vandrealbatross

Helt unge vandrealbatrosser er sjokoladefargede med lyst ansikt. Drakten blir gradvis lysere, men det tar mange år før en ungfugl utvikler voksen fjærdrakt. Fjærdrakten hos voksne fugler er lys på kropp og hode, mens vingene har mørke tegninger. Hunnene har mørkere vinger enn hannene. Gamle hanner kan bli svært lyse, men det kan ta opptil 25 år før de får den aller lyseste drakten. Det kraftige nebbet er lyst rosa. Beina er lys rosa og har svømmehud mellom tærne.

Utenom hekketida streifer den over havene sør for ekvator, i hovedsak mellom 30 og 50 grader sør. Noen individer går så langt nord som til 10 grader sør, og andre går helt sør til iskanten. Unntaksvis har det hendt at enkeltfugler har dukket opp på den nordlige halvkule.

Som alle albatrosser har den 37 armsvingfjær, noe som gir vingene deres en særlig stor bæreflate. De fleste andre fugler har 10–15 armsvingfjær. Den ekstra bæreflaten er viktige fordi albatrossene tilbringer mye av livet på vingene. De utnytter luftstrømmene så effektivt at de ofte ikke trenger å slå med vingene på flere timer, de kan bare gli over bølgetoppene med stive vinger på utkikk etter mat. Den effektive flyveteknikken gjør at de kan bevege seg over store områder. De kan også legge seg på havet for å hvile, særlig etter å ha inntatt mye føde.

Arten har et rikt utvalg lyder, alt fra hvin, raut og grynt til nebbklapring. I forbindelse med paring utfører de langvarige seremonier med nebbfekting, lyder og synkront utførte seremonielle bevegelser.

På havet er de tause unntatt hvis det oppstår krangel om mat.

Vandrealbatrossen kommer til land bare for å hekke. Den hekker i kolonier på øyer i subantarktiske farvann. Eggleggingen foregår i desember–januar. Hekketiden (rugetid pluss reirtid) er omtrent ett år, og vandrealbatrossen kan derfor bare hekke hvert annet år.

Makene holder oftest sammen i år etter år, selv om de ikke holder sammen på havet. Slike forhold blir ofte svært langvarige, ettersom albatrosser er blant de fuglene som lever lengst. En albatross kan godt bli over 50 år, og det er antatt at noen kan bli over 80 år.

Vandrealbatrossen legger bare ett egg, som er stort, lyst og mer langsmalt i fasongen enn et hønseegg. Egget kan veie opptil 480 gram. Begge foreldrene ruger, og det tar omtrent 11 uker før egget klekkes. Mens ungen er liten holder en av foreldrene seg ved reiret sammen med ungen, mens den andre finner mat på havet. I gjennomsnitt bruker en matletende fugl rundt 13 dager på havet før den returnerer til reiret og maken kan dra ut.

Større unger tilbringer mye tid alene ved reiret, mens begge de voksne er på havet og finner mat til dem. Når ungen nærmer seg å bli flygedyktig, slutter foreldrene å mate den. Den tærer en stund på fettreservene sine, før den til slutt tar av og drar til havs.

I løpet av sitt første år på vingene kan en ung vandrealbatross legge bak seg over 180 000 kilometer. Voksne reiser lignende distanser på et år der de ikke hekker, en distanse som kan utgjøre to–tre runder rundt Antarktis, men det varierer hvor langt hvert individ faktisk drar.

Unge fugler på seks–sju år besøker hekkekoloniene i hekketida, men de begynner normalt ikke å hekke før de er over ti år gamle, selv om de er kjønnsmodne noen år før.

Arten regnes som sårbar på den internasjonale rødlista på grunn av langvarig nedgang i bestanden. Albatrosser blir ofte tatt som bifangst i fiskeri, og dette er sannsynligvis hovedårsaken til nedgangen. Fugler som blir sittende fast i fiskeredskaper blir skadde eller drukner, noe som reduserer både voksenoverlevelse og rekruttering av unge fugler.

Ettersom vandrealbatrossen leter etter mat på havoverflaten er den utsatt for å få i seg flytende plastobjekter, som den sluker fordi den forveksler dem med mat.

• albatrosser

• Rødlistevurdering, vandrealbatross på IUCN Red list (2018)
• Lyder fra vandrealbatross på Xeno-canto
• Film om vandrealbatross, National Geographic på YouTube