Hubro

Shutterstock. begrenset

Hubro, fugleart i uglefamilien. Vår største ugle, vingespenn ca. 1,5–1,8 m og vekt ca. 2–4 kg, hunnen størst. Kan reise to markerte fjærtopper på hodet. Gulbrun og mørkebrun, spraglet over det hele.

Utbredt i store deler av Europa, Vest-Asia og Nord-Afrika. Overalt har bestanden avtatt etter år 1900, og i Norge usedvanlig sterkt i løpet av 1960- og 1970-årene. Miljøgifter, jakt og forstyrrelser pga. økt ferdsel har bidratt til dette. I 1909–18 ble det utbetalt premier for gjennomsnittlig 962 felte hubroer per år, mot 83 årlig i 1959–63 og bare 28 i 1964–70. I 1971 ble hubroen totalfredet i Norge som den siste av uglene våre. Hekket tidligere over det meste av landet fra kysten til fjellskogen nord til Troms. Er nå tallrikest langs kysten fra Rogaland til Nordland. I begynnelsen av 1970-årene ble bestanden anslått til ca. 500 par, men har per 2005 økt til 1000–2000 par.

I 1975 ble oppdrett av hubro startet ved Halden etter svensk mønster. Prosjektene, som nå er avsluttet, har ført til at noen få hubropar igjen har tilhold på Østlandet.

Reiret er en grop på bakken, oftest i en bergvegg. De 2–3 eggene ruges i ca. 35 dager. Ungene er flygedyktige etter ca. 2 måneder.

Hubroen spiser en mengde smågnagere, men tar også større byttedyr opp til skogsfugl, hare og unge rever. Den har fått mange lokalnavn: stønnul, steinulv, bergølv, hujo, roper, gast, utburd m.fl. Skriket eller ropet til hubroen er som et kortvarig stønn med klang som fra en meget dyp mannsstemme.

Hubro i fangenskap er blitt 68 år.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.