Fuglekongen er Europas minste fugl. Navnet har den fått på grunn av den gule kronen.

Fuglekonge av Vitalii Khustochka. CC BY NC 2.0

Fuglekonge, Regulus regulus, art i fuglekongefamilien. Det vitenskapelige navnet regulus betyr «liten konge». Et av de mange lokale navnene er furulus.

Med størrelse på ca. ni cm er den Europas minste fugl, og også blant verdens minste og kan i størrelse sammenlignes med mellomstore kolibrier. Med vekt på rundt fem gram veier den ikke stort mer enn en enkrone. Som en konsekvens av svært høyt stoffskifte, må fuglekongen spise nesten kontinuerlig. Uten mat kan den miste en tredel av vekta i løpet av 20 minutter.

Fuglekongen har en lys grågul underside, olivengrønn rygg og to hvite tverrbånd på vingen. Den har en gul eller rødgul krone kantet med svart - som har gitt den kongenavnet. Fuglekongen bygger trolig det mest kunstferdige reiret av alle våre fugler og har også en formidabel formeringskapasitet. Arten er vanlig utbredt i nesten alle våre barskoger og sees ofte sammen med meiser om vinteren.

Fra Frankrike og De britiske øyer i vest gjennom Mellom-Europa og Russland til Vest-Sibir. Arten er fordelt på 14 underarter.

Foruten vår fuglekonge R. regulus har vi i Europa rødtoppfuglekongen R. ignicapillus som finnes i bar- og blandingsskog i Sør- og Mellom-Europa, Vest-Russland og Nordvest-Afrika.

I Norge finnes fuglekongen i nesten alle våre barskoger, unntatt lengst i nord. Den er vanlig i Nordland, men finnes mer sparsomt i furuskogene i Troms. Som følge av varmere klima og økende antall granplantinger har bestanden i Nord-Norge vokst i de senere tiår. De største bestandene finnes på Sørlandet, Østlandet og i Trøndelag.

Bestanden varierer sterkt fra år til år. Norsk ornitologisk forening har beregnet at det hekker mellom 950 000 og 1,6 millioner par i Norge.

Fuglekongen er vår minste fugl og veier mellom 4,5 og 7 gram. Den knøttlille fuglen har lys grågul underside, olivengrønn rygg og to hvite tverrbånd på vingen. Den gule og rødgule kronen som har gitt arten navnet, er til daglig formet som en smal issestripe kantet med svart. Hannens oransje issefjær ligger stort sett sammenslått og skjult under et lag med gule issefjær. Hunnen mangler de oransje issefjærene, ellers er kjønnene like.

Fuglene er i stadig bevegelse og smetter inn og ut mellom barnålkvister. Til tross for at fuglekongen er en vanlig art i våre barskoger, kan det være vanskelig å få øye på den fordi fuglene ofte holder til høyt oppe mellom tette greiner.

Deler av bestanden drar fra Norge når høstmørket setter inn, mens andre blir igjen. De som trekker utsetter seg for store farer siden trekket er langt, risikofylt og koster mye energi. I august–oktober drar mange over Nordsjøen til De britiske øyer, andre velger veien fra sørkysten av Norge over Skagerrak til Danmark og sørover til kontinentet. Under vårtrekket ankommer de fleste Sør-Norge i april. Antallet som vender tilbake er bare en brøkdel av antallet under høsttrekket.

Men også de som overvintrer møter tøffe utfordringer; kulde og snødekte trær reduserer muligheten til å finne mat raskt nok til å opprettholde fuglenes høye stoffskifte. Vinterdødeligheten er derfor stor. I svært kalde og snørike vintre kan lokale bestander faktisk forsvinne helt. En reduksjon på 70–80 prosent av bestanden fra november til mars er ikke uvanlig.

I sørlige deler av Fennoskandia synes sjansene til å overleve å være jevnt fordelt mellom stand- og trekkfugler. Hvilke faktorer som avgjør hvem som trekker og hvem som holder seg på hjemstedet, er fortsatt ukjent. Det er imidlertid sannsynlig at høy bestandstetthet om høsten fører til konkurranse og aggresjon blant fuglene. Dette kan utløse trekkdriften til ungfuglene som står lavest på rangstigen, og at fuglekongene som står relativt høyt på rangstigen ikke trekker.

Til tross for vanskelige forhold, har de som overvintrer trolig høyere hekkesuksess enn de som trekker. De kan velge de beste hekkeområdene og starte forberedelsene til hekkingen før trekkerne ennå har vist seg. De stasjonære hannene innleder sangperioden allerede på ettervinteren og kan etablere seg i de beste territoriene.

Fuglekongen lokker med fine, trestavelses sri- sri- sri. Sangen er et høytonet gjentatt motiv som avsluttes med et kort kvitter; sisisi-sisisi-sisisi-sisryi.

Mange eldre mennesker kan ha problemer med å høre de høye tonene.

Hekketerritoriet opprettes i mars-april og hevdes ved sang og andre lyder, og forsvares dessuten mot rivaler ved aktiv handling. Ved territoriegrensen har nabohanner ofte langvarige sangdueller, og synger avvekslende til hverandre med stor intensitet. De møtes jevnlig på samme sted og gjentar oppvisningen, ofte flere ganger daglig.

Størrelsen på territoriet varierer, men ett til tre hektar er vanlig. Næringstilgangen er trolig minimumsfaktoren; det må være tilstrekkelig med mat til de voksne og to ungekull.

Hannen gjør gjentatte forsøk på å anvise plass for reirplasseringen, men det er hunnen som foretar det endelige valget. En gran som grenser til en større eller mindre lysning i skogen synes å være det typiske reirtreet. Reirhøyden over bakken er som oftest 8-10 m.

Fuglekongen er den eneste nordiske fuglen som normalt bygger hengende reir i trær, flettet inn mellom nedhengende nålekvister, ofte midt på en grangrein. Reiret er tilnærmet kulerundt med sirkelformet inngang øverst, og henger som en liten kurv på undersiden av greina. Det består av tre lag: et ytre av mose og lav godt sammenvevd med spindelvev, et mellomlag med en løsere blanding av mose og lav, og innerst en foring av fjær og eventuelt hår. Foringen er rikholdig og består av en mengde fjær; opptil 2674 er funnet. Det er særlig fargede kroppsfjær av 1,5 til 2,5 cm lengde fra for eksempel meiser, rødstrupe, grønnsisik, dompap og troster. Fjærene stammer ofte fra rovfuglribb som ligger på skogbunnen. Med rovfuglribb menes fjær og dun av fugler som har blitt bytte for en rovfugl. 

Både hannen og hunnen bygger; det gjelder særlig årets første kull. Det andre reiret kan være helt og holdent hannens verk, bortsett fra foringen av reiret som alltid utføres av hunnen. Det går gjerne 12 til 19 dager fra byggestart til første egg er lagt.

I øvre del av reirgropa er noen av de største fjærene orientert med spissen mot åpningen slik at de virker som en slags dør. Det har klart en energisparende funksjon. Hunnen ruger nemlig alene og må til stadighet forlate reiret for å skaffe seg næring. Straks hun er ute av reiret kjølner eggene. Fjærdøra reduserer imidlertid utluftingen av reirkammeret og sinker kjøleprosessen.

Eggleggingen skjer oftest i første del av mai. Kull nummer to legges vanligvis i siste halvdel av juni eller begynnelsen av juli. Hunnen overnatter i reiret og legger egg hver morgen.

Eggene er gulhvite med matte gulbrune eller gulrøde flekker og skjolder. Ingen fugler i Europa legger så små egg som fuglekongen - de veier knapt 0,8 gram. Men i forhold til kroppsstørrelsen er egget likevel større enn det vi finner hos de andre spurvefuglene våre; det utgjør 16 prosent av kroppsvekten. Et normalt stort kull på 11 egg veier derfor vel 8 g eller ca. 60 prosent mer enn fuglen selv. For å takle et slikt enormt fysiologisk prestasjonskrav, må den eggleggende hunnen daglig spise 2-3 ganger sin egen vekt i den aktuelle perioden. Til fremstilling av eggeskall, spiser hun en betydelig mengde kalk i form av små sneglehus, inntil 2,6 g per dag.

I tillegg til et daglig høyt energiforbruk i forhold til kroppsstørrelsen, må hun også holde en eggmasse, som veier rundt halvannen gang så mye som hun selv, på gjennomsnittlig vel 36 oC i mer enn to uker. Den varmebevarende fjærdøra i reiret er derfor svært viktig.

Hunnen ruger sammenhengende om natten. Om dagen tvinges hun til å ta mange pauser for å finne næring. Selv om hannen av og til besøker reiret, mater han ikke hunnen. Rugingen starter allerede med de første eggene, noe som gjør at eggene klekkes til forskjellig tid (asynkron klekking).

Rugetiden er ca. 14 døgn, og ungene klekkes i løpet av 2-3 døgn. De nyklekte ungene er blinde og nakne, bortsett fra litt dun på hodet, og er avhengige av hunnens varme. Etter en ukes tid avtar ungevarmingen, og etter 10-13 dager varmer hun dem bare på nattetid.

Foreldrene er nøye med å holde reiret fritt for ungenes ekskrementer. Rett etter at ungen har fått mat, setter den enden i været og kvitter seg med den hvitaktige skittposen som den voksne frakter vekk fra reiret. 13 døgn gamle vender ungene bakenden mot reirkanten og kvitter seg med posen selv.

Ungene mates av begge foreldrene med insekter og edderkopper, og i en alder av ca. 10 døgn har de nådd de voksnes vekt. Ungenes reirtid på 17-22 døgn er lang i forhold til andre åpentrugende fuglearter. Etter at ungene har forlatt reiret er de fortsatt avhengige av foreldrene i en til to ukers tid.

Fuglekongen har som oftest to kull i året. Det kreves bygging av to reir. Fuglene kan ha store unger i det første reiret samtidig med egg i det andre. Hannen har da hovedansvaret for matingen av ungene, mens hunnen ruger på de nye eggene. I en kort overgangsperiode kan det hende at mens hannen er opptatt med de første ungene, må hunnen alene skaffe mat til ungene i det andre kullet samtidig som hun også må varme dem.

Med to store kull på henholdsvis 9-12 og 8-11 egg som skal holdes på en gjennomsnittlig temperatur på vel 36 grader i ca. 32 døgn, må hunnens samlede energiforbruk ligge tett opptil hennes maksimale yteevne. I motsetning til alle meiseartene våre og flere andre arter, blant annet dens nære slektning rødtoppfuglekongen, blir ikke hunnen matet av hannen i denne perioden.

Et par som har normal hekkesuksess kan fostre opp 20 unger på en og samme hekkesesong.

Små insekter og edderkopper er hovednæringen. Insektene er særlig støvlus, små biller, små tovinger, sugere, bladlus og larver av sommerfugler og bladveps. Om vinteren består dietten mest av edderkopper. Av og til spiser fuglekongene frø av gran.

Fuglekongen spiser daglig omtrent sin egen kroppsvekt. I trekkperioden og under eggleggingen er energibehovet faktisk opp mot det dobbelte av normalforbruket. Næringen blir raskt fordøyd; fra næringsinntaket til de ufordøyde restene avgis som ekskrementer, går det gjerne en knapp halvtime. På grunn av det høye stoffskiftet må fuglekongene spise nesten kontinuerlig. Om sommeren kan sultskader inntre allerede etter 30-35 minutter, av og til med døden som følge. 

Fuglekongen slår seg ofte sammen med meiser i blandede flokker i vinterhalvåret. 

Levetiden er trolig svært kort. Gjenfunn av ringmerkede fugler etter to år er sjelden. De lengstlevende norske ringmerkede ble 25 måneder gamle. Det fins imidlertid ett unntak: En fugl merket på Akerøya i Hvaler ble tre år senere kontrollert i North Yorkshire, England.

I gjennomsnitt er alderen sannsynligvis under ett år, selv etter at de har klart seg gjennom de første kritiske månedene av livet. Vinteren er nåløyet for de som velger å ikke dra sørover. Korte dager og lange, kalde netter tar sin lott. Normalt økes kroppsvekten så mye i løpet av dagen at det nattlige vekttapet blir utlignet. For at en fugl på ca. 5 g skal overleve neste natt, må den ha lagt på seg 1,3–1,5 g innen kvelden.

Lave temperaturer og snødekte trær påvirker dødeligheten og gir store utsag på hekkebestanden som varierer sterkt fra år til år. Ikke uventet er det en klar sammenheng mellom temperaturen i desember–februar og hekkebestanden. Sammenhengen er også tydelig mellom antall døgn med temperaturer under frysepunktet og antall fuglekonger i skogen den påfølgende vår.

Med fuglekongens store formeringsevne kommer imidlertid hekkebestanden opp på tidligere nivå allerede etter få år. I tillegg bidrar de som valgte å trekke mot varmere områder.

Selv om fuglekongene utnytter vinterdagen maksimalt og leter etter mat uten pauser, foregår dette med et minimalt energiforbruk. De oppholder seg lenger tid i hvert tre, og benytter ikke den energikrevende svirreflukten (helikopterflukten) som den ofte bruker ved insektfangst om sommeren.

Overnatting skjer ofte på faste plasser, gjerne under en grein med tett granbar. Slike plasser er trolig felles for flere fugler. En slik gruppesøvn, hvor de sitter tett sammen med kroppskontakt, reduserer varmetapet betraktelig.

Selv om det ikke er påvist, antas det at fuglekongen, i likhet med små meiser, senker kroppstemperaturen om natten fra daglig hviletemperatur på 41,4 oC ned til ca. 32 oC. Dette kalles hypotermi og reduserer energitapet betraktelig.

Fuglekongen har inntil nylig vært plassert i sangerfamilien, Sylvidae, men basert på moderne genteknologi er fuglekongene skilt ut som egen familie, Regulidae. Alle familiens seks arter tilhører slekten Regulus.

De seks artene finnes utbredt i Europa, Nord-Amerika og i den orientalske region. Alle artene, unntatt den største av dem alle, en av de to nordamerikanske artene, er svært like i størrelse og fargemønster. Artene er tilpasset et levevis i barskog, og det sylspisse nebbet er et ypperlig redskap til fangst av smådyr som finnes mellom barnåler.

Folkeeventyrets «fuglekonge» er gjerdesmetten. Det var den som ble konge fordi den klarte å fly høyest. Den hadde gjemt seg på kongeørnens rygg, men så falt den i forskrekkelsen ned på bakken og brakk halen, så den står nå rett til værs.

Haftorn, S. 1986. Fuglekongen – vår minste fugl. 181 s. NKS-Forlaget.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.