Grønlandssaken

Domsavsigelsen i Haagdomstolen i Grønlandssaken mellom Danmark og Norge i 1933.

Haagdomstolen (domsavsigelse i Grønlandssaken) av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Grønlandssaken var en tvist mellom Norge og Danmark om suvereniteten over Grønland. Konflikten nådde sitt høydepunkt i 1931–1933.

Bakgrunn for konflikten

I Kieltraktaten av 1814 fikk det danske kongedømmet beholde de gamle norske områdene, Grønland, Island og Færøyene, selv om de vært en del av det norske kongedømmet i middelalderen. Etter unionsoppløsningen i 1905 kom spørsmålet opp om Grønland burde anses som et gammelt norsk land. Dette hadde ikke minst sammenheng med at nordmennene hadde fangstinteresser i området. Danmarks suverenitet over Vestgrønland var ubestridt. Men Østgrønland ble, særlig av nasjonalistiske interesser i Norge, betraktet som ingenmannsland. Territoriell ekspansjon framstod som et utenrikspolitisk mål også for Norge i en tid hvor kolonialisme og imperialisme sto sterkt blant flere europeiske nasjoner.

Den norske utenriksministeren Nils Claus Ihlen hadde i 1919 avgitt en erklæring om at Norge ikke ville motsette seg at de danske interesser ble utvidet til hele Grønland. Danmark utstedte en kunngjøring i 1921 hvor hele Grønland ble lagt under det danske handelsmonopolet, noe Norge ikke godtok. I 1924 inngikk landene en avtale som sikret norske fangstinteresser i Øst-Grønland, og som betydde at suverenitetsspørsmålet skulle få en endelige avgjørelse senere. Men lå klart at det gikk mot dansk suverenitet over hele Grønland.

Danskene fikk i løpet av få år bygd ut to radiostasjoner, en seismografisk stasjon og en kirke. Norske privatpersoner organiserte seg, og i 1926 ble Norges Grønlandslag stiftet under ledelse av advokat Gustav Smedal. Laget fikk en viss tilslutning i borgerlige kretser, særlig i Bondepartiet, og Smedal og dosent Adolf Hoel drev en intens lobbyvirksomhet overfor myndighetene. I 1929 finansierte regjeringen en vitenskapelig ekspedisjon til Øst-Grønland, og i 1931 opprettet den det såkalte Ishavsrådet.

Det som lenge framstod som norsk politikk, var å forhandle om garantier for norske økonomiske interesser på Øst-Grønland mot å godta dansk suverenitet. Denne linjen ble brutt da en ny og mer aktivistisk regjering kom til makten i Norge, og Ishavsrådet gikk inn for norsk okkupasjon i møte med et stadig sterkere dansk nærvær.

Norsk okkupasjon av Eirik Raudes land

I juni 1931 foretok norske fangstfolk en privat okkupasjon på Østgrønland (Eirik Raudes Land), og denne okkupasjonen ble stadfestet av den nyutnevnte Bondepartiregjeringen den 10. juli. Stadfestelsen skyldtes trolig regjeringens behov for en nasjonal sak å støtte seg til, ikke minst etter Lilleborgsaken. Sikkert var det i alle fall at motstanden mot okkupasjonen var sterk; både stats- og utenriksministeren var mot. Danmark brakte umiddelbart Grønlandssaken inn for den internasjonale domstolen i Haag, hvor Norge tapte på alle punkter i 1933. Okkupasjonen ble deretter opphevet.

Nederlaget førte til bitter krangel om hvem som hadde skylden, og krangelen avslørte indre motsetninger, intrigespill og klossete håndtering av utenrikspolitikken. Stortinget beklaget i 1933 (etter regjeringsskiftet) Bondepartiregjeringens handlemåte i Grønlandssaken.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg