adeliepingvin

Adeliepingvin er en fugleart i slekten børstehalepingviner. Den hekker langs hele kysten av Antarktis og er avhengig av sjøisen for å overleve.

Fjærdrakten er svart og hvit. Hunnen og hannen er som regel like store, med en gjennomsnittlig høyde og vekt på 70 centimeter og 4,5 kilo.

I dag finnes det om lag 3,79 millioner hekkende par fordelt på 251 kolonier rundt kysten av det antarktiske kontinentet. Fra februar til oktober jakter adeliepingvinene etter mat langs enden av pakkisen i Sørishavet.

Dietten består i hovedsak av antarktisk sølvfisk (Pleuragramma antarcticum), krill (Euphausia superba og Euphausia crystallorophias) og blekksprut (Psychroteuthis glacialis).

Kjemiske analyser av fossile eggeskall tyder på at adeliepingvinene begynte å spise mer krill for kun 200 år siden. Denne endringen skyldes trolig den drastiske nedgangen i bestanden av sel og hval i Sørishavet på grunn av fangst. Forskere har regnet ut at denne nedgangen førte til om lag 150 millioner tonn mer krill til pingvinene hvert år.

Adeliepingvinene er i stor grad avhengig av sjøisen både for å skaffe mat til kyllingene om sommeren (reproduksjon) og seg selv om vinteren (overlevelse). Leveområdet gjennomgår store endringer i løpet av året.

Vintre med mye sjøis gir et større jaktområde og mer mat for pingvinene. Om sommeren gir derimot lite sjøis rundt koloniene bedre forhold ved at pingvinene kan ta flere korte turer og mate kyllingene sine oftere. På slike gode somre kan parene klare å fôre opp begge ungene. I dårlige år med mye sjøis om sommeren kan de ende opp med ikke å klare å fôre opp noen av dem.

Adeliepingvinene trenger bar bakke og tilgang på småstein for å lage reir, og de legger som oftest to egg. Hunnen og hannen bytter på å ligge på eggene, men i likhet med keiserpingvinen er det hannen som ligger på eggene lengst uten tilgang på mat, opptil 40–45 dager i strekk.

Fuglene ankommer kolonien i oktober. Når hunnen har lagt egg, svømmer hun til havs for å spise mens hannen blir igjen for å ta første vakt på eggene. Etter to–tre uker kommer hunnen tilbake og bytter med hannen. Enkelte hanner blir igjen i kolonien noen få dager for å samle flere steiner til reiret, mens andre drar til havs med en gang for å spise. Hunnen vil så ruge på eggene i opptil to uker til før hannen returnerer. Når ungene klekkes, vil parene veksle på å hente mat og fôre ungene hver dag med sitt eget mageinnhold.

Eggene og ungene i kolonien er i fare for å bli spist av andre sjøfugl som sørjo og kjempepetrell. Når ungene er klar for sin første tur til havet i februar, venter også andre rovdyr som leopardsel (Hydrurga leptonyx) og spekkhogger. Kun om lag 20 prosent av ungene som klekkes og fôres opp hver sommer vil overleve lenge nok til å kunne reprodusere seg. Adeliepingviner blir kjønnsmodne i en alder av 4–5 år, og lever opptil 12–14 år.

Adeliepingvinparene har en høyere «skilsmisserate» (17 prosent) enn andre pingviner. Eldre, mer erfarne par har ofte bedre suksess med å reprodusere enn yngre, uerfarne par.

Verdensbestanden av adeliepingvin er listet som livskraftig (LC - least concern) på rødlista til Verdens naturvernunion for trua arter (IUCN). Til tross for at adeliepingviner har minsket drastisk i kolonier på Antarktishalvøya, ser den globale bestanden ut til å ha økt med mer enn 27 prosent de siste 30 årene.

Adeliepingvin er karakterisert som følsom for klimaendringer på grunn av dens tilhørighet til sjøisen. Beregninger med klimamodeller tyder på at bestanden av adeliepingviner vil øke helt fram til en global temperaturøkning på 2 °C. Ved videre oppvarming er bestanden ventet å minske. Det er forventet at etter 2025–2050 vil alle kolonier nord for 67–68° S være borte. Andre trusler er menneskelig aktivitet som krillfiske i Sørishavet, forurensning, turistbåter, og konstruksjoner og luftfartsaktivitet ved forskningsstasjonene.

Analyser av miljøgifter i pingvinavføring, egg og blod viser at adeliepingvinen også er utsatt for miljøgifter transportert med atmosfæren sørover til Antarktis. 

Adeliepingvin er en av pingvinartene det forskes mest på i Antarktis, og ofte er forskningsstasjonene bygget i nærheten av eller inne i selve kolonien. Ved hjelp av overvåkingsmetoder som elektronisk ID-merking («pit-tags») kan forskere følge med på livshistorien til individene helt fra de klekkes i kolonien.

Flere forskningsstasjoner gjerder inn kolonier slik at pingvinene kun kan gå inn og ut gjennom spesialdesignede porter. Her blir ID-merkede individer automatisk registrert og veid hver gang de passerer porten. I tillegg utstyres også noen pingviner med «loggere» for å registrere hvor de drar for å finne mat, hvor dypt de dykker og hvordan de takler fysiologiske utfordringer.

Adeliepingvinene ble oppdaget av Jules Dumont d'Urville i 1840 og er oppkalt etter landområdet Terre Adélie i Øst-Antarktis, som igjen er oppkalt etter oppdagerens kone Adélie Dumont d'Urville. Den engelsk-norske oppdageren Carsten Borchgrevink overvintret midt i en adeliepingvinkoloni på Kapp Adare i Øst-Antarktis i 1899, og skiver i sin bok fra 1901 om dem: 

«It was most curious to see these birds as they invaded the peninsula in the spring, long before the ice broke. From the 14th of October one continual stream of penguins waddled over the ice towards their summer residence; like so many people, they walked after one another.»

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.