gjøk

Gjøk

Roy Mangersnes/Samfoto/Scanpix. Gjengitt med tillatelse

Gjøk er en fugleart i underfamilien parasittiske gjøker, som tilhører gjøkfamilien. Den er en sommergjest som kan påtreffes i hele Norge. Gjøken er, som eneste norske fugleart, en reirparasitt. Det vil si at den ikke bygger eget reir slik andre fugler gjør. I stedet legger gjøkhunnen eggene sine i reirene til andre fugler, og lar disse ruge ut egget og fostre opp gjøkungen.

Mange steder i Vest-Europa har bestanden av gjøk avtatt i løpet av de siste 30 årene. Dette gjelder også Norge, hvor det antas at bestanden er blitt redusert med ca. 30 prosent de siste 10 årene. Den er derfor plassert på den norske Rødlista, hvor den er klassifisert som nær truet (NT).

Gjøken veier ca. 115 g, og kroppslengden er 32–33 cm. I størrelse, bygning og flukt kan gjøken lett forveksles med en spurvehauk eller de minste falkene. Gjøken har lang stjert og lange, spisse vinger.

Hannen er skifergrå med tverrstripet, lysere underside. Hunnen opptrer i to typer, en som ligner en hannfugl, og en som har sterkt rødbrun overside med svarte tverrstriper. Antall individer av de to fargetypene varierer geografisk. I Norge er den grå typen klart vanligst.

Hannfuglen har noen hese, skvatrende lyder i tillegg den velkjente galingen «ko-ko», der det første «ko» er dypere og kraftigere enn det andre. Gjøkehannens galing kan høres over lange avstander. Hunnen har bare en trillende eller boblende lyd som hun ofte ytrer etter å ha lagt egg. I vinterkvarteret i Afrika er gjøkene «stumme».

Gjøken er en utpreget insektspiser. Den er spesielt glad i sommerfugllarver, men også andre insekter står på menyen. Dette inkluderer øyenstikkere, gresshopper og biller.

Gjøken spiser også fugleegg. Den besøker gjerne reir og spiser ett eller flere egg uten å nødvendigvis legge sitt eget egg. Fødesøket er gjerne flere kilometer fra stedene hvor gjøkehunnen legger egg og gjøkehannen synger.

Hunnen legger 10–20 egg (en sjelden gang flere), ett i hvert spurvefuglreir med ca. 2 dagers mellomrom. Forskjellige hunner legger egg med forskjellig farge, men hver enkelt hunn legger gjennom hele livet likt fargede egg.

Et særegent trekk for hver gjøkehunn er at de spesialiserer seg på bruk av en bestemt vertsart og legger egg som ligner verten sine egg, såkalt eggmimikry. Man kan klassifisere hunnene i ulike stammer som for eksempel rørsangergjøk eller heipiplerkegjøk. Grunnen til at gjøken har utviklet eggmimikry er at mange verter gjenkjenner og kaster ut egg som ikke ligner på sine egne. Gjennom naturlig utvalg har derfor de gjøkeggene som ligner mest på vertens egg blitt akseptert, og avkommet har ført trekket videre.

Noen verter, som jernspurv, gjenkjenner ikke fremmede egg. Derfor har gjøken hos denne arten ikke utviklet egg som ligner på jernspurveggene (se bilde).

Minst 27 spurvefuglarter er kjent som verter for den norske gjøkarten, på verdensbasis et par hundre. Mange av disse er imidlertid kun å betrakte som tilfeldige verter, det vil si at gjøkehunner fra bestemte stammer av og til legger egg i «feil» reir. Dette kan skje dersom de ikke finner egnede reir av deres favorittverter. I Norge er heipiplerka den klart vanligste vertsarten. Andre steder i Europa er det andre vertsarter som dominerer. I sørlige deler av Finland og Sverige er rødstjerten mye benyttet. I nordlige deler av Finland benyttes bjørkefink, mens rørsanger og tornsanger er viktige verter i Danmark. Ulike arter av sangere, småtroster, gjerdesmett, jernspurv, varslere, erler og piplerker er blant de mest benyttede verter generelt, men altså med en klar geografisk variasjon i bruk.

Det antas at gjøkene, i hvert fall i gode «gjøkeår», parer seg fritt uten å holde seg til én enkelt partner. Rugetiden er ca. 12 dager. Gjøkungen klekkes oftest litt før vertsfuglens unger, og vokser mye fortere enn de andre ungene. Allerede når gjøkungen er 10–12 timer gammel, begynner den å skubbe seg innunder de andre ungene eller eggene for å vippe dem ut av reiret en etter en. Trangen til å drive utkastelse slutter når ungen er blitt ca. fire døgn. Det å kaste ut vertens egg og unger er fordelaktig for gjøkungen i og med at den da unngår konkurranse om maten.

Ungen mates med insekter til den forlater reiret etter ca. tre uker, men matingen fortsetter i ytterligere tre uker. Bare ca. 25 prosent av de gjøkeggene som blir lagt, resulterer i voksne fugler.

Gjøken er utbredt fra Nord-Afrika og de vestlige deler av Europa til Japan, men er fraværende på Island og på tundraen helt i nord. I Norge hekker gjøken over hele landet i all slags skog og helt ut til havkanten. I bjørkebeltet og litt inn på snaufjellet hekker den til dels meget tallrik, men antallet varierer sterkt fra år til år.

Gjøken er en typisk trekkfugl og er tilbake over hele Norge i løpet av mai. De voksne drar sørover allerede sist i juli eller først i august, mens ungene reiser på egen hånd fra midten av august til midten av september. I vinterkvarterene i det tropiske og det sørlige Afrika finner ungene på egen hånd frem til de samme områdene som foreldrene var kommet til tidligere på høsten.

I gammel norsk folketro gav gjøken en mengde varsler om vær, avling, død og andre hendelser. Flere av disse varslene ble tydet på forskjellig måte i forskjellige landsdeler.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.