Hubro

Shutterstock. Begrenset gjenbruk

Hubro er en ugle i uglefamilien. Den er ikke bare Norges, men også verdens største ugle. Vingespennet blir opptil 185 centimeter og de største individene veier over 4 kilogram. I dag er hubroen mest tallrik langs kysten.

Hubro er en fugleart i uglefamilien. Den er vår største, og i særklasse tyngste ugle. Kroppslengden er 60–75 centimeter og den har et vingespenn på 155 til 185 centimeter. Den veier fra 2700 til 4200 gram og hunnen er betydelig større enn hannen. Undersiden er gulbrun med mørke lengdestriper, noe som er mest fremtredende på brystet. Oversiden er mørk rødbrun. De lange fjærørene på hodet er også iøynefallende, sammen med hvit strupe og oransje øyne. Når hubroen synger blåses de hvite fjærene i strupen opp og fjærørene på hodet reises.

Hubroen finnes over store deler av Europa, Vest-Asia og Nord-Afrika. I Norge hekket den tidligere forholdsvis vanlig over det meste av landet. Hekkelokalitetene fantes både langs kysten og i fjellskogen. I dag er hubroen mest tallrik langs kysten fra Rogaland til Nordland. På Sleneset i Lurøy kommune i Nordland finnes Europas og kanskje verdens tetteste hubrobestand, med ett par per 1,04 kvadratkilometer.

Et generelt trekk i Norge er at hubroen i senere år har blitt en «kystugle». Det finnes fortsatt aktive innlandslokaliteter, men det har stadig blitt færre slike.

En til dels dramatisk tilbakegang kjennetegner hele den europeiske hubro-bestanden. Ulike faktorer antas å være årsak til den dramatiske tilbakegangen i Norge. Før den ble fredet i 1971 ble den mange steder hardt etterstrebet. Dette ofte som et resultat av at den ble betraktet som en konkurrent på ettertraktet matvilt. I nyere tid er opphør eller betydelig nedgang i antall dyr på utmarksbeite antatt å være en viktig årsak. Store områder som tidligere ga tilgang på byttedyr har grodd igjen og delvis blitt til sammenhengende skogområder. Viktige byttedyr som hare og skogshøns har samtidig gått tilbake i mange områder. Da villminken etablerte seg langs kysten vår på 1960- og 1970-tallet fikk dette også negative konsekvenser for hubroen. Vånd, som i mange kystområder, var hubroens viktigste byttedyr ble nesten borte som et resultat av villminkens bestandssøkning.

Den norske hubrobestanden ble etter et landsdekkende kartleggingsprosjekt i 2015 beregnet til 461–681 par. På norsk rødliste over sårbare og truede arter er hubro plassert i kategorien sterkt truet.

Hubro er en typisk generalist og livnærer seg både av mindre pattedyr og fugl. På kysten er måker og kråkefugler viktige byttedyr, men hubroen tar også ender, vadefugler og alkefugler. I enkelte kystområder er vånd fortsatt et viktig byttedyr. I innlandet er orrfugl og storfugl sammen med hare særlig viktige byttedyr. Hubro er også kjent for å ta pinnsvin. Enkelte par spiser også en god del frosk.

Allerede i månedsskiftet mars-april kan eggleggingen starte. Reiret er som regel en grop i bakken på en berghylle. De 2-3 eggene ruges i cirka 35 døgn. Ungene er flygedyktige etter omkring 8 uker, men blir også etter den tid matet av foreldrene. I løpet av september forlater vanligvis ungene hekkelokaliteten. Ved hjelp av ringmerking er det dokumentert at hubrounger som er oppvokst langs kysten vanligvis etablerer seg mindre enn 45 kilometer fra oppvekstområdet. Det voksne paret blir i hekketerritoriet gjennom hele vinteren såfremt næringstilgangen er tilfredsstillende.

Det er mange har et ønske om å oppleve hubro. Årsakene til at vi sjelden får se denne store ugla er flere. På dagtid sitter den stort sett helt i ro og i godt skjul. Slike dagplasser kan være inne på ei berghylle, gjerne bak litt vegetasjon, eller i ei tett gran.

Hubroen er dessuten strengt nattaktiv. Årsaken til at den nødig er ute å flyr på dagtid er at den straks blir fulgt og mobbet av kråker og måker. Hubroparet benytter samme hekkelokalitet år etter år, og så lenge begge fuglene lever holder paret sammen. På de aller fleste steder er det langt mellom parene. Derfor er det lite behov for å sitte å rope. Dette til forskjell fra de fleste andre ugler som hver vår må synge for å hevde territorium, og for å skaffe seg en make.

I nyere tid er tekniske installasjoner, og da i første rekke kraftlinjer, hubroens største trussel. Den viktigste dødsårsaken er elektrokusjon (strømoverslag). Hubroen er en såkalt posteringsjeger og benytter gjerne traverser og stolper. Den står da i i fare for å komme i kontakt med strømførende ledninger og vil om så skjer dø umiddelbart. Hubro er også svært sensitiv for forstyrrelser og da særlig på ettervinteren når hekkesesongen innledes. Det er dessverre mange hekkelokaliteter som er forlatt etter anleggsarbeid eller hogst i nærheten.

I senere år er det bevilget betydelige summer for å forsøke å trygge hubro-lokaliteter i Norge. I den forbindelse er linjenett ved flere hekke-lokaliteter tatt ned og lagt i bakken. På andre lokaliteter, hvor dette ikke er mulig, er linjer merket og gjort mer synlige. Såkalte «sittepinner» som er montert på traverser langs linjenettet er også testet og det er dokumentert at hubroen har benyttet seg av slike trygge sitteplasser.

I Sverige var hubroen på det nærmeste utryddet på 1960-tallet. Et omfattende avls- og utsettingsarbeid over en årrekke ga imidlertid gode resultater. Oppdrett med påfølgende utsettingsarbeid er også forsøkt i Norge, men dette ga imidlertid ikke samme positive effekt. Dette kan tolkes til at forutsetningene for hekking i flere områder hvor arten tidligere fantes nå var for dårlige.

Som mange andre store fugler kan hubro bli gammel. Eldste kjente hubro ble 68 år og var et individ som ble holdt i fangenskaper.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.