fugler i Norge

Grågjess i flukt

Henning Sørby. CC0 1.0

Det er 231 fuglearter som regelmessig hekker i Norge. Langt flere arter er sett her i landet.

Mange av fuglene i Norge er trekkfugler som bare er her en del av året. Det gjelder for eksempel den tallrike løvsangeren.

I Norge var det inntil 2017 sett 500 fuglearter som er vurdert som spontant forekommende (kategori A og B på Norgeslista som føres av Norsk ornitologisk forening), samt arter som enten er forvillet eller satt ut, men som i dag reproduserer i vill tilstand i Europa og opprettholder frittlevende bestander uten behov for supplerende utsettinger (kategori C på Norgeslista).

I Fastlands-Norge er det inntil 2017 påvist 254 hekkende fuglearter i kategoriene A, B og C. I tillegg har artene stripegås og snøgås blitt påvist hekkende, men disse regnes som tilhørende kategori E, da de ikke regnes for å ha etablerte bestander i Europa. 231 arter regnes som regelmessige hekkefugler i Norge.

Svalbard (inkludert Bjørnøya) er det inntil 2017 sett 218 fuglearter. Av disse er 52 påvist hekkende. I tillegg gjør trolig 9 arter hekkeforsøk. Det er 9 arter som er påvist å ha hekket på Svalbard som ikke har hekket i Fastlands-Norge.

Med landets vekslende natur, store utstrekning fra sør til nord og store variasjoner i høydene over havet er fuglene representert med høyst forskjellige arter som er tilpasset de omgivelsene de lever i.

Fuglefjellene, med opptil hundre tusen individer hvert sted, og på Røst et par millioner, representerer et særlig egenartet innslag. Norskekysten er det eneste sted i verden der havsvale og stormsvale hekker nord for polarsirkelen.

Store fjellområder med bestand av lirype og fjellrype er et særpreg for Norge. Dessverre ser heller ikke rypene (spesielt lirype) ut til å være i stand til å opprettholde sine tidligere bestander. Det er indikasjoner på at hardt jaktpress i våre fjell kan være en medvirkende årsak. Arter som fjellrype, snøspurv og enkelte vadefugler er karakteristiske for store høyder over havet. Fjellmyrløper og til dels boltit og fjæreplytt har sin hovedutbredelse i Norge, Nord-Sverige og Nord-Finland.

Fastboende fjellfugler som rypene er tilpasset meget strenge naturforhold. Den typiske fjellets rovfugl, snøugla, hekker ennå enkelte år, spesielt i Nord-Norge.

Selv om det tilsynelatende ennå er store mengder fugl i fuglefjellene, har oljesøl på havflaten gjort store innhugg i bestanden, og innføringen av nylontråd i alle former for fiskegarn har resultert i sterk økning av druknede alkefugler og andre dykkende arter. I tillegg har forgiftninger og næringsmangel redusert forplantningen til et minimum for flere arter. For lomvien er situasjonen spesielt dramatisk. Fra minst 150 000 par i midten av 1960-årene er bestanden på norskekysten redusert til bare 30 000 par (per 2015). Også flere måke- og ternearter er i tilbakegang. Bestandsnedgangen er også påtakelig for våre hønsefugler, spesielt storfuglen. En av de viktigste årsakene til dette er de endringer det moderne skogbruket har forårsaket i skogsmiljøet. Spesielt skadelig er flatehogst nær leikplasser, men også forringelse av beiteområder er av betydning.

Forurensningene har rammet store deler av fuglelivet over hele verden, i Norge særlig rovfugler som lever av byttedyr som er spesielt utsatt for og blir forgiftet av forurensning. Vandrefalken var utbredt over hele landet, men i 1978 ble det antatt at man bare hadde cirka 25 hekkende par. Bestanden har imidlertid siden tatt seg opp, og er nå (per 2015) på 800–1000 par. Estimatet i 1970-årene var trolig også for lavt. Norge hadde i 1978 ennå cirka 400 rugende havørnpar, mens det ikke fantes flere enn cirka 100 par i resten av det nordvestlige Europa. Bestanden er nå på rundt 3000 par. Skogdua har avtatt betydelig i antall på grunn av forgiftning av næringsemner, som for eksempel det kvikksølvtilsatte såkornet i 1960-årene. Moderne skogskjøtsel har samtidig fjernet skogduenes reirplasser, som er hule trær. Da maskinene kom inn i landbruket for fullt, forsvant åkerriksa i stadig flere jordbruksområder.

Knoppsvane er en art som har økt i antall i senere år.

av Biopix. Begrenset gjenbruk

Flere fuglearter har imidlertid også utvidet sin utbredelse i Norge. Gjennom de siste hundre år er rundt 40 nye hekkearter påvist i Norge, mens bare fem arter (rapphøne, glente, hvitbrystlo, topplerke, kornspurv) har forsvunnet som hekkefugler fra vår fauna. De fleste er nyinnvandrede arter, men noen få gikk nok tidligere upåaktet hen (for eksempel lappfiskand).

Blant de nye artene som har blitt mest utbredt finner vi knoppsvane, hettemåke, rørsanger og rosenfink, mens en del andre må betegnes som uregelmessige hekkefugler. Fra 1970-årene er ringdua blitt en vanlig rugefugl i parker og hager i mange bystrøk og tettbebyggelser. I fuglefjellene har havsule utvidet sitt hekkeområde og økt i antall. Siden 1930-årene har typiske kystfugler som fiskemåke og vipe i økende grad forandret sine vaner i retning av hekking i innlandet og til dels helt opp i bjørkebeltet. Relativt nye rugefugler for Norge med økende antall er knoppsvane, gresshoppesanger, myrsanger, nattergal, rosenfink med flere.

Listen er oppdatert med funn til og med 2016. Arter som antas å ha rømt fra fangenskap eller som er innført til Norge uten å ha etablert levedyktige bestander her, er ikke regnet med.

I Rødlista for arter 2015 er seks arter norske hekkefugler vurdert som kritisk truet (CR). Det er dverggås, lomvi, åkerrikse, hauksanger, hortulan og vierspurv. 15 arter er vurdert som sterkt truet (EN). Det er knekkand, myrrikse, svarthalespove, brushane, vipe, krykkje, makrellterne, alke, polarlomvi, havhest, myrhauk, hubro, snøugle, lappsanger og svartstrupe.

Videre er 24 arter vurdert som sårbare (VU). Det er sædgås, stjertand, skjeand, bergand, stellerand, lappfiskand, sivhøne, sothøne, myrrikse, vannrikse, horndykker, dvergdykker, storspove, hettemåke, dvergmåke, teist, sivhauk, lappugle, slagugle, sanglerke, svartrødstjert, rosenfink, lappspurv og dvergspurv. Tre arter er vurdert som regionalt utdødd (RE). Det er rapphøne, topplerke og kornspurv.

34 fuglearter blir regnet som norske ansvarsarter, da 25 prosent eller mer av europeisk bestand finnes i Norge.

  • Shimmings, P. & Øien, I. J. 2015. Bestandsestimater for norske fugler. Norsk ornitologisk forening Rapport 2-2015.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.