havørn

Havørn, fugleart i haukefamilien. Vår største rovfugl, og den av våre fugler som har det største vingespenn. Hunnfuglen er størst, med et vingespenn på opptil 2,65 m, og største kjente vekt er 6850 gram. Ungfuglen er delvis hvitspettet i en ellers mørkebrun drakt med jevnt mørkebrun hale og kalles i Nord-Norge gleksa. Får fullvoksen drakt etter 4–5 år og er da nokså ensfarget mørkebrun bortsett fra halen, som er blitt rent hvit, og ungfuglens svarte nebb er blitt gult. I motsetning til kongeørnen har havørnen nakne tarser og har dessuten en vidtlydende, stakkato låt, især nær reirplassen.

Havørnen har en meget spredt, men vidstrakt utbredelse: fra Grønland og Island til Irak i sør, og gjennom Sentral- og Nord-Asia til Stillehavet i øst. Bestanden har avtatt sterkt etter den annen verdenskrig. I 1975 regnet man med at Norge hadde ca. 400 par havørn av den samlede vesteuropeiske bestand på ca. 500 par. Siden hav- og kongeørn i 1968 ble totalfredet i Norge (som det siste vesteuropeiske land), har bestanden hos oss økt. I 1977 ble det antatt å være ca. 500 rugende par havørn, foruten yngre fugler, og i 1984 regnet man med minst 800 par. I år 2000 ble hekkebestanden anslått til 1900–2200 par og fremdeles i vekst. En medvirkende årsak til den betydelige økningen i bestandsanslaget kan være at det i de senere år er gjennomført grundigere undersøkelser enn tidligere. Hekker nå langs kysten fra Rogaland (Ryfylke) til Finnmark; enkelte også i innlandet spesielt i Nord-Norge. Hele ca. 40 % av bestandene hekker i Nordland. Reir i et tre eller på en fjellhylle, sjeldnere på en lav knaus. Bruker ofte samme reir år etter år. Det består av kvister, grønne plantedeler og tang. De 1–3 (oftest 2) hvite eggene ruges hovedsakelig av hunnen i 38 dager. Ungene forlater reiret etter 10–11 uker. Stand- og streiffugl. I vinterhalvåret sees den langs kysten sør til Rogaland; spredte eksempler også på Sør- og Østlandet.

Fisk og sjøfugl er det vanligste byttet, men pattedyr forekommer også og da helst som åtsler. Havørnen er mindre aggressiv enn kongeørnen. Ørnenes evne til å løfte byttedyr har vært omdiskutert. Vanlig oppfatning er at rovfugler vanskelig kan løfte tyngre bytte enn sin egen vekt. Flere eksempler og teorier er blitt fremsatt, og et barnerov på Leka i 1932 har vært det mest utrolige tilfellet. Piken var 3½ år og veide 19 kg. Alle voksne mennesker var innendørs da hendelsen foregikk. En åstedsbefaring i 1978 har brakt for dagen at et barn selv kan klare å ta seg opp til den hylla i fjellet hvor piken ble funnet sovende, et stykke lavere enn ørnereiret. Beretningen om ørnerovet behøver derfor ikke å ha sin bakgrunn i virkeligheten. Også en rekke andre beskrivelser av ulike ørnearters løfteevne i forbindelse med påståtte ørnerov rundt omkring i verden er dårlig dokumentert, og i noen tilfeller har det latt seg gjøre å tilbakevise påstandene som uriktige.