Vesterbygd var den nordligste av de to norrøne middelalderkoloniene på Grønlands vestkyst. Bebyggelsen lå i området rundt det nåværende Nuuk. Vesterbygd ble bosatt av innvandrere fra Island og Norge på slutten av 900-tallet, og ble forlatt rundt midten av 1300-tallet.
Man regner med at den norrøne befolkningen var borte fra Grønland ved midten av 1400-tallet.
Landnam/landnåm er et norrønt ord (landnám) som betyr «å ta land» og betegnet opprinnelig den norrøne ekspansjonen til Island. På Grønland er det knyttet til Eirik Raudes samling av 25 skip med familier, gods og husdyr som seilte fra Island for å ta landområder i det nyoppdagede landet i vest som Eirik betegnet som «grønt». Bare 14 av skipene nådde frem i det som er antatt å være år 985. En del av familiene, inkludert Eiriks, bosatte seg i et område i sør som ble hetende Austerbygd, mens de andre dro litt lenger nord på vestkysten og etablerte seg i området Vesterbygd. Bosettingene konsentrerte seg omkring Ameralik- og Amerallafjordsystemene i dagens Nuuk kommune.
De to hovedkildene som beskrivelser i dag kan basere seg på er samtidige eller nær-samtidige skrifter og arkeologien. På begynnelsen av 1500-tallet tok erkebiskop Erik Valkendorf initiativ til å få innsamlet alle tilgjengelige opplysninger om Grønland ut i fra kong Christian IIs ønsker om å få gjenopptatt grønlandsfart. Blant beretningene i samlingen Det gamle Grønlands Beskrivelse er prest Ivar Bardarsons beskrivelse av sin reise til Grønland etter 1343. Senere grønlandsbeskrivelser fra 1500- og 1600-tallet refererer til andre kilder som nå er tapt, for eksempel Grænlands annál fra cirka 1623.
I begynnelsen av 1800-tallet satte Det Kongelige Nordiske Oldskrift-Selskab i gang registreringer av ruiner etter den norrøne befolkningen. Fjorten ruingrupper ble registrert i Vesterbygd-området. Disse omfattet stort sett hele gårdsanlegg med bolighus, stall, låver, lagerbygninger, verksteder, uthus og kanskje en kirke. Nyere registreringer omfatter cirka 95 ruingrupper, hvorav to kirker.
(Norsk: Gården under Sanden). Det var knyttet stor spenning til et funn i 1990 av trevirke som stakk ut av en elvebredd cirka 85 km øst for Nuuk ved dagens Kilaarsarfik (dansk Sandnæs). Arkeologiske undersøkelser i perioden 1991-96 avdekket at dette var et norrønt gårdsanlegg som gradvis var blitt overdekket av omkring 1,5 meter sand. Sanden var blitt ført nedover elven fra en isbre og senere erosjon fra elven begynte å få ruinene frem igjen. Utgravningene brakte frem et vell av detaljer omkring livet på gården og derved mer innsikt i norrøne menneskers liv i Vesterbygd og på Grønland.
Undersøkelsene viste at gårdens hovedbygninger ble bygd i lag oppå hverandre fra cirka år 1000 og frem til siste halvdel av 1300-tallet – det vil si hele den norrøne perioden. Det eldste huset var et treskipet langhus med 1,5 meter torvvegger. To rekker med stolper bar det torvtekkede taket, det var brede benker langs veggene og et langt ildsted av steinheller midt på gulvet. Senere hus fikk vegger at stein og torv og etter hvert ble flere bygninger bygget sammen med innvendige forbindelser. En slik konstruksjon er betegnet som en «sentralisert gård» som synes å ha vært relativt utbredt i Vesterbygd i motsetning til Austerbygds tendens til mer spredte bygninger. Den senere bebyggelsen på Gården under Sandet viste mindre rom med mer spesifikke funksjoner – en endring fra ett stort rom til beboernes gjøremål til separate mindre rom til boliger, kjøkken, vevstue og annet. Variasjoner forekom imidlertid i andre gårdsanlegg. Ett av rommene i Gården under Sandet hadde gamle skipsplanker til gulv.
En samling av lus og lopper fra mennesker er blant de mer kuriøse funnene fra gården. Veveutstyr, pilspiss av reingevir, oljelamper av kleberstein og andre tregjenstander utfyller historien fra gården.
Det er ingenting som tyder på dyrking av korn i de norrøne bygdene, men gress var viktig både som sommerbeite og innsamlet vinterfôr. Undersøkelser av møddinger (avfallshauger) og skjeletter viser at marine dyr ble stadig viktigere for de norrøne på Grønland. På en av de sørlige gårdene i Vesterbygd var omkring 80 prosent av alle dyrebein i møddingen fra sel. Reinsdyrbein er også funnet i møddinger i tillegg til bein fra husdyr. Fisk var nok også en del av kosten og fragmenter av fiskegarn er funnet på gården under Sandet. Hvalross og isbjørn ble også jaktet, ikke minst for hvalrosstenner og -hud og for isbjørnskinn, antagelig mest som handelsvarer.
Den norske presten Ivar Bardarson avla et kort besøk i Vesterbygd kort tid etter 1343. Han så der noen viltlevende husdyr – hester, geiter, kyr og sauer – men ingen mennesker, bare øde gårder og kirker. Imidlertid var hans besøk kortvarig og geografisk begrenset, så det kan likevel ha vært norrøn befolkning i andre deler av området. Det yngste arkeologiske beviset for bebyggelsen i Vesterbygd er fra siste halvdel av 1300-tallet.
Det er forsket og skrevet mye om mulige årsaker til avfolkningen av de norrøne bygdene. Klimahistoriske data viser at perioden omkring den første bosettingstiden var relativt gunstig, mens kuldeperioder kom utover på 1300- og 1400-tallet. Det er også kjent at kontakten med Island og Norge avtok. Det kan tenkes at befolkningen avtok gradvis gjennom en viss utvandring og at menneskene fra Vesterbygd kan ha flyttet både til Austerbygd og kanskje også tilbake til Island/Norge. Det er mulig at noen av de siste norrøne mennesker kan ha blitt utryddet av Thule-inuit, men dette er ikke bevist.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.