Økonomi og næringsliv på Grønland

Det moderne grønlandske samfunnet er sterkt preget av en stor offentlig sektor, og mye er finansiert av de betydelige tilskuddene fra Danmark (3,5 milliarder danske kroner 2010). Selv i mindre bygder er ofte flertallet av arbeidsstyrken ansatt i kommunen eller av Hjemmestyret. De tradisjonelle fangst- og jegersamfunnene har mistet økonomisk betydning, men i den grønlandske selvforståelse spiller den gamle kulturen en avgjørende rolle. De tradisjonelle grønlandske fødevarer, selkjøtt, mattak (rått hvalspekk) og fugler er populært. Stort sett alle voksne menn i Grønland bruker en større eller mindre del av tiden til jakt og fiske, men på 2000-tallet har flere rapporter satt spørsmålstegn ved denne delen av kulturen. På grunn av miljøgifter i fangstdyrene er den tradisjonelle grønlandske dietten faktisk helsefarlig.

Egentlig privat næringsliv finnes kun i mindre målestokk, og især i håndverkssektoren. En meget stor del av fisket, som stadig er økonomisk betydningsfullt, kjøpes av Royal Greenland, et hjemmestyre-eid konsern med avdelinger i flere land og som er verdens største produsent av kaldtvannssreker. Også en del av detaljhandelen er eid av hjemmestyret gjennom selskapet Kalaallit Niuerfiat (KNI), som har butikker i de fleste byer og bygder. KNI fører en prisstøtteordning, slik at varerne koster noenlunde det samme overalt, uavhengig av de enorme transportkostnadene. Denne hjemmestyrepolitikken tar sikte på å bevare bosetningen i bygder og i periferien, men likevel er befolkningen her synkende, og hovedstaden Nuuks innbyggertall stiger.

I sørlige del av Grønland er et par hundre mennesker beskjeftiget med sauehold. Sauene holdes innendørs om vinteren, men går ute i den relativt lange sommeren. Lammene slaktes om høsten, men produksjonen dekker knapt nok hjemmemarkedet. reinsdyr er satt ut flere steder og med betydelig suksess. Bestandene utnyttes særlig av fritidsjegere.

Fiskeriet bidrar fortsatt betydelig til økonomien. Størstedelen foregår fra byene i Åbentvandsområdet, hvor rike fiskebanker i Davisstredet utnyttes. I planleggingen av Grønlands modernisering satset man på torskefiskeri, men torsken forsvant, og siden 1960-årene har rekefiskeriet vært økonomisk viktigst. I alt er 1200–1400 personer yrkesfiskere. En stor del av rekene fanges fra ca. 20 store, havgående reketrålere; hertil kommer ca. 200 kuttere til kystfiskeri og flere tusen joller til lyst- og biervervsfiskere. Nord for Åbentvandsområdet er fisket etter hellefisk en viktig inntektskilde.

Kun i de såkalte fangst- og ytterdistrikter (Nordvest-, Nord- og Østgrønland) er fangst av sel (og et mindre antall hvaler) et egentlig yrke. Jakt på reinsdyr, polarhare, moskusfe, isbjørn og fugler er kun bierverv.

I Ivittuut (Ivigtut) brøt man kryolitt fra 1850 til 1987, og eksporten (til aluminiumsfremstilling) var av avgjørende betydning. Siden har man brutt bly og sink i øst og nordvestlige Grønland, og det har vært omfattende geologiske undersøkelser mange steder, bl.a. etter olje og naturgass. Resultatene har imidlertid ikke stått i stil med den store innsatsen, og for tiden utnyttes kun en liten forekomst av gull ved Nalunaq i sør.

Hjemmestyret satser sterkt på utbygging av turismen. Det er en del problemer å hanskes med, bl.a. den korte sommersesongen, manglende utbygging av hoteller og andre fasiliteter samt de store transportkostnadene. Til gjengjeld kan man tilby naturopplevelser ut over det vanlige, og turistbransjen er i vekst. Et særlig potensiale utgjør nasjonalparken i Nord- og Østgrønland, verdens største (972 000 km2) og mest uberørte naturområde. Men fredningsbestemmelsene her er svært strenge, og det er vanskelig og meget kostbart å få adgang.

Grønland importerer stort sett alle forbruksvarer, mens eksporten består nesten utelukkende av fisk og reker (i alt 84 %). Grønland fulgte Danmark inn i EF i 1973, men meldte seg ut av fellesskapet i 1986. Siden har man fått forskjellige gunstige avtaler med EU, bl.a. om fiskerirettigheter for EU-fiskere i grønlandske farvann. Danmark er langt den viktigste handelspartner, med Norge på annenplass. Den lave selvforsyningsgraden gjør landet ømfintelig for endringer i fangst og markedspriser, spesielt på reker.

Utenfor byene er det stort sett ingen veier. All transport i landet tar lang tid, er ofte forsinket pga. været og er meget kostbar. De fleste byer har landingsplass for helikoptere; de største har flyplasser. Den gamle amerikanske luftbasen i Søndre Strømfjord (nåv. Kangerlussuaq) ligger isolert, men likevel sentralt; den er knutepunkt for nesten all flygning innenfor og utenfor Grønland. Også Narssarssuaq i sør har internasjonal lufthavn. Godstransport foregår med skip langs kysten; i Nord- og Østgrønland kun om sommeren.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.