Grønland under Hjemmestyret. I 1975 nedsatte regjeringen i København en kommisjon hvor halvparten av medlemmene var grønlendere, med det mandat å utarbeide forslag til en autonom styreordning for landsdelen. Målet var å innføre et hjemmestyre av samme type som det Færøyene fikk i 1948. Dette skjedde ved den såkalte hjemmestyreloven som Folketinget vedtok 1978. Ordningen ble bekreftet med solid flertall ved en folkeavstemning på Grønland i januar 1979. Etter at det var holdt ordinære valg, ble det nye landstinget åpnet 1. mai under store festligheter.

Samtidig dukket de første partidannelser opp. To retninger skilte seg ut både i landsrådet og ved folketingsvalgene, sentrumspartiet Atássut, som mer eller mindre godtar den nye tilknytningen til Danmark bl.a. fordi man ser den som en økonomisk nødvendighet, og det moderate venstrepartiet Siumut, som vil ha et mer utstrakt selvstyre enn det som ble fastlagt i 1979. Særlig krever Siumut at grønlenderne og ikke sentralmyndighetene i København skal ha råderetten over olje og andre mineraler som måtte bli funnet på Grønland eller øyas kontinentalsokkel. Begge grupperinger ble for første gang representert i Folketinget ved valget i 1977, da de erobret hvert sitt av Grønlands to mandater. Ved det første landstingsvalget fikk Siumut 12 og Atássut 9 mandater. Det tredje viktige partiet er Inuit Ataqatigiit, et venstreradikalt og nasjonalistisk parti. Siumut har sittet med regjeringsmakten siden starten, enten alene eller i koalisjon med et av de andre partiene.

Ved den danske folkeavstemningen om EF-medlemskap 1972 gikk nær 10 000 grønlendere mot, mens 4000 var for. Som del av det danske riket kom Grønland likevel med i EF 1973, men fikk visse spesielle fordeler, bl.a. enerett til fisket innenfor det den gang 12 nautiske mil brede territorialfarvannet. Siumut, som ble dannet 1975 som protest mot Grønlands tilknytning til EF, tok saken opp på nytt etter at partiet hadde dannet landsstyre. Ved en folkeavstemning i februar 1982 gikk 12 600 velgere eller 52 % inn for å bryte med EF. 46,1 % eller 11 200 stemte for fortsatt tilknytning. I landstinget hevdet Atássut at flertallet var for lite til at man kunne ta et så viktig skritt som å si farvel til EF. Landsstyret godkjente likevel resultatet av folkeavstemningen, og Folketinget i København vedtok deretter at Danmark skulle forhandle med EF om den gunstigst mulige ordning for Grønland. Grønland gikk ut av EF 1. mars 1986. Som første land utnevnte Norge 1986 en generalkonsul på Grønland.

Foran landstingsvalgene 1991 foreslo Atássut at Grønland på ny burde søke medlemskap i EF/EU, men tapte tre mandater ved valget. Siumut-lederen Lars Emil Johansen ble ny regjeringssjef i en koalisjonsregjering med Inuit-partiet. Etter valget 1995 trakk Inuit-partiet seg fra koalisjonen, men Johansen fortsatte som landsstyreformann i en koalisjon av Siumut og Atássut. Den økonomiske utviklingen i 1990-årene var gunstig, med synkende arbeidsledighet og lav prisstigning. Det var tegn til oljeressurser i Qimusseriarsuaq samt muligheter for gassutvinning, og turismen økte betydelig.

Valget i 1999 brakte «landsfaderen» Jonathan Motzfeldt tilbake som regjeringssjef. Det sosialdemokratiske Siumut-partiets nye og mer venstreorienterte leder, Hans Enoksen, overtok som landsstyreformann etter valget i 2002. Venstrekoalisjonen mellom Siumut og Inuit-partiet IA beholdt sin posisjon fra 1999 med 18 av de 31 setene i Landstinget, men sprakk allerede etter noen uker som følge av indre strid og korrupsjonsanklager. I turbulensen som nå fulgte, fikk man et mellomspill med en Siumut/Atássut-regjering før venstrekoalisjonen ble gjenopprettet høsten 2003.

Ved begynnelsen av det nye hundreåret rådet det alminnelig enighet om å videreføre arbeidet for full selvstendighet fra Danmark, til dels radikale «grønlandiseringstiltak» hadde vært lansert, men det politiske tyngdepunktet tilsa et moderat tempo i prosessen. En ny bølgedal i grønlandsk økonomi, fortsatt store sosiale problemer - og frykt for reduserte overføringer fra København -pekte i samme retning. Et langvarig stridstema i forholdet til Danmark har vært den amerikanske Thule-basen nordvest på øya. I 2003 ble saken ført til veis ende i det danske rettsvesenet; de opprinnelige beboerne fikk erstatning, men ikke medhold i påstanden om tvangsflytting da basen ble opprettet 50 år tidligere. En fornyet avtale fra 2004 innebærer at USA kan bruke Thule-basen i sitt planlagte rakettskjold mot kjernevåpen fra «røverstater».

I en folkeavstemning på Grønland høsten 2008 sa 75,5 % ja til en utvidelse av selvstyret. Ordningen som trådte i kraft 21. juni året etter ble betegnet som en middelvei mellom Hjemmestyret og full uavhengighet. Danmark beholdt full kontroll over forsvars-, utenriks- og pengepolitikken, mens myndigheten på alle andre politikkområder nå er tillagt Landstinget og selvstyreregjeringen - men de økonomiske overføringene fra København utgjør fortsatt nesten halvparten av det grønlandske budsjettet. Dronning Margrethe og lederen for selvstyreregjeringen, Kuupik Kleist, deltok i markeringen 21. juni 2009. Kleist og hans parti Inuittsamfunnet (IA) vant landstingsvalget noen uker tidligere. Det venstreorienterte IA fordoblet her sin oppslutning, til 44 % og fikk 14 av de 31 setene i landstinget, mens det sosialdemokratiske Siumut gikk tilbake 3,9 % til 26 % etter å ha sittet med makten i de 30 årene siden Hjemmestyret ble innført.

For urbefolkningens historie, se inuit.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.