det omkring 120 par i Skottland, noe som viser at prosjektet har vært en stor suksess.

Havørner bygger reir i et tre eller på en fjellhylle, sjeldnere på en lav knaus. De bruker ofte samme reir år etter år. Det består av kvister, grønne plantedeler og tang. De 1–3 (oftest 2) hvite eggene ruges hovedsakelig av hunnen i 38 dager. Ungene forlater reiret etter 10–11 uker.

Havørnen er en stand- og streiffugl. I vinterhalvåret sees den langs kysten sør til Rogaland med spredte eksempler også på Sør- og Østlandet.

Fisk og sjøfugl er det vanligste byttet, men pattedyr forekommer også og da helst som åtsler. Havørnen er mindre aggressiv enn kongeørnen.

Ørnenes evne til å løfte byttedyr har vært mye omdiskutert. Folk har ofte en sterkt overdrevet forestilling om denne kapasiteten. Historien om ørnerovet på Leka i 1932, der en tre og et halvt år gammel jente på 19 kilo skal ha blitt tatt og fraktet opp på ei fjellhylle av en havørn, har bidratt sterkt til dette.

Denne saken er tilbakevist ved at det i 1980 ble foretatt et eksperiment der en jente på samme alder gikk på egne bein opp på hylla der jenta i 1932 ble funnet. At jenta var helt uskadd da hun ble funnet, sammen med at hun veide langt mer enn en ørn kan løfte, viser at denne historien er blitt feiltolket.

Mange forsøk med å kaste ut fisk av ulik størrelse til havørner viser at de normalt ikke klarer å lette med bytte på mer enn 2,5 kilo.

• ørner
• haukefamilien
• rovfugler

• BirdID: Faktaside om havørn

• Gunnar Myklebust: Havørna. Samlaget 2020.